fredag 27. desember 2013

Hva tror jeg på?

Mine 10 bud:

1) Vis meg hva du har tenkt
Til vanlig kalles dette som oftest for føring. Poenget med omformlueringen er å gi elevene frihet til å uttrykke tankene sine slik de selv forstår dem. Da kan jeg i prosessen med veiledning gi eksempler på hva de kan gjøre annerledes, basert på noe de selv eier

2) Jeg leter ikke etter svaret
Konvensjonen er to streker under svaret, og det er målet å få alle elevene dit. Men på veien nekter jeg å ikke gi full pott på matematisk innhold. Så lenge jeg slipper å lete etter svaret, så er svaret godt nok.
En elev tegnet blomster rundt hvert eneste svar en gang - aldri vært så enkelt å finne dem.

3) Du må gjøre feil
Det er underlig å observere de fleste av mine elever i matematikk. Møter de på en oppgave som de ikke umiddelbart har en strategi for å løse, så stopper de opp og rekker hånda i været.
Da må jeg som lærer gjette på hva du ikke forståt og prosessen tar lengre tid. Prøv, og gjør feil - da kan jeg se på hva du har tenkt og basere min hjelp på det

4) Alle veier er gode veier
Jeg kan ikke alle veier fram til et riktig svar. Har du fått riktig svar slev om jeg ikke ville gjort på din måte, så er svaret bra nok. Men du må kunne si noe om hva du har tenkt. Det holder ikke å si at man bare tenkte på det.

5) Du kan ikke alt
Selvsagt kan du ikke det, kjære kollega. Hvis du ikke tør gjøre noe før du kan det, så blir du hengende etter. Jeg lager ofte opplegg der jeg ikke helt vet hva som kommer til å skje.

6) Variasjon i vurdering, metoder og ressurser
Å kunne matematikk er så mye mer enn å svare riktig på spørsmål på en skriftlig prøve. Jeg nekter å la meg binde av redselen for resultatet på eksamen. Jeg vurderer skriftlig, muntlig, på spill, på klipp & lim og alt som viser kompetanse.

Lærer må snakke mindre og elevene mer. Jeg bruker tavla fortsatt, men nesten aldri i starten av timen. Den gode utforskingen krever tålmodighet og at elevene blir frustrerte. Gjør det du har lyst til i timene - du er sjefen

En ressurs funker for en elev, men kanskje ikke for den neste. Variasjon i lay-out, språk og vinkling er viktig.

7) Del
Å dele med andre kan gi gode korrektiv på hvordan det du gjør ser ut for andre.
Min erfaring er at andres opplegg er glimrende utgangspunkt for å få egne ideer. Jeg bruker sjelden andres opplegg i sin opprinnelige form - noe jeg tror gjelder veldig mange.

8) Ta ansvar
Du kan bare endre deg selv, din praksis og dine holdninger. Går et opplegg feil, så kunne du sikkert gjort noe annerledes. Er klassen urolig - hva kunne du gjort annerledes for at de ikke skulle blitt det osv. Aksel Lund Svindal sier han må bli litt bedre hver dag for å bli best - jeg som lærer må tenke på samme måte.

9) Kutt lærebok
Jeg opplever at undervisning basert på en lærebok ødelegger dynamikken og gjør meg som lærer stiv og rigid. Sjansen for at læreboka ikke treffer fletallet i klassen er meget stor.

10) Forventningene skal være høye
Når jeg som lærer treffer med opplegget, så er det ingen grenser for hva som kan oppstå av forståelse og mestring. Ikke vær redd for å lære elevene for mye, det er i så fall et luksusproblem for den neste læreren.



lørdag 21. desember 2013

KS i min verden

Jeg tror det tok 5 år før jeg skjønte min egen arbeidstidsavtale.
Jeg hadde en timeplan, jeg hadde to møter i uka - utover det gjorde jeg det som trengtes for å gjøre jobben.
Dette var under L-97, som stilte krav både til metode og kunnskapsinnhold.
Planen var god på mange måter, men variasjonene fra skole til til med tanke på hva man la i de ulike metodekravene, var enorme.

Nå jobber jeg under LK-06, og kravene til metode er borte og kunnskap har blitt til kompetanse.

Nå er KS i forhandling med lærerne om arbeidstidsordningen, og frontene er som forventet steile.
Er vi virkelig så grunnleggende uenig?
Ikke vet jeg, og i min naivitet så vil jeg så gjerne tro at min arbeidsgiver har som intensjon å legge til rette for en best mulig skole.

Jeg har derfor grepet de sjansene som byr seg på twitter for å snakke med motparten. Mine invitasjoner til samtale har vært nøytrale eller positive, fullstendig uten angrep eller påstander fra min side.
Responsen har forundret meg; for det første har det vært liten respons. For eksempel har det vært dundrende stille fra Mathilde Fasting. Det er ikke noe krav om å delta på twitter, men det blir påtakelig med så liten aktivitet.
For det andre ble jeg forundret av responsen jeg fikk fra Kjell Erik Saure, fagsjef medier og strategi i KS. Han viste ingen nysgjerrighet for mitt standpunkt og virket som å anta at jeg angrep ham.
Disse to forundringene føyer seg inn i en lang rekke samtaler på twitter der ulike representanter for enten KS eller lærere roper til hverandre uten å forsøke å lytte eller finne noen gram av enighet.

Da taper alle...

Hva er så problemet?
Det finnes ca. 100.000 lærere i Norge, og hver av dem har sin oppfatning av sin hverdag og sine utfordringer.
De er alle underlagt sin ledelse, som de på en skala fra idioter til genier føler hjelper eller motarbeider dem i deres virke som lærere.
Over der finner man på komunalt nivå ulike utvalg/styrer/råd og annet med diverse politiske farger som styrer etter flertall og egne forgodtbefinnende.
Årsakskjeden er lang, kronglete og på ingen måte ensartet.
Derfor vil KS sine tre grep for endring av arbeidstiden oppleves og tolkes høyst ulike.
Her kommer mine kommentarer på hvorfor KS sine tre grep ikke er mulig å gjennomføre i min hverdag:

1) "Selvstendig tid"
Jeg tolker dette punktet fra KS dithen at de legger til grunn at lærere er borte fra arbeidsplassen sin opp til 1/3 av tiden.
Jeg er som regel på plass fra 08:00 til 16:00 hver dag. Det er 8 timer. Da har jeg omtrent 1 time og 40 minutter igjen  av den tiden jeg skal arbeide i snitt hver dag.
Det er ikke en tredjedel, og det er liten vits i å være lengre eller komme tidligere.
Videre leser jeg at KS mener det blir mer tid med elevene om læreren er på skolen. Da må i så fall KS få eleven til å bli lengre på skolen, og det krever større endringer enn i arbeidstidsordningen.

Konklusjonen på punkt 1 er at det er et forsøk på å reparere noe som ikke er ødelagt - lekkasjen er et annet sted.

2) Komprimert arbeidsår.
Her er det ingen som er uenig i at det hadde vært fint med mer tid til kompetanseheving eller mer tid til samarbeid.
Blant annet nevner KS at planlegging kan legges til tiden elevene ikke er på skolen.
Svaret på det er to-delt: deler av planleggingen kan gjøres i tiden før og etter, slik det gjøres i dag.
Men i hverdagen, så er undervisningen en organisme som lever sitt eget liv. Det er UMULIG å forutse hvor langt man kommer, hvor godt man treffer og hvor mye man får gjort. En planlegging man gjør ferdig i august og som man følger slavisk fram til desember er kun garantert å ikke treffe noen. Alle taper...
Jeg kan ikke plukke ut et eneste element fra min arbeidshverdag som jeg kan flytte på. Alt jeg gjør er viktig og intet av det jeg gjør kan gjøres får forhånd.
Dog er det to hederlige unntak; research til gode opplegg og egen kompetanseheving.
Dette kan selvsagt gjøres utenom elevenes 38 uker, men i mitt tilfelle i tillegg til det jeg gjør i dag - og dermed koster det penger...

3) Undervisningstid/leseplikt
Her reagerer jeg først og fremst på eksemplene som brukes. KS framhever at en erfaren lærer som underviser 10 elever i et homogent miljø vil ha mindre å gjøre enn nyutdannet lærer med en stor klasse med variasjoner.
Dette er ikke nødvendigvis sant. Jeg har undervist ulike klassestørrelser, fra 72 elever til 2 - alle timene var like krevende uansett klassestørrelse.
De var ikke krevende på samme måte, men i belastning likt.
Den eneste reelle forskjellen er rettebyrden, da det selvsagt er forskjell på å rette 2 prøver kontra 72.
I tillegg avslører KS at de tror det blir lettere jo mer erfaring man får. Selvsagt blir det lettere, man vet hvor man vil, men det tar ikke dermed mindre tid. Min erfaring har vært at det tar minst like mye tid, og kanskje mer, fordi jeg stiller større krav til min egen kvalitet.
Videre lokker KS med at man på hver enkelt skole kan gjøre flere tilpasninger der man tar hensyn til alle faktorene som spiller inn.
All den tid det ikke blir flere lærere, så er det ikke mulig å ta flere hensyn enn man allerede gjør.

Jeg er redd KS ikke helt vet hva de vil eller at de ikke tør si i klartekst hva de vil.
Hvis de virkelig ikke har tillit til oss lærere, så er det bedre å si det enn å late som de har det.
Hvis de virkelig bare vil skape en bedre skole, så virker det lite taktisk å ikke lytte til de som helhjertet prøver å belyse utfordringene som de kjenner i hverdagen.


mandag 16. desember 2013

Holdninger og forventninger

Jeg pleier å fortelle elevene mine om Ole Einar Bjørndalen.
På spørsmålet om hva de tror han sier til seg selv når han skal skyte, så er svarene varierte - men som oftest er det varianter over; "Nå må jeg ikke bomme"
Jeg lærte en gang, og tror på, at hjernen vår er kodet til å ikke høre de negative ordene og dermed endres budskapet radikalt.
Når jeg har skrevet elevenes forslag til selvinstruksjon opp på tavla, for så å stryke ut de negative, så er responsen alltid den samme og det første frøet av holdningsendring er sådd.

Går du inn til en time, eller en hvilken som helst situasjon, med en negativ forventning til egne prestasjoner, så øker sjansen for at dine negative forventninger innfris.
Så det første steget mot å oppleve økt mestring vil alltid dreie seg om å så et lite frø av positiv forventning til egen prestasjon.
Du merker det rundt deg, du er kanskje en slik selv, som alltid vil møte en forespørsel av matematisk art med en skuldertrekning eller et utsagn om hvor lite matte du kan.
Da Siffer gikk, bet jeg meg merke i den nesten unisone negative holdningen folk viste i posten som het "Regn for regninga". Med ett eller to hederlige unntak, var det ingen som møtte programleder Jo Røisliens mattespørsmål med nysgjerrighet eller positiv forventning.

Tidligere i kveld ble jeg tatt med på en problemløsningsoppgave av en kollega. VitenWahl har en kalender med gåter, og i dag var den om sannsynlighetsregning.
Det første som slo ned i meg, var vissheten om at dette ville jeg ikke fikse.
Jeg! Mattelærer!Prestasjonsangst!???!
Ja, en sterk en også.
Den er ikke ny, jeg kjenner den fra tiden før jeg ble mattelærer...
Nå tar jeg fram min største mentale slegge og dunker den ned i hølet den kom fra, men det krever litt innsats.
Jeg og kollega løste mattenøtten i fellesskap og den varme følelsen av mestring spredde seg.
Men når jeg føler på prestasjonsangsten, hva må ikke da mine elever føle på i sitt møte med skolematematikken?



mandag 9. desember 2013

Fordommer

Alle lærere har fordommer mot sine elever. På studiet dette semesteret, så har jeg lært at det er greit, for en fordom trenger ikke være negativ - det dreier seg bare om en før-forståelse av eleven eller en forventning til eleven.
Så hvis jeg skriver første setning litt om: Alle lærere har en før-forståelse av sine elever og alle lærere har en forventning til sine elever.

I dag måtte jeg utfordre noe av min før-forståelse og forventning til to av mine elever.
Opplegget var basert på Kenguru-oppgaver og elevene jobbet i par.
Et av parene bestod av to karer som oftere mister fokus i timer enn det motsatte.
Min forventning er jo da at de også denne timen skal gjøre det samme, nemlig miste fokus.

Kort hopp fram til slutten av timen: mine to venner er raskest i klassen til å besvare alle 24 spørsmål, med ganske klar margin.
Ryggmargrefleksen min, basert på erfaring, før-forståelse og forventning, er: hvordan klarte de å jukse?
Jeg holder elevene tilbake og forteller dem nettopp det, at jeg er overrasket.
Hvis de faktisk har prestert så bra som svarene viser, så er jeg imponert og må revidere mine forventninger.
Elevene er troverdige på at de har gjort en reell prestasjon og påpeker at de likte oppgaveformen.

Jeg skal undertrykke mine fordommer, og satse på at jeg har funnet en måte disse to faktisk liker å prestere på. Ved første anledning skal jeg gjenta med et liknende opplegg, med noen ekstra kontrollrutiner som gjør at fordommene mine ikke får plass.

Det hadde vært så bra om resultatet ble det samme!

fredag 6. desember 2013

Praktisk oppgave på lange prøver

Etter tips fra en kollega, så har vi lagt inn en praktisk oppgave på de lengre prøvene mot slutten av semesteret. Klassene som hadde prøven i dag, ble tatt ut til et annet rom for litt klipp og lim.
De skulle klippe ut fra en mal med tetraeder eller oktaeder, lime figuren sammen og se etter sammenheng mellom sider, hjørner og kanter.
I tillegg skulle de se for seg en tredje figur, en kube, og skrive inn i tabell.
Tilbakemeldingen fra elevene var god, til og med en forelder har rukket å melde tilbake positiv opplevelse for sitt barn.
Oppbruddet og den lille forskjellen i oppgaveform kan umulig skade...


Matematikksenteret sine Kenguruoppgaver

De siste ukene har jeg og mine kolleger benyttet Kenguruoppgavene fra matematikksenteret.
Mer om konkurransen finner du på linken over.

Klassen har jeg delt inn i par eller grupper, men ikke alene. Noe av poenget er jo at jeg vil ha elevene til å prate matte sammen.
Parene/gruppene får en og en oppgave, i stigende rekkefølge.
I en klasse fikk man mer poeng om man svaret riktig raskest, mens i en annen fikk man ny oppgave fortløpende.
Her er det jo bare å organisere slik man føler seg mest komfortabel med.
Konkurranseaspektet har ofte en skjerpende effekt, men jeg jobber med å ta med tid til refleksjon underveis for å framheve løsningsstrategier eller vinklinger som er gode eller kreative.
Spesielt er det gøy når elever som kanskje ikke alltid er først opp med hånden, er kjappe og gode.
Det er en gyllen sjanse til å trekke dem fram og forsøksvis forsterke mestringsfølelsen deres.
Hvor lenge jeg holder på avhenger av klassen. Noen klasser har lengre utholdenhet, men når du ser at lyset slukker hos 2-3 elever, så er det på tide å runde av.
I enkelttilfeller klarer jeg å vekke dem opp, men ikke alltid.

En eske pepperkaker til 10 kroner fungerer utmerket som premie.

I dag tok jeg meg også tid til å preke litt om at det er lov å være best. Et par av jentene i den ene klassen vant såpass overlegent at de virkelig burde være superfornøyde. Det satt langt inne, men de erkjente at det var deilig å føle seg så god.


torsdag 5. desember 2013

Skogen svarer

Skoleåret 2011/12 startet jeg opp denne bloggen. Bakgrunnen kan du lese om i de første innleggene.
Nå har det gått 2,5 år og jeg er stolt av bloggen og innholdet jeg har produsert. Jeg har noe konkret jeg kan vise til, og jeg har en digital minnebank som hjelper meg å holde fokus.
Målet har ikke endret seg: jeg vil bli bedre og jeg vil gjøre skolen bedre.

Tirsdag kom resultatene fra PISA 2012.
Klokken 14:00 fikk jeg en oppringning fra TV2-nyhetene. De hadde søkt etter mattelærere og funnet meg. Om ikke jeg ville si noe om PISA?
Prestasjonsangsten angrep, men selvsagt vil jeg benytte meg av de mulighetene jeg får til å fortelle om hva jeg tror på.
Resultatet ble noe helt annet enn forventet - noe som kanskje også var å forvente?
På tross av det, så ble jeg talsmann for et budskap jeg står for: Læreren må få bestemme.

I klasserommet er det bare jeg som er fagpersonen. Det er ingen andre der enn læreren og elevene. Det er helt naturlig at jeg bestemmer hvordan jeg da utøver min profesjon.
Du er hjertelig velkommen til å observere hva jeg gjør, og først da er du reelt i stand til å mene noe om hva jeg gjør.
Vi er mennesker og vi jobber med mennesker. Det gjør at det ikke er snakk om eksakt vitenskap. Det er en rekke faktorer som alle spiller inn på klasserommets dynamikk og det er umulig å forholde seg til alle. Derfor vil scenen som utspiller seg i klasserommene kunne være diametralt ulike, men resultere i like resultater eller like fornøyde elever. Det jeg får til å fungere, trenger ikke fungere for en annen lærer og vice cersa.
Den praksisen jeg i dag har, er innenfor det helt vanlige handlingsrommet som alle lærere er i - på papiret. Tilføyelsen av på papiret er fordi tolkningen av handlingsrommet selvsagt er avhengig av kulturen man jobber i.
Min sjef gir meg tillit. Vi har hatt noen samtaler der sjefa med dårlig skjult skepsis har lurt på hva jeg driver med - men etter å ha talt til 10 og pustet med magen, har smilt og klappet meg på skulderen.

Fram til 2011 var jeg en grei mattelærer - etter 2011 har jeg blitt en stolt mattelærer.
Fortsatt famler jeg og tryner mer enn jeg setter nedslag, men jeg sørger for å bli litt flinkere hver dag.
Jeg ønsker at alle andre lærere skal oppleve den samme gleden som jeg har hver gang jeg får til noe nytt og lærerikt.
Har du lyst og trenger starthjelp - send meg en mail, jeg hjelper deg gjerne.
Synes du jeg er på feil spor - send meg en mail, jeg vil gjerne vite hvorfor.

Lykke til!

torsdag 26. september 2013

En pappa beretter (wax on/wax off)

Hver onsdag har jeg og eldstemann en time der vi regner matte. Da er lillesøster på dans og vi har en gyllen time der vi regner oss gjennom matteleksene. Ordningen har vart i to uker, så det er nå en tradisjon...

Leksene min datter får er delt inn i 4 nivåer og elevene velger selv hvilket de vil gjøre. Oppgavene er en fin miks av alle de mest brukte emnene, fint smeltet sammen ved for eksempel at man ganger med desimaltall. Da effektiviserer man - noe som er bra - så lenge eleven får det til.

Vi gjør altså lekser sammen.

Kommentar, del 1:
For oss er leksene en glimrende mulighet til å hjelpe vårt barn med de problemene hun har med faget. Vårt samarbeid funker så bra, at hun har tryggheten på at jeg klarer å hjelpe henne hvis hun føler at hun ikke får det til i timene. 
Men her har vi en situasjon der forelderen er lærer i faget og har hatt barnet i faget på skolen. Vår base for samarbeid er unik og vi er ekstremt priviligerte som har det sånn.

Kommentar, del 2: 
Noen av oppgavene er likningsløsning. Jeg har jo undervist det noen ganger opp gjennom årene, og vet at det er en sko som trykker mye hos mange. 
Begge ukene har barnet løst oppgavene, med økende sikkerhet. Jeg ha forklart og hun har løst. 
Det forløsende har hele tiden vært Dragonbox.
Jeg ber henne rett og slett visualisere oppgavene som om de skulle vært i spillet, og hun løser dem - med letthet.
Det er ettertrykkelig imponerende hvordan Dragonbox har skapt en alternativ representasjon for henne og hvordan spillet har gitt henne erfaring med å løse likninger uten å ha løst likninger.

Den beste sammenlikningen er fra Karate Kid 1, der Daniel-san polerer og vasker biler i en evighet, og plutselig er dritgod i karate.
La ungen din spille Dragonbox, og plutselig er den dritgod i likninger...

Wax on, wax off

fredag 20. september 2013

A small step in Math - a giant leap for my student

Dette året har jeg ansvar for undervisningen for en liten gruppe elever med vedtak.
Av alle utfordringer, så er slik undervisning definitivt av de største.
For noen år siden ble det bestemt at alle elever med vedtak skulle primært være en del av klassen sin og følge samme progresjon som denne.
En bestemmelse jeg støtter på prinsippielt grunnlag.
Uten å skulle vise til forskning eller noe som helst - min erfaring er at det er lettere og mer formålstjenlig om lærer klarer å tilrettelegge sin undervisning slik at den favner om alle elever.
Selvsagt er det unntak. Jeg har vært lærer for elever som ikke har klart å mestre klasseromssituasjonen, og disse har det ikke bra i klasserommet.

Elevene jeg snakker om er de som sliter med faget og som gjennom sitt skoleløp ikke har blitt sett på en måte som fungerer.

Dette innlegget handler kanskje om en av disse...

I dagens time bestemte jeg meg for at vi skulle ta oss god tid. Jeg skulle sørge for at hver enkelt av mine fem elever fikk den roen de trengte for å finne sin forståelse av dagens oppgave,
Jeg valgte multiplikasjon ved hjelp av boks og ved hjelp av fingermetode.
Dette er to struktureringer som erfaringsmessig alle elever kan mestre, uansett nivå.

Jeg skal gjøre historien kort:
Min elev startet med det vanlige flakkende blikket, de vanlige negative forsterkningene av egne evner og den vage angivelsen av å ikke skjønne noen ting.
Sakte, men sikkert, så løsnet det. Eleven jobbet med stadig økende sikkerhet, eleven klarte i stadig større grad å starte nye deler av prosessen selv og elevens følelse av mestring vokste.
Forvandlingen var enorm! Da timen var slutt klarte eleven å gange to to-sifrede tall med hverandre med bare en liten feil og litt hjelp. Eleven klarte å rette opp feilen da den ble påpekt.
Smilet, varmen og stoltheten over denne tilsynelatende nye følelsen av mestring tvang fram gåsehud hos undertegnede og en liten tåre.

Jeg elsker jobben min!

torsdag 29. august 2013

Første dag som student

Jeg møtte opp til avtalt tid, med moderate sommerfugler i magen. Ikke helt like spent som for drøyt 30 år siden, men helt klart med forventning.
Rommet vi skulle møte i, viste seg å være vanskelig å finne. Gjennom rene labyrinten der vi på et sted kom over det som sikkert er 2. års masterstudenter med sterke territoriale drifter. De satt på stille lesesal må vite, da kan man ikke spørre om veien. Mye den samme følelsen som da jeg var "syl" i militæret.
Et underlig fenomen at man skal latterligggjøres fordi man ikke forstår et system man møter for første gang...

Folka som var tilstede i det rommet jeg til slut fant, virket hyggelige. Her var det snakk om mennesker som hadde gjort et bevisst valg og ville være der. Men så unge de var!
En kjapp overfladisk analyse av forsamlingen indikerer at det er ca. 5 av 35 som kommer til studiet med yrkeserfaring som lærere.

Observasjonen ser ut til å prege foreleser også, da vinklingen er preget av en særs teoretisk tilnærming til det som i stor grad er selvfølgeligheter. Jeg tok meg i å lure på om jeg skjønte hva det ble snakket om, fordi det framstod som for selvfølgelig.
Eksemplene fra virkeligheten som skulle relatere eller gjøre teorien forståelig, var mer som uvaner jeg la fra meg for 10 år siden eller situasjoner man som lærer takler mange ganger om dagen.
Jeg tok det heller til inntekt for god praksis enn som noe annet.
Dessuten er det spennende med en teoretisert presentasjon av virkeligheten.

Så ble premissene for oppgaven presentert, på en klar og fin måte og med tydelige anbefalinger både om metode og tema.
Tror jeg som aktivt praktiserende lærer har en klar fordel når jeg skal skrive en artikkel som skal ha relevans for skolerettedede utdanningsvitenskaplige diskusjoner.
Ser egentlig for meg at det er fullt mulig for meg å skrive en artikkel der jeg rett og slett tar utgangspunkt i egen praksis og sammenlikner den med en annen måte å gjøre ting på. Studiet gir meg rett og slett en mulighet til å aktivt reflektere over hvordan jeg utfører jobben min.

I pausen fikk jeg pratet med en til som skulle ha matte som fordypning og som var praktiserende lærer. Et hyggelig førstemøte, og det er jo alltid bra.
Fikk også snakket med noen av de som enda ikke var ferdige, og fikk lov til å være gammel og vis. Det er jo ikke for mange groupies i læreryrket, så da må lærerstudenter som tar sitt 4. og 5. år på masternivå være det nærmeste man kommer.
Det skal uansett bli spennende å få diskutere skole med dem, og ikke minst hva de har blitt utsatt for gjennom utdanningen.


lørdag 6. juli 2013

Valgkamp 2013 - fokus på skole

Valgkampen har allerede vart en stund, noe som preger feeden min på Twitter. Dessverre er det altfor ofte lite sjarmerende passiarer mellom politiske motstandere, der man drar fram fragmenter og forsøker etter fattig evne å gjøre tilstanden verre enn den er.
Ved en anledning slang jeg ut en replikk til @konservativ og @trettebergstuen om at de i prinsippet gjorde seg ulekre begge to. @konservativ var på ballen og ba om unnskyldning...kudos til ham for det.

Det som dog er positivt er at man kun er 140 tegn unna enhver politiker. Jeg har fått blod på tann og har sendt meldinger til alle de partiene jeg tror jeg kan komme til å stemme på.
Siden jeg kan skole, så har jeg brukt det som tema. Målet er å få dem til å dykke litt dypere ned i sine lovnader, slik at jeg kan få et glimt av hva de faktisk vil komme til å gjøre som direkte påvirker min hverdag.
Forarbeidet mitt har bestått i å lese det som står på de ulike partienes hjemmesider, samt se landsmøtetalen til @trinesg.

Først og fremst skal Trine Skei Grande ha honnør for å være den eneste som har svart så langt. Jeg forventer ikke svar fra alle, men hadde vel håpet på noen kvirrevitt fra flere.

Hva er problemet?
Slik jeg leser det partiene skriver, så er det for det meste veldig enig i mye om skolen. Noen formuleringer er selvsagt ulike, noen reelle punkter skiller noen veldig - men ingen har som politisk mål at den offentlige skolen skal bli dårligere.

Jeg vil at det enkelte parti skal klare å konkretisere hvordan de skal oppnå sine mål, og her følger noen områder der det bør være mulig å oppfylle mitt ønske:

1) Vi vil øke/gjenreise/skape respekten/statusen for lærerne
Som mål er det lite å utsette på det, men hvordan skal dere få det til? Man kan jo ikke vedta at fra og med nå skal alle ha respekt for lærere og skolen. Hvilke konkrete tiltak kan settes i gang for at denne prosessen skal starte?

2) Lærerutdanningen skal bli bedre
Ja, i alle fall den utdanningen jeg ble utsatt for. I løpet av mine fire år på lærerskolen var det aldri noen som snakket om karaktersetting, klasseledelse eller annet viktig fra den faktiske lærerhverdagen. Da jeg startet, var sjokket ganske stort. Mye av utviklingen skal skje etter endt utdannelse og kan faktisk ikke tillegges den enkelte utdanningsinstitusjon, så kanskje det er den enkelte skolen som må profesjonaliseres?
Jeg mener også at lærerutdanningen må bli bedre,og mener noe om hvordan - hva mener dere?

3) Byråkrati/skjemavelde skal minimeres
Ok, men hva er det som er overflødig? Mulig jeg er heldig/naiv, men ingenting av det jeg i dag gjør er per definisjon unødvendig eller overlødig. Men: hadde man klart å endre fokus, så kunne jeg fått frihet til å gjøre dokumentasjon på en alternativ måte.
Faktum er at det er mulig innenfor dagens system, men folk tør ikke.
Men kjære politiker, ikke bare si at det skal bli mindre papirarbeid uten å si hva jeg faktisk skal slutte med.

Jeg vet utmerket godt at ikke alle lærere vil være enige, og hvorfor skal jeg vite bedre enn andre lærere?
Men jeg er nå i alle fall engasjert og vil gjerne forklare politikerne hva jeg mener om skole i Norge.
Kanskje klarer jeg å gi dere et innblikk i min versjon av hverdagen, kanskje dere klarer å gi meg en innsikt i deres forståelse.

Uansett:
Alle skoleinteresserte politikere:
Dere er herved invitert til matpakkelunsj på min jobb torsdag 22.08 klokka 12:00
På programmet står ledig prat om løst og fast, samt en presentasjon fra meg der jeg viser dere hva jeg skulle ønske noen kunne gjøre noe med i min hverdag.
Dette kommer til å bli enveis-kommunikasjon, men med mulighet til å stille spørsmål.




mandag 27. mai 2013

Det gylne snitt

Min datter er nesten perfekt!
Kanskje ikke en særlig uventet påstand fra enhver far, men i mitt tilfelle har jeg matematikken på min side: Min datter er nemlig 1,616!
Hun er altså fattige 0,002 fra det gylne snitt, og det er slettes ikke verst.
Jeg bør nok ta høyde for unøyaktighet i målingene, men det gjør jeg en annen gang.

De siste to dagene har jeg hatt en klasse med spenn fra 2. klasse til 7. klasse.
Oppgaven var å tegne profilen sin på et stort ark, for deretter å måle diverse forhold man kan finne på kroppen.
Mange har sett bildet av den vitruviske mannen til Michelangelo, og mange har hørt om proporsjoner og symmetri i forbindelse med mote og skjønnhet.
Elevene mine skulle altså ikke finne ut hvem som var klassens mest gylne, men øve på alt som kom i deres vei for å finne sine egne forholdstall.

Det er utrolig hva man faktisk kommer borti av læring eller øving i et slikt opplegg.
Alt fra å beregne hvor mye papir man trenger for å ha plass til hele seg, hvordan lime slik at arkene blir så rette som mulig, hvordan lime slik at ark ikke blir hengende fast i gulvet, hvordan måle på en mest mulig praktisk måte, øve på å bruke riktig benevning og ikke minst øve opp forståelsen for forholdet mellom to lengder.

Da den ene eleven seinere på dagen proklamerte overfor en annen lærer at hun nesten var perfekt, ble jeg spurt hva i all verden jeg hadde lært ungene...
Nevnte unge var dog ikke langt unna, med 1,625 som resultat.

Helt konkret har elevene målt høyden sin og delt på navlehøyden.


Min første artikkel

...finner du her

Storveis, egentlig. Stolt over å bli spurt, fornøyd med resultatet. 

mandag 20. mai 2013

Dragonbox 12+

Min anmeldelse av Dragonbox12+ har etter mange utkast og forsøk blitt kortet ned til følgende:

Dragonbox klarer det ingen har klart før; å være et reelt spill med reelt faglig innhold. 
Spillfølelsen er reell - læringen er reell.

Du må prøve det, enten du er forelder eller lærer - det er dumt å la vær.

Hvis du synes det fungerer: Bra, fortsett!

Hvis du ikke synes det fungerer: Dumt, men bra at du prøvde.

Lykke til!


p.s. Jeg vil gjerne høre om dine erfaringer
d.s.

mandag 6. mai 2013

Finn opp en ny sport...

Jeg har i løpet av min karriere som lærer hatt ulike fag.
Det er en viktig og meget nyttig erfaring når man støter på utfordringer man ikke helt vet hvordan man skal angripe.
Som gymlærer har jeg latt meg frustrere av elevene som ikke vil, som synes det er skummelt, de som ikke er villig til å prøve, de som er passive og de som er flinke til å glemme tøyet de trenger.
Jeg kan skjønne hvorfor de har det slik. Mange av øvelsene er skumle og utfordrende, de krever at man kaster seg ut i noe man aldri har prøvd før, man vet at man ikke kommer til å klare det med en gang - kanskje aldri, men vet at man blir sett på...listen fortsetter.
For en ung person som er midt i den krisen det er å være i puberteten, så er det nesten uoverkommelig å skulle hoppe, sprette, skyte, løpe, svette, danse - foran et kritisk publikum bestående av jevnaldrende med dårlig filter, og i tillegg har man på seg en tøysammensetning man enten synes er stygg eller for avslørende.
Det er i det hele tatt imponerende at de stiller opp!
(Hvis du er uenig med meg, tenk deg forrige gang du ble bedt om å gjøre ett eller anet fysisk på planleggingsdager/teambuilding/kick-off eller liknende...)

En klar forsterkende faktor er alle de andre elevene som driver med en eller annen aktivitet, aktivt. Uansett, så vil de alltid være over snittet flinke når man har den aktiviteten i timene.
Noen mestrer det å være dyktigere enn sine klassekamerater og blir en ressurs.
Noen mestrer det ikke og blir ufordragelige både mot- og medspillere.

Løsningen på dette har vært genial, men ikke alltid like enkel: finn opp en ny sport
Jeg hadde en kollega i 2006 som presenterte "daskeball": spilles på en basketbane, med kurvene som mål. Man skårer som i basketball, men det er kun lov til å daske ballen med oppadgående bevegelser.
Genialt! Ingen er gode, ingen er redde for å ikke klare og alle prøver.
Første gang jeg prøvde det i klassen var min forundring stor. Elever som aldri hadde deltatt før, var plutselig de mest ivrige, elever som ofte var passive ble generelt aktive og elevene som ofte var gode var ikke gode lengre.
De førstnevnte angret for første gang på at de hadde glemt tøy, da de for første gang hadde behov for å skifte. De som til vanlig var flinke fikk vist mer av sitt sanne jeg i hvordan de taklet å ikke kunne dominere. Meget lærerikt og interessant.

Etter denne opplevelser lette jeg aktivt etter aktiviteter og idretter som oppfylte liknende kriterier.
Jeg hadde stor suksess med amerikansk flag-fotball, softball fungerte, vi spilte Rumpeldunk på skøytebanen, vi spilte Tommy-ball (ble noget kaotisk) og så videre.
Felles for alle aktivitetene var at alle deltok aktivt, alle mestrert på høyere nivå enn de vanligvis gjorde og de øvde på elementer som hadde overføringsverdi til mange andre idretter.

Akkurat som Dragonbox!


Kjære kommentarfelt

Jeg har for første gang vært en viktig kilde/bestanddel for en artikkel der man har ment/påstått noe.
Det gjør meg stolt, fordi det er positivt for det jeg ønsker for meg og faget mitt, og det er skummelt fordi jeg må mene noe på ordentlig. Det har nok litt mer slagkraft å være i Aftenposten sin kulturdel enn på egen blogg...

Jeg har da selvsagt fulgt godt med på hva som har rørt seg av reaksjoner, både rettet mot meg og mot artikkelen generelt.
Kommentarfeltet under gjeldende artikkel er ikke spesielt preget av avsporinger eller sterkt språk. Det virker som kommentatorene er folk med funderte meninger som forsøker å uttrykke sin sikkert sunne skepsis.
Det som fascinerer meg, er noe jeg også kjenner igjen fra politiske diskusjoner;
1. Man er skeptisk eller kritisk - det er greit.
2. Som følge av punkt 1 kritiserer man innhold eller budskap - fortsatt greit, til og med spennende.
3. Man legger på kritikk av andre, kanskje tilstøtende, emner - litt forvirrende, men det kan være interessant.
4. Man konkluderer, med varierende grad av bombaisme, at hele systemet er pill råttent og at det er ingenting man kan gjøre - overraskende, egentlig...
5. Man tolker deler av budskapet i verste mening og snakker om noe helt annet - underholdende.

Det jeg opplever som frustrerende, er at man ikke velger å se på inholdet, i alle fall mitt bidrag, som det det er; en positiv erfaring som udiskutabelt har bidratt til å heve mine elevers mattekompetanse.
At systemet rundt meg og klassen ikke er perfekt er ikke noe vi da trenger å diskutere.
Jeg vil bare at så mange som mulig skal prøve seg på en runde med Dragonbox, og jeg er rimelig sikker på at de vil bli positivt overrasket (hvis de var negative i utgangspunktet) eller de vil bli begeistrert (fordi en positiv forventning ble innfridd).

Livet blir enklere å leve hvis man ikke antar at ting stinker før man har luktet på dem.

Det kan jo faktisk hende at Dragonbox er genialt?

p.s.
Jeg ser for meg relativitetsteorien presentert i vår tid, eller teorien om at jorda var rund - det kommentarfeltet skulle jeg likt å lese...
d.s.


torsdag 4. april 2013

Multiplikasjon, variasjon og referanser

Via facebook plukket jeg opp denne videoen:



Inspirert av videoen, bestemte jeg meg for at klassen skulle lage sine versjoner, her er resultatet:



Jeg var usikker på om jeg skulle bruke videoen som instruksjon, eller om jeg skulle ha en annen progresjon.
Elever er jo ulike; noen liker å starte uten å vite hva produktet skal bli, mens andre igjen omtrent ikke kommer i gang uten at de har en klar formening om hva de skal lage.
Jeg endte opp med en mellomting...
Elevene ble instruert til å lage en så stor sirkel som mulig på et A-3 ark. Allerede her fikk jeg repetert og flettet inn geometri, praktisk måling, formel for omkrets og diameter/radius.


Deretter skulle de dele opp sirkelen i 10 like store deler. Her er det flere måter å gjøre det på, og jeg valgt å instruere inndeling i grader. Jeg viste hvordan jeg brukte en gradskive og elevene hermet.
I denne delen hadde jeg en overraskende opplevelse:
Jeg spurte klassen hvor mange grader en sirkel er, og fikk ganske kjapt 360 fra klassen.
Da jeg så spurte hvor store deler jeg ville få hvis jeg skulle dele opp i ti like store, så fikk jeg ingen respons. Jeg vet jo at de kan regne 360/10, men i denne konteksten klarte de det ikke.
Min korte analyse er at de hadde nok med å skjønne det andre jeg drev med og ikke hadde kapasitet eller selvtillit nok til å tro de forstod spørsmålet jeg stilte. Ellers så er de mye dårligere i matte enn jeg trodde...
Jeg velger selvsagt den første tolkningen!

På dette tidspunktet i timen hadde alle fått nok instruksjon til å klare seg selv fram til at selve sirkelen var ferdig, med 0-9 markert med 36 graders mellomrom på sirkelperiferien.
Da alle var ferdige, viste jeg videoen og ba dem følge med på sine egne sirkler.
Deretter fikk de hver sin sirkel som de skulle lage - pent og med flid - og disse ble igjen laminert og hengt opp på veggen. Bildet ser du høyere opp.

For meg føyer tiden jeg har brukt på å lage disse plansjene inn i et stadig økende rekke av aktiviteter som er med på å gi elevene et referansegrunnlag. Jo bredere og mer omfattende referansegrunnlag jeg klarer å gi elevene mine - jo mer har de å relatere nye problemer til.
Noen elever husker hele gangetabellen uten særlige problemer, andre teller seg oppover uansett, noen bruker fingermetoden, noen har ulike strategier for hver gangetabell og så videre.
Det samme mønsteret gjelder for nesten alt arbeid med matematikk: noen har naturlig forståelse for hva de skal lete etter eller forstå, mens andre igjen trenger strategier som hjelper dem å sortere for å skaffe seg forståelse/overblikk.
I dag har jeg gitt elevene mine et nytt referansepunkt, slik at de neste gang de skal multiplisere kan de kanskje gjenkalle et bilde av en av plansjene vi laget.
I tillegg har jeg gitt dem litt variasjon og en ny knagg i innlæringen av matte. Neste gang vi for eksempel jobber med sirkler, så kan jeg referere til da vi laget disse plansjene.



onsdag 13. mars 2013

En gjennomgang...

Når lærer en elev hva?
Noe av det jeg bruker mest tid på i min planlegging, er å lete etter alternative måter å skape opplevelse av læring og mestring på.
Ikke fordi alt skal være alternativt, men fordi jeg stadig får bekreftelser på at alternative perspektiv og vinklinger er motiverende og dermed mer lærerikt.

Min eldste datter satt her om dagen med sine lekser i matte, forøvrig gitt av meg - hennes lærer og far.
Hun slet med oppgaver i brøk og hadde ventet med leksene til hun kunne få hjelp av meg.
Vi satte oss ned og jobbet. Selve denne økta var positiv og hun jobbet bra. Da vi var ferdige, bladde jeg litt videre for å få henne til å vurdere hva hun syntes om de neste sidene i heftet.
(Heftet det er snakk om finner du her)
De neste sidene synes hun ser greie ut, noe som jo igjen er en positiv opplevelse.
Så blar vi opp på en side med et kryssord.
Dette er bygget opp slik at du får ulike regnestykker som skal løses ved hjelp av kalkulator, svaret du får gir ord når du snur kalkulatoren opp ned.
Noe ved oppgaven fenger min datter og hun spør om hun kan gjøre denne også.
Svaret er selvsagt ja. Hun setter i gang og blir sittende rundt 20 minutter ekstra. I løpet av denne tiden merker jeg meg økt trygghet på kalkultatorbruk, hun evner å lese tallene på kalkulatoren uten å snu den, hun får øving i å lese tabell, jobbe med å finne koordinater, kortidsminnetrening i overføring av skrevet tall til kalkulatoren og sikkert mer.
Denne økta med lekser er den mest gylne vi har hatt på lang tid og gledet meg langt inn i ryggmargen.

Min påstand er så, at denne eleven - min datter som gjør lekser i dette tilfellet - hadde mer utbytte av den oppgaven med mattekryssord, enn hun ville hatt av en mer vanlig lekse med oppgaveløsing.
Og dermed fortsetter min jakt på alternative vinklinger, slik jeg skisserte i innledningen.

Dette er måter jeg har jobbet på, med stikkord på hva jeg mener klassen får øvd på.
Jeg sier ikke at de alternative tilnærmingene skal overta for å gjøre oppgaver, men de skal avlaste, utfylle og forsterke.


Spillinstruksjon
Min tanke er at å lære seg et spill ved hjelp av instruksjonen er veldig likt den tankeprosessen som foregår når man skal skjønne oppgaven ut fra et tekststykke. Man må skjønne innholdet og oversette det til handling.
Sjakk
For nybegynnere kommer instruksjonslæringen inn. I tillegg elementer som planlegging (strategien), strukturering og oversikt (hva skjer hvis jeg flytter dit), sammenhenger og konsekvens, orientering i planet/koordinater.
Alle punktene viktige elementer i arbeid med matematikk
Kortspill
Igjen – instruksjon
I tillegg forståelsen for at noe er mer verdt enn andre ting, at et kort kan ha ulike funksjoner basert på plassering, struktur og oversikt
Bondebridge
Å kunne vurdere verdien av sin egen hånd, sannsynlighet for at man sitter med et bra kort, vurdere når man bør spille trumf.
Yatzy
Hoderegning – blir aldri for mye.
Kabaler
Alle typer
Casino
Hoderegning, ulik funksjon etter plassering, strategi
Ulike versjoner av krig
Hoderegning og strategi
Dokumentasjon av puls i gymtime
Hoderegning - under vanskelige forhold, praktisk bruk av matte
Tegning i Geogebra
Tidlig innlæring av viktig verktøy, prøving og feiling, digital kompetanse, grlf
Dragonbox
Fordi det er en genial måte å jobbe/lære matte/algebra/likninger på
Mattekonge
Ikke så subtilt som Dragonbox, men fenger elevene. Får øvd mye på kort tid, lett å repetere
Div tallfølger, gjerne på nett
Enten som frivillig oppgave, klasseoppgave eller annet. Viktig å øve opp evnen til problemløsning, og troen på at man kan løse problemer.
Sudoku
Logikk, struktur og lek med tall
Andre varianter som likner Sudoku
Kenken på matematikk.org
Mange interaktive spill – det meste på matematikk.org
Lett tilgjengelig, enkel motivering gjennom å mestre nivåer
Veiledet utforsking
Finne mønstre i figurer, enten tegnet/med fyrstikker/annet, la dem jobbe/tenke/undre/utforske – gi veiledning etter hvert og løft dem fram til eksempelvis Eulers polyederformel. Rett og slett et vanvittig kick når det funker. Heller ikke krevende…
Gangetabellen/deletabellen
Har et kvadrat med alle stykkene skrevet opp på trykkblokker, kan gjøres på ark.
På tid, skriver opp tidene og forsøker å forbedre.
Vise at det finnes ulike veier til svaret, mest i ganging for min del
Scott Flansburg sier han kan 25 måter å multiplisere på – jeg kan 7. Lærer bort de 4 som funker best. Slår alltid godt an.
Ingen prøver
Mindre stressa elever, lærer med bedre tid – og læringen er like stor.
Prøver…
Punktet over er en sannhet med modifikasjoner.
Poenget er at vurdering aldri skal oppleves om endelig før standpunkt er satt i 10.klasse.
Prøvene jeg gir elevene gis tilbake påfølgende mattetime. Da har jeg scannet gjennom for å danne meg et bilde – men altså ikke rettet.
Prøven leveres tilbake med en føringsfasit og egenvurderingsskjema.
Bretting, klipping og liming
Hexaflexagon og papirfly, for eksempel
Grlf, geometri, logikk, motorikk
Sprellemenn
Geometri, klipp og lim, motorikk, geogebra
Omvendt undervisning/Flippa klasserom/flipped Classroom
Elevene ser på teori hjemme, på video laget av lærer eller linket av lærer, gjør selve arbeidet på skolen.


Punktene over er en oppsummering og gjennomgang av hva jeg har gjort, laget for meg og mitt arbeid.
Blir du nysgjerrig, så sjekk bloggen om jeg har skrevet om det - eller ta kontakt.


søndag 17. februar 2013

Savner vi Gauss?

Når man skal snakke om gamle dager og hvordan man satte karakterer, så kommer ofte Gauss-kurven opp - normalfordelingsprinsippet.
Selv jeg har blitt konfrontert med prinsippet, tross at jeg begynte å jobbe etter at man anerkjente at man ikke måtte sette karakterer etter normalfordelingen.
Om man faktisk aktivt brukte kurven, vet jeg ærlig talt ikke - men man skjelte til den og kanskje mer enn det.
Likefullt, enten man vil eller ikke, så eksisterer normalfordelingen. Jeg selv bruker den ikke til mer enn at jeg erkjenner at alle ikke er like.
En interessant observasjon med tanke på normalfordelingen, er følgende:
I Bærum, og sikkert alle andre kommuner, er det enkelte skoler som har et bedre rykte enn andre, og som går for å være mer ambisiøse teoretisk på elevenes vegne. Resultatet er at de ambisiøse elevene, som gjerne har de beste karakterene på ungdomsskolen, søker seg til disse skolene.
I prinsippet får du da en ny gruppering av elever, som alle er vant til å være de beste i sine klasser.
Sist gang jeg sendte fra meg et 10. trinn, så havnet alle mine sterkeste elever på nettopp en slik skole.
Utfordringen for disse elevene, og for skolen som tar imot dem, er at også innenfor denne nye grupperingen så vil normalfordelingen inntreffe.
Altså må elever som er vant til 5'ere og 6'ere, plutselig være dem som får dårligst karakter i klassen - i alle fall framstå dårligere enn de er vant til.
Jeg har denne observasjonen fra skolen selv, så de er klar over det - og det er så pass mange andre faktorer som innvirker på et ungt liv at man kan ikke endre skolesystemet bare på grunn av noe slikt.

Dog er det en observasjon som er med på å beskrive hvor komplekst arbeid med mennesker er, og at det er en fullstendig umulig ambisjon å skulle ta høyde for alt som kan påvirke et ungt menneske på dets vei gjennom skolesystemet.
Det er min jobb som lærer å være bevisst nettopp denne kompleksiteten og å hver dag utvide min elevkompetanse slik at jeg er best mulig rustet til å se hver enkelt elev og avverge tendenser som i framtida kanskje kan skape elever som mister motivasjonen for skole.

Jeg leste med interesse om eleven som til slutt ble rådet å bytte til en internasjonal skole. (link)
Uansett omstendigheter som ikke refereres i artikkelen - alltid to sider i en sak - så er guttens opplevelse ekte og det skal ikke skje.
Jeg har hatt tilfeller som kan likne i løpet av årene, og det er meget utfordrende. Faglig sett skal man finne balansen mellom vanskelig nok og praktisk gjennomførbart, sosialt skal man finne balansen mellom å la folk være flinke, men samtidig ha et enhetlig læringsmiljø.

Uansett, så ligger ansvaret primært hos læreren.
Det er vi som skal se eleven - hver enkelt for det de er
Det er vi som skal skape et miljø der alle får lyst til å lære, og hjelp til å lære
Det er vi som skal oppdra elevene til å la andre være gode, eller dårlige - eller midt i mellom
Vi skal gjøre elevene til bedre utgaver av seg selv, og sette dem i stand til å takle sitt liv

Igjen koker det ned til at jeg trenger tid til å være sammen med elevene, for det er da jeg hjelper dem best

mandag 11. februar 2013

Store tall - navn og logikk

En av mine elever skriver for tiden en faktatekst om månen.
Hun jobber iherdig, og setter meg stadig på prøve ved å stille spørsmål som jeg ikke har noen kunnskap om. I dag var det månens vekt som kom opp. Hun hadde funnet en kilde som refererte til at månen veier 81 "Quintillions". Hun hadde selvsagt forsøkt å finne ut hvor mange nuller det er i et slikt tall og ville ha bekreftelse på at det var korrekt.
Jeg gjorde som henne - googlet - og fikk to svar, henholdsvis 18 og 30.
Altså samme navn på to relativt ulike, om ikke diametralt ulike, tall.

Dette måtte jeg forsøke å forstå. Jeg visste jo at en billion på engelsk/amerikansk ikke er vår billion, men har aldri tenkt mer over ulikhetene.

Her er dagens lærdom:

Det finnes to systemer, kalt Long/Short scale.
Short Scale (SS) er den som brukes i statene, samt visstnok
av "vitenskapelige kretser" (scientific community)

I SS har man navn for hver økning med 3 nuller.

I LS derimot har man nytt navn for hver økning med 6 nuller. Tallene mellom er 1000 ganger navnet foran: Milliard er unntaket, da dette er et mellomtrinn, altså 1000 millioner.
Så følger billion (12 nuller), så 1000 billioner, trillion (18 nuller), 1000 trillioner og videre oppover.
Tabellen på denne siden er tydelig og oppklarte det for meg

Problemet gjenstod likefullt: veier månen
70 000 000 000 000 000 000 eller 70 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 kilo?

Hvis kilden er amerikaner eller vitenskapsmann, så holder jeg en knapp det første.
Søkte litt mer og endte opp med den konklusjon - støttet av denne artikkelen blant andre.

Såh! Da har man lært noe i dag også

søndag 10. februar 2013

Hexaflexagon


Inspirert av Vi Hart sine videoer på youtube, så lot jeg klassene mine lage Tri Hexaflexagons og Hexaflexagons. 
Det tar tid, spesielt om man gjør seg flid med mønsteret på de ulike sidene. Bildene er fra 2 ulike varianter. Jeg måtte øve meg hjemme, så søndag forrige uke satt jeg 3 timer for å lage mitt første Hexaflexagon. Tror det er første gang på 30 år at jeg gjør meg noe i nærheten av flid med noe tegnerelatert. 


2. omvending
1. omvending

torsdag 31. januar 2013

Overflødig?

Her sitter jeg, midt i en mattetime, og har ingenting å gjøre.
Rundt meg sitter klassen min, jobbende, alle med ulike ting. En sjelden gang blir jeg tilkalt for å hjelpe eller veilede, klienten takker for hjelpen og føyser meg videre.
Det er nesten så jeg lurer på hva jeg gjør her.
Hva er det egentlig jeg gjør?
Akkurat nå, så nyter jeg fruktene av å ha truffet alle elevene på akkurat riktig sted på akkurat riktig tidspunkt.
Det skjer svært sjelden, og det er lov å nyte det når det skjer.
Noe som får meg til å erkjenne et paradoks i en lærers hverdag:
Jo flinkere jeg er som lærer, som mer overflødig blir jeg

Når jeg treffer eleven med oppgaver som er midt i flytsonen, så klarer eleven seg selv
Når jeg finner oppgaver som både er krevende og motiverende, så klarer eleven seg selv
Når jeg klarer å skape nysgjerrighet, så klarer eleven seg selv
Når jeg har skapt tydelige rammer og forventninger, så klarer eleven seg selv
Når jeg tillater eleven å jobbe på sin måte, innenfor rammene, så klarer eleven seg selv
Når eleven har lært seg ulike strategier for å lære seg noe eller finne ut av noe, så klarer eleven seg selv.
Når en elev skjønner veiledning og instruksjon, så klarer eleven seg selv (etterpå)

Oppgavene elevene jobber med nå er en rekke arbeidshefter, lesebok, Dragonbox og Brøkreser på matematikk.org
Hvor lenge denne effekten vil vare, er umulig å forutse. Det dreier seg nok om en balansegang mellom å få lov til å jobbe i heftene, variasjon og mestring.
Det kan virke som heftene gir en trygghet og forutsigbarhet som gjør at elevene mestrer.
I tillegg er de ikke så omfattende, noe som gjør at progresjonen er veldig lett å se, noe som er igjen er motiverende.

Blir spennende å se hvor lenge heftene fenger


onsdag 30. januar 2013

Hva fenger?

Her om dagen fant jeg fram 3 ulike arbeidshefter til klassen min. 
Henholdsvis hefter i matte, skriftforming og norsk grammatikk. Alle heftene nivådelte, slik at jeg kunne gi elevene det heftet jeg mente de burde ha. 
Som lærer med praksis og erfaring fra ungdomsskolen, så er jeg helt uvant med utfyllingshefter. Jeg har aldri hatt det, veit ikke om noen som har hatt det og har aldri blitt tilbudt/anbefalt. 
Her er det både økonomiske hensyn, noen betraktninger rundt modning og barnslighet, og som alltid uvitenhet/usikkerhet på hva som er kvalitetsmessig best.

Jeg delte uansett ut heftene, med intensjon om at de primært skulle være til lekser, slik at det å gi lekser skulle bli enklere for meg og mer forutsigbart for elevene.
Det underlige var at alle elevene umiddelbart ville jobbe i heftene. Jeg tenkte jeg fikk smi mens jernet var varmt og lot dem jobbe. Der satt de og jobbet med skriftforming, matematikk og grammatikk. Den ene eleven gjorde sågar 11 sider i matteheftet - hjemme!

Jeg klarer ikke å sette fingeren på hva ved disse heftene som var så stas, og jeg tror ikke det er en effekt som kommer til å vare evig, men veldig spennende og deilig så lenge det varer.


torsdag 24. januar 2013

Lekser - Umpf! Ououou yeah! What is it good for? Absolutely nothing, say it again

Tittelen er fritt etter Bruce Springsteen, for de som lurte...
(Red.anm: Låta er originalt av Edwin Starr , vel verdt en lytt)

Jeg har et pragmatisk forhold til lekser, jeg forsøker å ha et helhetlig forhold til lekser, jeg prøver å gi varierte lekser, jeg tror jeg er i mot lekser, som forelder setter jeg pris på gode lekser, jeg anerkjenner at lekser er en måte å kommunisere med hjemmene på - og så videre

Hva er jobben min?
Gi elevene en undervisning og opplæring som følger den til enhver tid gjeldende læreplan, oppdra dem til å bli funksjonelle borgere og hjelpe dem på vei mot å bli bedre utgaver av seg selv.

Når er det mest hensiktsmessig at jeg gjør den jobben?
Når jeg er sammen med den eller de jeg skal utøve påvirkningen på

Når er det?
I skoletiden

Hvilken rolle kan lekser ha i det ovenfor skisserte bildet?
- for å vise foreldrene hva vi holder på med på skolen og på hvilket nivå barnet er
- å gi barnet en mulighet til å vise hva det har fått til
- repetisjon av det som har vært gjort på skolen
- forberedelse til det som skal skje på skolen
og sikkert noe mer, men jeg kommer ikke på noe...

Den siste tiden har jeg opplevd at jeg mer tid på å lage gode lekser, enn på å lage gode opplegg for timene mine - noe som føles helt feil. 
Jeg reviderer hver eneste lekse, analyserer mulige utfordringer, omformulerer, endrer, fjerner, varierer - i det uendelige.
Uansett hva jeg gjør, så er det noen som ikke får det til slik jeg hadde forestilt meg det.
Feilen er min og ansvaret er mitt - men må det være sånn?

På min forrige skole kuttet jeg mer eller mindre ut leksene fordi de stjal altfor mye tid fra det som er jobben min. Elever som hadde mer enn nok med å komme på skolen, trengte ikke å skulle bekymre seg for å ikke ha gjort lekser. 
Den ene eleven, og moren hans, fikk et halvår uten krangling fordi jeg sa de ikke trengte å gjøre leksene.
Den andre eleven gikk fra 0 poeng på matteprøve i september, til å reelt prestere en 3'er på matteprøve i april. Ikke fordi han hadde sluppet lekser, men fordi jeg så ham og brukte tiden min på å gjøre vår tid sammen så god som mulig. 
Den tredje eleven, i andre enden av skalaen, benyttet seg av tilbudet om å få leksene som ble gjort vurdert. 

I min nåværende hverdag, som er fådelt, så har jeg elever som gjerne gjør lekser. De er godt oppdratt skolemessig, er lærevillige, har ressurssterke foreldre og mindre fritidsaktiviteter enn hjemme i Norge.
Selv her er leksene vanskelige å få til å fungere optimalt. 

Tidvis har jeg gjort det vanskelig for meg selv, men jeg nekter å ta hele ansvaret.

- Tidsbruk: Når er nok nok?
Ulike elever vil bruke ulik tid på samme oppgave. Hva skal definere hvilken mengde som er nok? Hvor lenge eleven har jobbet, eller hvor "langt" eleven har jobbet? Jeg har forsøkt meg med tidsbegrensede lekser av typen "jobb i 40 minutter". Det funker marginalt bedre, fordi eleven får jobbe i eget tempo. 
Kvaliteten er veldig vanskelig å måle, da det stilles store krav til elevens vurdering av kvaliteten på den tiden de brukte og min vurdering av hvor mye de faktisk har fått gjort

- Nivå: Hvordan gi lekser på et nivå som treffer hver enkelt elev?
Innenfor den tiden jeg velger å bruke på administrasjon av lekser, så er det umulig å få dette til. Det nærmeste jeg kom, var da elevene til enhver tid skulle gjøre 10 oppgaver videre i boka fra der de var når timen sluttet. Da stod elevene i kø for å få en rød strek i boka som viste hvor de hadde sluttet. 
Fungerte fint i en klasse der alle ordninger ville fungert ok, fungerte greit i den stikk motsatte klassen - bortsett fra at de som hadde tendensen mot å ikke gjøre lekser, fortsatt hadde den tendensen.

- Kommunikasjon med heimen: Hvem forsøker vi å lure?
Jeg er selv far til to barn i skolealder, og her kommer egentlig en skikkelig rosin i pølsa: Jeg er for tiden lærer for mitt ene barn og kona er lærer for det andre barnet - selv nå sliter jeg med å ha fullstendig oversikt over hva som står på ukeplanen til mine barn!
Altså en ukeplan jeg til dels selv har forfattet...
Jeg får stadig bekreftelser på at majoriteten av foreldrene enten ikke gidder, greier, evner, orker, prioriterer, føler for, velger å lese, tolke, forstå, laste ned, printe ut eller følge med på de planene vi lærere lager for hver uke. 
Den kommunikasjonen som noen argumenterer med, føles altså som en belastning for mange hjem, og det er rom for så mange tolkninger av det skrevne ord, at hva det enkelte hjem tror står på planen er meget usikkert.

- Repetisjon av noe eleven har lært på skolen; ja takk
Dette er selvsagt et glimrende prinsipp, men fungerer det? Når vet jeg at noe er lært og dermed at den tiltenkte leksen faktisk blir en repetisjon og ikke en innlæringssituasjon? Seinest for noen uker siden hadde jeg undervisning som var direkte relatert til kommende lekse. Jeg sendte elevene hjem med beskjed om hva som var lekse og påminnelse om at det vi nettopp hadde gjort var det samme som leksa. 
Flere av elevene fikk ikke til leksen og klagde på at de ikke hadde lært det som var leksa (forkortet versjon). Deres opplevelse av situasjonen er selvsagt helt korrekt, selv om det var feil, da de jo hadde fått opplæring.
Man vet aldri hvor langt man kommer i løpet av en time, man vet aldri hva som fester seg eller ikke, man vet ikke hvem som føler de mestret eller ikke - men leksene er som regel forventet planlagt før situasjonen er gjennomført...

- forberedelse til kommende timer
Når det fungerer, så er forberedelse aldeles glimrende. Problemet er at sjansen for at noen ikke har forberedt seg, er meget stor - og det påvirker nivået eller startstedet for undervisningen.

- holdninger; det er lov å gjøre feil!
Unger må læres opp til at det er greit å ikke få til alt. Er det ting du ikke får til på leksa, så kan du være helt sikker på at læreren mer enn gjerne hjelper deg. Situasjoner der elevene kommer med problemer de har støtt på i leksa, der læreren kan avmystifisere og vise hvor enkelt det er - det er situasjoner med skikkelig læring. 

Løsningen?

1)
Lekser gjøres til et frivillig tilbud, der det enkelte hjem aktivt må vise/godkjenne at eleven over kortere eller lengre tid ikke gjør lekser. Læreren bidrar selvsagt med råd og veiledning, og med registrering og evt. retting av lekser. 
Det blir opp til hvert enkelt hjem å bruke tid på leksene og læreren gjør ikke mye mer enn å peke i hvilken retning leksene skal gjøres. Med andre ord er leksene relatert til tema i undervisningen, men ikke til f.eks. lærebok. 

2) 
Elevene får mer undervisning, alle lekser fjernes. All kommunikasjon med hjemme er hjemmets ansvar, ved at de skal benytte de kanalene der anmerkninger, karakter og annet legges ut (LMS). 
Når eleven forlater skolen, så er dagens læring gjort.