onsdag 20. juni 2012

Læringstrykk

Et skoleår består av 190 dager med undervisning.
Hvert år, på alle skoler, så spises disse 190 dagene opp av ulike aktiviteter - mange viktige og nødvendige.
Men, foran og i etterkant av hver ferie, så spises det opp mye tid på grunn av manglende effektivitet.
Elevene, og mange foreldre tilsynelatende, har en forventning om at en eller flere dager i forbindelse med ferie  skal brukes til "kos".
I 2007 bestemte jeg meg for å prøve å bekjempe dette fenomenet og innførte muntlig gruppeprøve mandag til torsdag i siste uke før sommerferien - etter oppskrift etter eksamen.
Dette har jeg praktisert siden, med variasjoner rundt omfanget.
Dette året var intet unntak og her kommer noen erfaringer:
- Man holder læringstrykket helt fram til sommeren
- Flott erfaring for elevene på noe som likner på den muntlige eksamen de kommer til å møte
- Stor grad av positiv opplevelse for elevene, mange som presterer på høyt faglig nivå og opplever å avslutte på en stigende kurve
- Effektivt for lærere og god trening i det å avvikle en slik prøvesituasjon
- Tar bort noe av mystikken eller redselen for den muntlige eksamen som kommer
- Elevene får øvd på å jobbe i gruppe/par

Vi hadde oppe 90 elever fordelt på 8 grupper.
Hver lærer valgte det faget de ønsket og kunne komme med ønske om elever de evt. trengte litt mer grunnlag på. Oppgaven laget vi delt, med en tydelig gruppeoppgave og en individuell del.
I matte skulle de velge en praktisk oppgave innen emnet, med begrunnelse for valget - eller de skulle dramatisere en undervisningssituasjon de mente var bra, med begrunnelse.
Som individuell del skulle de forberede 5 spørsmål til den eller de som var på gruppa - disse kunne gjerne deles på forhånd.

Det var selvsagt mange lange fjes i oppstarten og ikke spesielt mye kreativ eller konstruktiv tenking som foregikk. Jeg veiledet, presiserte og oppmuntret - uten å føle at jeg kom særlig vei.
Da klarte jeg å gjøre noe jeg gjør altfor sjelden; nemlig å forholde meg helt i ro. Konkret gikk jeg ut, hentet meg en kopp kaffe og satte meg utenfor rommet. Der jeg satt hadde jeg innsyn til alle elevene mine og så ventet jeg.
I løpet av 15 minutter gikk samtlige elever fra bakoverlent og passiv stilling til å sitte framoverlent, aktivt pratende med gruppa.
Læring; gi elever rom og tid til å finne sin indre kreativitet. Masing, velmente oppfordringer og desslike kan bremse mer enn å dytte.

Selve prøven, med mine fire grupper, kan oppsummeres slik;
- alle elevene presterte på sitt nivå eller høyere
- alle elevene gav uttrykk for en positiv og lærerik opplevelse, og at det hadde lært noe - både faglig og sosialt
- alle, unntatt en elev, ville valgt å jobbe sammen med noen gitt muligheten til å velge
- kun en elev klarte å reflektere på et høyt nivå i selve den selv-forberedte delen; denne eleven var også den eneste som fikk 6.
- alle elevene klarte å reflektere når jeg klarte å stille de riktige spørsmålene

Stort sett klarte elevene å presentere et matematisk, faglig nivå som var enkelt å måle. Dermed valgte jeg å utfordre dem på refleksjon rundt faget, heller enn å ta fram oppgaver av vanskeligere art for å se om de mestret disse. Jeg tok selvsagt tak i ting de hadde kommet med, men kun for å la dem kjenne på følelsen av å måtte forholde seg til den umiddelbare situasjonen som oppstår.

Jeg endte opp med følgende spørsmål:
- Hvordan vil du beskrive ditt forhold til faget matematikk, og hvorfor har det blitt sånn?
Her tok jeg tak i det de sa og stilte oppfølgingsspørsmål. Alle responderte meget bra på dette spm.
- Hvordan lærer du, evt omformulert til om det var en spesiell undervisningssituasjon de husket - og hvorfor?
Igjen mange gode svar og de viste gode evner til å tenke høyt rundt hvordan de faktisk lærer
- Tenk deg en prøvesituasjon, du kommer til siste oppgave, leser den - og tenker: "oj! Dette var vanskelig, jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre". Hvis det er din første tanke - hva gjør du/hva er din andre tanke?
Her fikk jeg endelig skilt de som klarte å skissere en klar strategi for hvordan de ville gått fram, fra de som bare ville sitte stille og håpe at det skulle gå opp et lys for dem.
Veldig spennende og bevisstgjørende, for meg og for elevene.

Hva var det eleven som fikk 6 gjorde som ingen andre gjorde?
Da hun fikk spørsmålet;" Er 144 et kvadrattall, og hvordan vet du det?" svarte hun:
"Jeg vet at det er et kvadrattall og at roten er 12. Egentlig må jeg bare prøve meg fram for å finne ut om det er et kvadrattall...jeg vet at det må være mer enn 10, fordi 10 *10 er 100. 11 *11 klarer jeg i hodet, og så prøver jeg 12*12, som gir 144".

En muntlig form for å vise utregning - å tenke høyt mens man regner


fredag 15. juni 2012

Hvor dårlige er elevene egentlig?

I VG i går kunne vi lese at resultatene for VG2-eksamen ser ut til å være katastrofalt dårlige.
Forhåndssensuren gir et snitt på 2,5, noe som jo ikke gir grunn hverken til jubel eller særlige høye kneløft.
Selvsagt vil mange mene mye om grunner for dette resultatet - og her kommer min betraktning:

Mine elever er et produkt av sin skoleerfaring og sine foreldres skoleerfaring.
Foreldrene til mine elever er igjen et produkt av sin egen skoleerfaring og sine foreldres erfaring.
Tar vi med enda ett ledd bakover så havner vi tilbake til 1911, da min mormor ble født.
Legg så til grunn at undervisningen i matte stort sett har vært spunnet over samme lest; læreren har lært bort, elevene har gjort oppgaver, og hengt med etter beste evne.
Jeg erkjenner at dette grunnpremisset er grunt, men likevel ikke helt uten validitet.
Konsekvensen har i meget stor grad vært flere generasjoner med elever, nå foreldre, som har et anstrengt forhold til faget og sine egne evner i det.
På hvilket grunnlag kan jeg si dette? Et meget tynt et, men jevnt over vil den jevne nordmann ha en negativ forventning til sin egen prestasjon hvis utfordret på en matteoppgave. "Regn-for-regninga" som de kjørte i Siffer som et godt eksempel på dette.
Da sitter vi igjen med flere generasjoner med negativ forsterkning gjennom foreldre og et utdanningssystem bestående av mattelærere som fortsetter på samme måte som de alltid har gjort.
Er konsekvensen av dette det dårlige resultatet på eksamen dette året?
I ytterste konsekvens kan jeg godt si ja, men selvsagt er bildet mer komplekst enn som så.

Dog vil jeg si at de som må gå lengst inn i seg selv, er den jevne mattelærer - og virkelig se på egen praksis.
Hvem er det som legger premissene, hvem er det som bestemmer innhold og progresjon, hvem er det man føler ansvar ovenfor?
Svaret bør være en selv/læreren på spørsmål 1 til 3 og eleven på det siste.
At læreplanen ligger øverst er en selvfølge.

Det er kanskje på tide å sette fagets metodikk og didaktikk på prøve, slippe læreboka - tørre å utforske matematikken sammen med elevene.
Jeg har prøvd dette året og angrer ikke!
Ingen lærebok, tildels kreativt kaos, men veldig fornøyd lærer - og etter egne utsagn fornøyde elever.

For å gjøre John F. Kennedy sine ord til mine (lett omskrevet, selvsagt):
Ikke let etter grunner for elevens manglende prestasjoner alle andre steder - tenk heller på hva du kan gjøre for å heve dem