tirsdag 13. januar 2015

Vurdering i 8 dimensjoner - en hyllest til Mogens Niss

Det er ikke karakterene som er problemet - det er kulturen rundt og stigmatiseringen som potensielt følger i kjølvannet som er problemet. Er egentlig rangering noe annet enn latskap fra et stadig mer foreldet system?

Det er heller ikke noe i veien med testing. Testing av oppnådd læring er lurt, for da kan vi se om det vi gjør fungerer. Men testing som ser på noe annet enn det vi gjør, eller ser på det på med et ensidig eller ensporet perspektiv, og som i tillegg tas til inntekt for å være en indikator på kvalitet, det er bare innsiktsløst. 

I opplæringsloven, som gir oss lærere mandatet for all vår undervisning, står det blant annet at vi skal gjøre elevene i stand til å mestre livene sine.

I læreplanen er målene for undervisningen oppgitt som kompetanser

OECD og PISA snakker om mathematical literacy, altså det å være matematisk litterat. Blant annet er de opptatt av at en person skal være i stand til å ta veloverveide valg som ansvarlig samfunnsborgere. I sin teoridel deler PISA opp matematisk kunnskap i 7 kompetanser.

Udir sine siste vurderingsveiledninger i matematikk har en dreining mot en mer handlende inndeling, altså at man skal se etter evnen til å anvende sin matematiske kunnskap.

Eksamen dreier i samme retning, til oppgaver som krever evne problemløsning og at man har strategier for å finne en vei til løsningen. 

Alt dette kan i bunn og grunn spores tilbake til to dansker; Mogens Niss og Thomas Jensen. 
De skrev i 2002 KOM-rapporten, der de formulerte 8 matematiske kompetanser. Hver kompetanse unik i sitt innhold, slik at den ikke uten videre kan brytes ned og overlappes av de gjenværende. 
I tillegg formulerte det 6 kompetanser for lærere, like unike og geniale i sin enkelhet.

Min frustrasjon med det jeg opplever som et eksisterende vurderingsparadigme i matematikk, er at vurderingsuttrykkene jevnt over er for snevre og i liten grad tar inn over seg hva anvendt matematikk faktisk er. 
Det er ikke slik at man etter endt ingeniør-utdanning kommer til ingeniør-jobben sin, går inn på ingeniør-kontoret sitt og setter seg ned ved ingeniør-pulten sin; og der finner man den store ingeniør-boken. I den finner man en passe mengde oppgaver for en passende ingeniør, oppgaver man løser i 7,5 timer per uke, i ensomhet, cirka halvparten med hjelpemidler og den andre uten, før man på slutten av dagen sjekker fasit bakerst i boka og deretter går hjem.
Jeg kan heller ikke komme på en jobb der man er avhengig av å kunne konstruere en vinkel...annet enn - paradoksalt nok - mattelærer. 
Hvis du hadde all informasjonen, visste hva du skulle gjøre og til og med hvordan alt skulle gjøres - hva er egentlig utfordringen da? Å gidde?

Jeg er på jakt etter et klasserom der jeg klarer å vurdere mine elever etter 8 dimensjoner. Hver dimensjon representert av Mogens Niss sine 8 matematiske kompetanser. 
Når en elev gjør det bra i en dimensjon, så skal vi glede oss over det. Når eleven ikke mestrer i en av de andre, så må vi øve på det. 
I tillegg må det være en grad av effektivitet her, for jeg skal klare å vurdere alle elevene i alle dimensjonene - helst kontinuerlig. 

Hvem har ikke opplevd, enten som lærer eller som elev selv, og ikke mestre en prøvesituasjon. I den betydning at man presterer signifikant dårligere på prøven enn det man trodde eller det man vet man kan? Min påstand er alle. 
I mitt hode er det prøvesituasjonen det er noe galt med, og ikke eleven. 
Hvis en elev mestrer noe i min time, hvorfor må jeg da på død og liv få elevene til å gjøre det samme en gang til to uker seinere, alene uten hjelpemidler i en stress-situasjon? 
Prestasjonen eleven gjør i timen er like god, men da må jeg som lærer orke å se etter.
Mogens Niss kalle dette for læringsavdekkingskompetanse og evalueringskompetanse
Når skjer læring, hvordan vet du det, hvordan det du hvor lenge læringen du mener har skjedd kommer til å vare, er læringen overførbar til andre situasjoner etc?

Igjen kommer frustrasjonen over vurderingsparadimet tilbake; eleven får tilbake prøven, ser på karakteren, konstaterer altfor ofte at fordommen om eget nivå er oppfylt og går videre. 
Det er tåredryppende å innse at alt man har oppnådd er å bekrefte en elevs negative selvbilde...

Derfor lar jeg mine elever rette sine egne prøver, under min veiledning. I prinsippet lar vi prøven vare i to uker. Får de til noe på prøven i timen rett etter, en såkalt prosesstime, så er det like mye verdt som noe de fikk til på selve prøven. Det krever øvelse og eleven må aktivt vise meg det. 
Etter 2-3 timer prosess, får elevene tilbud om en ny prøve - utformet så lik som mulig den første. Ved siste anledning var sågar 50% av prøven helt lik den første. 
Skuldrene senkes, undrende samtaler pågår, mestring oppleves og viktig tid frigjøres. 
Noe feilfritt system er det ikke, men det er et steg i en retning jeg har tro på.