mandag 27. mai 2013

Det gylne snitt

Min datter er nesten perfekt!
Kanskje ikke en særlig uventet påstand fra enhver far, men i mitt tilfelle har jeg matematikken på min side: Min datter er nemlig 1,616!
Hun er altså fattige 0,002 fra det gylne snitt, og det er slettes ikke verst.
Jeg bør nok ta høyde for unøyaktighet i målingene, men det gjør jeg en annen gang.

De siste to dagene har jeg hatt en klasse med spenn fra 2. klasse til 7. klasse.
Oppgaven var å tegne profilen sin på et stort ark, for deretter å måle diverse forhold man kan finne på kroppen.
Mange har sett bildet av den vitruviske mannen til Michelangelo, og mange har hørt om proporsjoner og symmetri i forbindelse med mote og skjønnhet.
Elevene mine skulle altså ikke finne ut hvem som var klassens mest gylne, men øve på alt som kom i deres vei for å finne sine egne forholdstall.

Det er utrolig hva man faktisk kommer borti av læring eller øving i et slikt opplegg.
Alt fra å beregne hvor mye papir man trenger for å ha plass til hele seg, hvordan lime slik at arkene blir så rette som mulig, hvordan lime slik at ark ikke blir hengende fast i gulvet, hvordan måle på en mest mulig praktisk måte, øve på å bruke riktig benevning og ikke minst øve opp forståelsen for forholdet mellom to lengder.

Da den ene eleven seinere på dagen proklamerte overfor en annen lærer at hun nesten var perfekt, ble jeg spurt hva i all verden jeg hadde lært ungene...
Nevnte unge var dog ikke langt unna, med 1,625 som resultat.

Helt konkret har elevene målt høyden sin og delt på navlehøyden.


Min første artikkel

...finner du her

Storveis, egentlig. Stolt over å bli spurt, fornøyd med resultatet. 

mandag 20. mai 2013

Dragonbox 12+

Min anmeldelse av Dragonbox12+ har etter mange utkast og forsøk blitt kortet ned til følgende:

Dragonbox klarer det ingen har klart før; å være et reelt spill med reelt faglig innhold. 
Spillfølelsen er reell - læringen er reell.

Du må prøve det, enten du er forelder eller lærer - det er dumt å la vær.

Hvis du synes det fungerer: Bra, fortsett!

Hvis du ikke synes det fungerer: Dumt, men bra at du prøvde.

Lykke til!


p.s. Jeg vil gjerne høre om dine erfaringer
d.s.

mandag 6. mai 2013

Finn opp en ny sport...

Jeg har i løpet av min karriere som lærer hatt ulike fag.
Det er en viktig og meget nyttig erfaring når man støter på utfordringer man ikke helt vet hvordan man skal angripe.
Som gymlærer har jeg latt meg frustrere av elevene som ikke vil, som synes det er skummelt, de som ikke er villig til å prøve, de som er passive og de som er flinke til å glemme tøyet de trenger.
Jeg kan skjønne hvorfor de har det slik. Mange av øvelsene er skumle og utfordrende, de krever at man kaster seg ut i noe man aldri har prøvd før, man vet at man ikke kommer til å klare det med en gang - kanskje aldri, men vet at man blir sett på...listen fortsetter.
For en ung person som er midt i den krisen det er å være i puberteten, så er det nesten uoverkommelig å skulle hoppe, sprette, skyte, løpe, svette, danse - foran et kritisk publikum bestående av jevnaldrende med dårlig filter, og i tillegg har man på seg en tøysammensetning man enten synes er stygg eller for avslørende.
Det er i det hele tatt imponerende at de stiller opp!
(Hvis du er uenig med meg, tenk deg forrige gang du ble bedt om å gjøre ett eller anet fysisk på planleggingsdager/teambuilding/kick-off eller liknende...)

En klar forsterkende faktor er alle de andre elevene som driver med en eller annen aktivitet, aktivt. Uansett, så vil de alltid være over snittet flinke når man har den aktiviteten i timene.
Noen mestrer det å være dyktigere enn sine klassekamerater og blir en ressurs.
Noen mestrer det ikke og blir ufordragelige både mot- og medspillere.

Løsningen på dette har vært genial, men ikke alltid like enkel: finn opp en ny sport
Jeg hadde en kollega i 2006 som presenterte "daskeball": spilles på en basketbane, med kurvene som mål. Man skårer som i basketball, men det er kun lov til å daske ballen med oppadgående bevegelser.
Genialt! Ingen er gode, ingen er redde for å ikke klare og alle prøver.
Første gang jeg prøvde det i klassen var min forundring stor. Elever som aldri hadde deltatt før, var plutselig de mest ivrige, elever som ofte var passive ble generelt aktive og elevene som ofte var gode var ikke gode lengre.
De førstnevnte angret for første gang på at de hadde glemt tøy, da de for første gang hadde behov for å skifte. De som til vanlig var flinke fikk vist mer av sitt sanne jeg i hvordan de taklet å ikke kunne dominere. Meget lærerikt og interessant.

Etter denne opplevelser lette jeg aktivt etter aktiviteter og idretter som oppfylte liknende kriterier.
Jeg hadde stor suksess med amerikansk flag-fotball, softball fungerte, vi spilte Rumpeldunk på skøytebanen, vi spilte Tommy-ball (ble noget kaotisk) og så videre.
Felles for alle aktivitetene var at alle deltok aktivt, alle mestrert på høyere nivå enn de vanligvis gjorde og de øvde på elementer som hadde overføringsverdi til mange andre idretter.

Akkurat som Dragonbox!


Kjære kommentarfelt

Jeg har for første gang vært en viktig kilde/bestanddel for en artikkel der man har ment/påstått noe.
Det gjør meg stolt, fordi det er positivt for det jeg ønsker for meg og faget mitt, og det er skummelt fordi jeg må mene noe på ordentlig. Det har nok litt mer slagkraft å være i Aftenposten sin kulturdel enn på egen blogg...

Jeg har da selvsagt fulgt godt med på hva som har rørt seg av reaksjoner, både rettet mot meg og mot artikkelen generelt.
Kommentarfeltet under gjeldende artikkel er ikke spesielt preget av avsporinger eller sterkt språk. Det virker som kommentatorene er folk med funderte meninger som forsøker å uttrykke sin sikkert sunne skepsis.
Det som fascinerer meg, er noe jeg også kjenner igjen fra politiske diskusjoner;
1. Man er skeptisk eller kritisk - det er greit.
2. Som følge av punkt 1 kritiserer man innhold eller budskap - fortsatt greit, til og med spennende.
3. Man legger på kritikk av andre, kanskje tilstøtende, emner - litt forvirrende, men det kan være interessant.
4. Man konkluderer, med varierende grad av bombaisme, at hele systemet er pill råttent og at det er ingenting man kan gjøre - overraskende, egentlig...
5. Man tolker deler av budskapet i verste mening og snakker om noe helt annet - underholdende.

Det jeg opplever som frustrerende, er at man ikke velger å se på inholdet, i alle fall mitt bidrag, som det det er; en positiv erfaring som udiskutabelt har bidratt til å heve mine elevers mattekompetanse.
At systemet rundt meg og klassen ikke er perfekt er ikke noe vi da trenger å diskutere.
Jeg vil bare at så mange som mulig skal prøve seg på en runde med Dragonbox, og jeg er rimelig sikker på at de vil bli positivt overrasket (hvis de var negative i utgangspunktet) eller de vil bli begeistrert (fordi en positiv forventning ble innfridd).

Livet blir enklere å leve hvis man ikke antar at ting stinker før man har luktet på dem.

Det kan jo faktisk hende at Dragonbox er genialt?

p.s.
Jeg ser for meg relativitetsteorien presentert i vår tid, eller teorien om at jorda var rund - det kommentarfeltet skulle jeg likt å lese...
d.s.