mandag 27. mai 2013

Det gylne snitt

Min datter er nesten perfekt!
Kanskje ikke en særlig uventet påstand fra enhver far, men i mitt tilfelle har jeg matematikken på min side: Min datter er nemlig 1,616!
Hun er altså fattige 0,002 fra det gylne snitt, og det er slettes ikke verst.
Jeg bør nok ta høyde for unøyaktighet i målingene, men det gjør jeg en annen gang.

De siste to dagene har jeg hatt en klasse med spenn fra 2. klasse til 7. klasse.
Oppgaven var å tegne profilen sin på et stort ark, for deretter å måle diverse forhold man kan finne på kroppen.
Mange har sett bildet av den vitruviske mannen til Michelangelo, og mange har hørt om proporsjoner og symmetri i forbindelse med mote og skjønnhet.
Elevene mine skulle altså ikke finne ut hvem som var klassens mest gylne, men øve på alt som kom i deres vei for å finne sine egne forholdstall.

Det er utrolig hva man faktisk kommer borti av læring eller øving i et slikt opplegg.
Alt fra å beregne hvor mye papir man trenger for å ha plass til hele seg, hvordan lime slik at arkene blir så rette som mulig, hvordan lime slik at ark ikke blir hengende fast i gulvet, hvordan måle på en mest mulig praktisk måte, øve på å bruke riktig benevning og ikke minst øve opp forståelsen for forholdet mellom to lengder.

Da den ene eleven seinere på dagen proklamerte overfor en annen lærer at hun nesten var perfekt, ble jeg spurt hva i all verden jeg hadde lært ungene...
Nevnte unge var dog ikke langt unna, med 1,625 som resultat.

Helt konkret har elevene målt høyden sin og delt på navlehøyden.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar