lørdag 22. november 2014

Den falske lekse-dikotomien

Torsdagens Debatten på NRK gav ikke flere svare eller gjorde meg noe klokere når det gjelder lekser.
Med et hederlig unntak: Kunnskapsminister Isaksen var klokkeklar på at det er opp til læreren å administrere det som p.t. omtales som lekser.
Min misnøye med innholdet i debatten, er primært at den blir presset inn en falsk forventning om at den skal være dikotomisk. Hvorfor må det være svart/hvitt eller ja/nei?

Videre vil jeg ta til orde for å rydde opp i begrepsbruken. Ordet lekser er en kulturell artefakt med en uklar definisjon men et veldig tydelig forventingsomfang i den generelle befolkningen.
Det er ikke lekser jeg tar med meg hjem fra jobben, det er jobben.
Elever trenger ikke ta med seg lekser, men velge å utvide sin egen læring.
For en endring av dagens lekseparadigme betyr jo ikke at foreldre som vil at deres barn skal sitte med oppgaver ikke kan gjøre det.

Jeg har noen tanker rundt lekser som gjør at jeg er på leting etter en radikal endring av dagens ordning:

- Skolen oppleves for mange utfordrende nok. Da nekter jeg å forsterke det systemet med å gi oppgaver som elever får dårlig samvittighet for å ikke ha utført. Du skal som min elev aldri være redd for å komme til min undervisning. Det å ikke ha gjort lekser med tilhørende redsel for irettesettelse eller anmerkning, kan bidra til dette. Det er et argument for å endre kravspesifikasjonene til dagens lekser.

- Dagens ordning forsterker eksisterende forskjeller. De flinke elevene blir flinkere fordi de gjør lekser. De svake elevene blir enten svakere fordi de opplever leksene som en bekreftelse på sitt lave nivå, i tillegg til at de opplever å ankomme timen på etterskudd på grunn av manglende lekser eller manglende kvalitet på de leksene som er gjort.

- Det er umulig å lage lekser som skal oppfylle kriteriene folk drar fram i debatten. Jeg kan ikke gi oppgaver som alle elevene klarer å løse uten hjelp eller som er faktisk repetisjon for alle. Skulle jeg det, måtte jeg bruke uforholdsmessig tid på administrasjon. Den tiden vil jeg bruke på å lage god undervisning.

- Lekser må følges opp sier man videre. Ja, men ikke i undervisningen. Hvor skal jeg starte undervisningen hvis leksene skal være utgangspunktet? Der de 33% som har opplevd relativt lik mestring befinner seg, der de 33% som har prøvd med ikke fått til eller der de 33% ikke har prøvd en gang befinner seg? Uansett valg, vil 66% oppleve at de ikke er på nivået undervisningen starter.

Selvsagt er det slik at hvis du øver/repeterer/trener på noe, så blir du flinkere til det du øver på.
Sånn sett er lekser en måte å få elever til å bli flinkere, men det er ikke sikkert de blir flinkere til det vi tror leksene legger opp til.

Til foreldre som føler det er for lite lekser eller kommer til å savne leksene som eventuelt fjernes: den tiden som frigjøres er jo opp til dere å forvalte. Fyll den gjerne med lekseliknende aktiviteter.

Per i dag gjør jeg følgende med lekser: elevene får jevnlig videoer de kan se hjemme. Har de ikke sett ukens video, så gjør de det i timen. Videre ligger det til enhver tid ute diverse relevante oppgaver i Kikora. Elevene bestemmer selv hvor mange av disse de vil gjøre. Her påvirker sikkert foreldrene i ulik grad. Sist gir jeg undring- eller brifelekser: Elevene blir oppfordret til å vise frem ting de har lært og rapportere tilbake responsen de fikk.

Ambisjonen min er å skape en undring i eleven som gjør at den har lyst til å finne ut eller sikre mestring. Den gode følelsen av å forstå noe eller mestre noe vil i det lange løp skape det som i essens kalles motivasjon.

Hver lærer kan og skal få finne sin vei i dette arbeidet. Mitt poeng er at valget skal være bevisst tatt og på grunnlag av en faglig, pedagogisk og didaktisk refleksjon.


fredag 14. november 2014

Skolespillet - elever som forsvarer seg mot systemet

Lærer: "Hvordan går det, trenger du hjelp?"
Elev: "Det går bra, trenger ikke hjelp..."
Resultat på prøven = 0 poeng

Jeg opplever elever som aktivt forsvarer seg mot å bli utsatt for læring. Elever som spiller skole- og klasseromsspillet med en eleganse og troverdighet som gjør at de glir gjennom skolehverdagen uten å bli avslørt.
Elever som kan framstå som aktive, elever som kan viser til oppgaver gjort i boka, elever som rekker opp hånda akkurat i tide til å bli registert som deltakende, elever som avslører sjangeren på prøver med så stor grad av mønstergjenkjenning at de faktisk ser ut som de kan noe.

Det kan være vondt å lære, fordi man må innse/erkjenne/oppleve at man ikke mestrer det man skal lære. Det gjør så vondt, spesielt for de som opplever å ikke kunne noe ofte, at eleven vil strekke seg langt for å slippe opplevelsen. Tenk deg at du kom på jobb hver dag og kun opplevde bekreftelser på alt du ikke mestrert - ganske sikker på at du ikke hadde blitt lenge i jobben.
Mennesket, i alle aldre, lever på bensin i form av anerkjennelse. Enten er det i mellom-menneskelige relasjoner (Jeg liker deg) eller på generell mestring (dette kan du/dette får jeg til).
Lever du et liv der du ikke får en av disse anerkjennelsene, så er du mest sannsynlig ikke helt fornøyd.
Det er min jobb, og unike mulighet, og kunne gi den bensinen til min elever - hver dag.
Jeg kan både gi dem mellom-menneskelig bensin ved å se dem, like dem og trygge dem - og jeg kan gi dem mestringsbensin ved å legge til rette for situasjoner der de kan oppleve nettopp mestring.

En elev har ikke matematikkvansker, men er i matematikkvansker. Vansker man er i, kan man komme seg ut av...

Som lærer i faget matematikk, et fag som mange elever måler sitt totale egenverd ut i fra, jobber jeg hver time med å legge til rette for at hver elev skal oppleve mestring på sitt nivå innenfor en felles oppgave. Den flinke skal få være flink, den svake skal få være svak - begge skal oppleve mestring.
Det er utfordrende, og meget krevende. Når det funker, finnes det ikke noe bedre sted å være enn i nettopp den timen og med den klassen.
Når det ikke funker, så må jeg lete etter elementer jeg kan forbedre. Et evig arbeid, men det nytter.
Denne formen for naturlig differensiering, støtter og underbygger læring i matematikk som en sosial aktivitet, der klassen i fellesskap bygger opp den matematiske diskursen som til sammen blir all læring tilgjengelig.

Etableringen av denne didaktiske kontrakten mellom lærer og elevene, tar tid. Det må etableres en rekke mønstrer for alt fra arbeidsmåter, kommunikasjonsformer, anerkjente prestasjoner, godkjente hjeklpemidler, tilgjengelige verktøy - kort sagt alt som kan og bør være en del av et klasserom der alle skal lære matematikk.

I etableringsfasen må jeg for eksempel få elevene til å komme til timen med et håp/ønske/vilje til å lære noe. For å lære noe, må du være klar over at det er noe du ikke kan.
Her møter jeg, som nevnt lenger opp, en rekke meget velfungerende strategier som beskytter dem mot nettopp dette.
For ikke lenge siden ble jeg var en av elevene som jobbet bra sammen med sin arbeidspartner, men som var hjelpeløs uten. Når jeg forsøkte å snakke om de oppgavene hun faktisk hadde skrevet ned i boka, så kunne hun ikke gjøre rede for noe av det som stod der.
Min teori er at eleven spiller sin rolle i skolespillet eminent: hun er aktiv, ved overfladisk sjekk har hun produsert mye, hun bråker ikke, hun bruker ikke lærers tid ved å spørre om hjelp. Jeg kunne lett ha oversett det faktum at hun ikke reelt produserte noen forståelse og latt henne være i fred.
Nå vet jeg bedre, og må starte en prosess/opptrening for å få henne til å våge å lære.

Vi skal ta elevene i fersk gjerning mens de er gode, catch them being good - og det er ingen grunn til at en slik hendelse må gjøres på papir for at den skal ha verdi.
Min korte samtale med en elev forrige time, der vedkommende godt forklarte hva h*n hadde tenkt - på tross av at det som var skriftlig notert var uforståelig - har ikke mindre verdi enn det skriftlige prøveproduktet.
Så får jeg overleve at jeg i den timen kun fikk snakket med to elever. Jeg har god tid og et helt år å ta av - hvis jeg tillater det.

Som teoretisk rammeverk for mange av tankene tenkt i dette innlegget, kan jeg henvise til Mogens Niss sin KOM-rapport fra 2002. (del 6)
Her snakkes det om lærers læringsavdekkingskompetanse og evalueringskompetanse.

onsdag 5. november 2014

Spørreundersøkelse i forbindelse med min masteroppgave.

Undersøkelsen du finner i dette innlegget skal hjelpe meg å rekruttere lærere i matematikk. Selve spørreundersøkelsen er ikke en del av datagrunnlaget mitt, annet enn for å skaffe meg folk å snakke med. Datagrunnlaget blir de intervjuene jeg har med et utvalg av de som svarer på undersøkelsen.
Jeg lurer ganske enkelt på hva mattelærere sier om sitt forhold til forskning og forskningslitteratur. 
Jeg vil gjerne snakke med lærere fra alle skoleslag og/eller med lite og mye fordypning i faget. Poenget er at du er mattelærer.

Spre ordet til dine mattelærerkolleger og hjelp meg med å finne folk.
På forhånd takk.

Link til undersøkelsen her (åpnes i eget vindu).

Eller besvar under:


søndag 2. november 2014

Matematikkens elsykkel

I den perioden jeg syklet til jobb, opplevde jeg en gang å bli frasyklet av en eldre dame med kurv.
I den ene kjipe og bratte bakken på vei jobb, hørte jeg sus og knirk bak meg.
Noen sekunder seinere seg den tidligere nevnte damen forbi meg...
Det tok flere sekunder før jeg skjønte at hun hadde ekstrahjelp i form av en elmotor, noe som gjorde det lettere å svelge.
Jeg er helt sikker på at mitt ansiktsuttrykk er noe hun lever på den dag i dag.

Er hennes forsering av den bakken noe mindre verdt enn min?
Hva om alternativet var at hun tok bussen, drosje eller kanskje ikke kom seg ut i det hele tatt?

Ved frokostbordet i dag kom vi inn på Photomath; ta bilde av et regnestykke og få løsningen, og at noen hadde uttrykt at dette var en negativ utvikling for matematikkopplæring.
Og det er klart man som mattelærer kan spørre seg hva det er man skal lære elevene opp i når de har såpass kraftige og tilgjengelige verktøy tilgjengelige i lomma til enhver tid.
Legg til MyScript Calculator og Dragonbox, og bildet blir ytterligere komplekst.

Det var da sammenlikningen med elsykkel kom: for damen som syklet forbi meg kan det hende alternativet var å bli hjemme eller å bruke drosje. Men med elsykkelen som verktøy kom hun seg ut, fikk trim som var tilpasset henne, det ble kjørt mindre bil siden hun ikke tok drosje og sikkert flere sommerfugleffekter man kan kreativt kose seg med.
De som sykler analogt, vil fortsatt sykle analogt --> de som regner matte med tabeller og regnestav, vil fortsatte med det.
Med elsykkel/photomath senkes terskelen slik at de som ellers ville blitt sittende hjemme/ikke regnet et mattestykke, nå faktisk drar på tur/aktivt gjør noe som har med matte å gjøre.

Vi skal omfavne de verktøyene som gir oss mulighet til å gi flere mennesker opplevelse av å mestre matematikk.
På samme måte som en elsykkel faktisk gjør det mulig for meg og kona å sykle en ordentlig sykkeltur sammen, så gjøre nevnte verktøy i matematikken det mulig for flere å frigjøre seg fra negative forventinger til egen prestasjon.

Men skal vi oppnå noe med slike verktøy, så kan det hende det krever en endring i praksis hos hver enkelt mattelærer.
På samme måte som Hattie påpeker at gruppestørrelse ikke har noe å si på grunn av at lærer ikke endrer praksis, så vil en undervisning der man kun putter inn Photomath i vanlig oppgaveløsing, ikke bli beriket.
Hvis man, som jeg, lar seg inspirere av Dan Meyer sin tre-akts-matematikk og TED-talk, så vil tidligere nevnte verktøy være faktorer som gjør at elever klarer å frigjøre prosessorkraft til å være kreative og ikke bundet i sin tilnærming til oppgaven.

Jeg opplever elever som er engstelige for å gjøre feil, som ikke er vant til å snakke om hvordan de tenker, som tror de må komme ferdig utlært til undervisningen og som generelt har et anstrengt forhold til faget - med for eksempel Photomath kan det bli lettere å bygge opp deres matematiske selvtillit og mestringskompetanse. 

fredag 17. oktober 2014

Finnes den digitalt innfødte eleven?

For en drøy uke siden fikk hele 8. trinnet ved min skole utdelt hver sin iPad.
Etter erfaringene min fra forrige skoleår, var dette noe jeg så frem til med glede.
Som en av pilotlærerne, faller en del av ansvaret for å få oppsettet til å fungere på meg.
Det er morsomt, men samtidig krevende på tidvis uventede måter.

De 4 siste undervisningstimene mine har alle i stor grad vært preget av prosessen med å få logget på, laget kontoer, finne informasjon, laste ned - generelt orientere seg i det læringslandskapet jeg prøver å skape i mitt heldigitale klasserom.

Etter å ha drevet denne prosessen i to klasser, så vil jeg si at ryktene om den digitalt innfødte elev er sterkt overdrevet...!
Jeg hører gjennom andre kanaler og kilder at vi lærere må slippe til elevens på grunn av deres innfødte kompetanse på det digitale generelt.
Eh...nei, det må vi ikke.

Mine to 8. klasser er knapt gode på det man ville forvente; type Facebook og sosiale medier.
Faktisk er det flere av dem som er helt ukjente med å forholde seg til mail, og flere hadde ikke en egen adresse jeg kunne ta utgangspunkt i.
I seg selv ikke et problem eller et krav, men jeg trodde det ville være flere som skulle ha det.

Videre lider samtlige elever av lesevegring og akkutt trykkofobi hver gang det kommer en knapp.
87,5% av de gangene elevene har fått opp en dialogboks eller valgmulighet, så har de strukket handa i været. i 90% av disse tilfellene har svaret stått i boksen eller vært mulig å finne ut av ved å se/lese.
Dette fenomenet kjenner jeg igjen fra min tid som ikt-ansvarlig med ansvar for å hjelpe kolleger. Det er med andre ord kjente symptomer på digital usikkerhet.

Det gjør meg ingenting, da det jo er jobben min å lære opp elevene i nettopp dette.
Poenget mitt med dette innlegget er å belyse at det som kanskje er den gjengse oppfatningen om elevers digitale suverenitet i forhold til læreren, overhodet ikke stemmer.


fredag 19. september 2014

Jeg tar herved et standpunkt; jeg er ferdig med lekser!

Det skrives og sier mye klokt om lekser:
Her, her og her

Først: det er klart at mer øving, trening og produksjon vil gjøre deg bedre på det du øver på.
Dernest er det viktig at hjemmet blir gitt muligheten til å følge opp barnet sitt og at foreldrene får innsikt i hvordan det går med barna.

Dette skal jeg ivareta, også uten de klassiske leksene.

Det jeg herved nekter å la skje, er følgende:
- Jeg nekter å la lekser/forarbeid diktere hvordan jeg må undervise i timene mine.
- Jeg nekter å legge ytterlige sten til byrden for de som allerede synes skolen er slitsom/mangler motivasjon/eller annet.

Skal leksene bli gode, så må jeg bruke lang tid på å planlegge dem.
Den tiden vil jeg bruke på å gjøre hver undervisningsøkt god.

Jeg skal legge til rette for at hjemmet skal få innsikt i hva vi driver med på følgende måter:
- Show and tell når elevene har lært noe nytt, spennende eller annet som er verdt å vise frem
- Jeg legger til rette for adekvate oppgaver ved å bruke verktøy som krever selvstendighet hos eleven. Vil du jobbe mer, så skal jeg følge det opp
- Forarbeidet mitt er mest i form av videoer, som elever kan begynne timen med å se om de ikke har sett dem hjemme.

Det er fortsatt en forventning til produksjon, prestasjon og deltakelse i alle mine timer, men du kan stille opp med et positivt sinn - så ordner vi resten i fellesskap.

På hjemmebane kommer jeg mer aktivt til å stoppe lekser jeg finner lite formålstjenlig og heller finne alternativer jeg mener dekker mye av samme område.
Mine barn skal slippe å sitte timesvis hver ettermiddag - livet er for kort til det.

Sånn; min profesjonelle fot er herved satt ned, hvor setter du din?

fredag 5. september 2014

Koder, tenking, holdninger og strategier



FGVVG JCT LGI UMTGXGV K MQFG, MCP FW HKPPG NAUPKPIGP?

Denne kodede meldingen gav jeg mine elever i dag. Beskjeden var enkel; klarer du å løse den, og forklare hvordan.
Som alltid interessant å observere de ulike variantene av forventninger til egen mestring, de manglende strategiene og den åpenbare manglende treninger på å løse en oppgave som er fri for oppskrift og struktur.

Begge klassene responderte bra og gikk til oppgaven med god innsats.
Jeg la inn noen anekdoter om Enigma fra 2. verdenskrig, om behovet for kryptering i vår moderne verden og banksikkerhet.
Elever som kom opp med gode strategier, ble bedt om å dele hvordan de hadde tenkt.
En elev gjorde for eksempel refleksjonen om at den ensomme K'en måtte være I eller Å.
Nestemann skrev ned alfabetet for å lettere kunne telle seg frem eller skaffe seg oversikt.
Jeg tipset dem om å lete etter mønster, og mange var raske på å plukke opp at G godt kunne være E - den mest brukte bokstaven i norsk språk.

Selv når koden er knukket, er det krevende nok å få ned hele meldingen. God trening for det meste av matematisk arbeid, spør du meg.

Neste del var å lage en egen kode, som jeg prøvde å løse fortløpende. Her var det flere fine varianter. De som baserte seg på gamlemåten å stave på fra mobiltelefon, satte meg godt fast.

I løpet av en enkelt time får jeg innblikk i typiske startvansker hos den enkelte, evne til å tenke utenfor boksen, evnen til å strukturere informasjon og utholdenhet når oppgaven er krevende.

Videre skal vi jobbe med Eratostenes sil for å bli kjent med primtallene, og så skal vi jobbe med enkel primtallskoding - men det er etter helga.

tirsdag 19. august 2014

Pedagogisk nyttår

Da jeg var på Sri Lanka i fjor, viste det seg at vi kom i forbindelse med feiringen av Hinduistisk nyttår.
Jeg har tidligere hørt om kinesisk nyttår og er klar over ulike tidsregningers eksistens.
Dette er fascinerende, og jeg nyter mitt nyttår, altså 31.12 hvert år, med de samme inkonsekvente tradisjoner som alle andre.
Men mitt liv har i alle år vært levd etter skoleruta:
-Min mor var lærer og dermed tilstede i alle mine ferier.
-Jeg hadde som elev fri når skolen var stengt.
-Som student hadde jeg vel enda mer fri enn den vanlige skoleruta
-Som lærer har jeg i 14 år fulgt skoleruta.

I et slikt liv blir kalendernyttår bare en kjedelig pause eller kjærkomment avbrekk.
Den dagen jeg derimot virkelig føler at de blanka arka behøves, fargestiftene lades og det flommer over av nye sjanser, muligheter og intensjoner - det er den dagen skolen starter.

Derfor vil jeg herved innføre "pedagogisk nyttår", en bevegelig helligdag, uten fri naturligvis, som hvert år faller på den dagen enhver lærers elever ankommer skolen.
Dagen bør feires med flagging, et bedre måltid ute med familien og løsslupne foreldre som sier ja til is eller unødvendige artikler i den til enhver foretrukne butikk hos familiens yngste.

Godt nytt(skole)år alle sammen!

onsdag 13. august 2014

Den digitale skolen

På twitter i dag ble denne artikkelen delt.
Kort oppsummert blir Marte Blikstad-Balas (MBB) sin forskning presentert og MBB har kommentert.
Funnene fra MBB sin forskning er skremmende: En av elevene sin aktivitet, registrert ved at eleven hadde et kamera på hodet i timen, viser at eleven faktisk ikke gjorde noe som helst skolearbeid i den aktuelle timen. Helt sjukt, for å bruke en aldersadekvat sjargong.

At det er mye databruk i skolen som ikke funker og som er faktisk kontraproduktivt, det er jeg enig i.
Grunnen er at "Den digitale trekanten" ikke er oppfylt. Skal bruk av digitale verktøy fungere, må alle tre elementene på bildet under være tilstede: Læreren må være kompetent. Med kompetent mener jeg også trygg.
Hardware må også være tilstede. Det er umulig å drive god digital skole med maskiner som er trege og uforutsigbare - eller tomme for strøm.
Siste i trekanten kommer software. Selv med en kompetent lærer og god maskin, så må programmet eller innholdet være på plass.
Min påstand er ganske enkelt at i de fleste klasserom i norsk skole i dag, så er en av disse digitale pilarene ikke tilstede.

Foregående skoleår var første gang jeg virkelig kunne kjenne på at alle tre pilarene var tilstede.
Jeg er trygg, og kanskje, kompetent nok i bruk av digitale verktøy - alle elevene hadde hver sin iPad - tilfanget av spennende verktøy begynner å likne noe.
Først etter 14 år i skolen kan jeg begynne å utforske hva som kreves av meg for å møte de kravene samfunnet kommer til å stille til de som i dag er mine elever.
Det blir da helt feil å samle inn telefonen, stenge nettet eller på andre måter strupe elevenes tilgang til den digitale verden utenfor skolen.

Jeg vet at ambisjonen er hårete og komplett umulig, men jeg må ha den holdningen:
Mister jeg elevene til sosiale medier eller digitale leketøy, så må jeg ha som mål å gjøre meg mer interessant enn fristelsene de blir utsatt for.
Jeg oppfordrer deg til å prøve det samme...

tirsdag 24. juni 2014

Trenger informanter til masteroppgave.

Jeg har nettopp gjennomført min første veiledning på neste års masteroppgave og er herved på jakt etter informanter.

Jeg skal se på hvilke diskursive endringer som kan oppstå i en klasse der man gjør forsøk med utforskende undervisning og åpne oppgaver.
Med diskursive endringer tenker jeg på elevenes evne til å kommunisere i matematikk, strategier for problemløsning og den generelle ineraksjonen i klasserommet mellom elever og lærer.

Jeg ser for meg følgende:
Tidlig høst: jeg kommer med et opplegg som tar 2 timer. Jeg er tilstede i begge timene, observerer og filmer.
Detter gjøres i 2 klasser, en som har iPads og en uten.

Dette materialet analyseres.

Deretter er jeg i kontakt med de to aktuelle lærerne, blant annet som veileder/ressurs for andre måter å jobbe utforskende på. Ser for meg å tilby 2 opplegg som lærer kan velge å benytte seg av.

I slutten av november kommer jeg tilbake med en ny oppgave av samme type som den første og gjentar samme prosess med observasjon og dokumentasjon.

De tilsammen 8 timene med materiale fra timene utgjør datamaterialet for oppgaven min.
Jeg skal se etter utvikling i hver enkelt klasse og sammenlikne utviklingen mellom dem.

Kunne du tenke deg å hjelpe meg med dette?

Ta kontakt: simen.spurkland(a)gmail.com
Er du lærer på andre trinn enn 8., men er interessert - ta kontakt likevel.

Hilsen Simen

p.s. dette er kun en grov skisse

p.p.s det er helt uforpliktende å ta kontakt

torsdag 12. juni 2014

Jakten på det perfekte kast

Denne TED-talken med Dan Meyer har vært en inspirasjon for meg denne våren.


Han prøver å selge en var, en vare han elsker, til en kundegruppe som er tvunget til å ta i mot noe de hater. Ikke optimale forhold hverken for lærer eller elev der, altså.

I videoen viser han meget enkelt hva som er problemet med oppgavene man finner i en typisk lærebok i matte. Selve problemet, altså hvordan man formulerer eller presenterer et matematisk utfordring, er meget enkelt å gjøre noe med. Utfordringen ligger i hva det medfører rent praktisk.
Ved å omformulere oppgaven slik Dan Meyer gjør, fjerner du nemlig det forutsigbare. Ved å invitere elevene til å selv definere, utforske, matematisere, formulere problemet matematisk, så vet du ikke hva som kommer. Sjansen for at det kommer noe du ikke forstår umiddelbart er meget stor, og etter min erfaring kommer den til og med fra uventet hold. Det er oftere en elev som ikke har gjort det bra på terminprøven som finner en spennende eller ny, men matematisk holdbar, løsning på oppgaven.
Og det er vel hele poenget...?

Det er nettopp denne mangelen på forutsigbarhet vi skal jakte på.
A pro pos forutsigbart; i 1986 fant Rowe et mønster på hvor lang tid lærere ventet på respons før de gav svaret selv eller gikk videre. Svaret er vanvittig: 1 sekund!
Videre fant Rowe at hvis læreren klarte å vente 3 sekunder, så endret elevenes språkbruk seg - de tok i bruk flere ord og ble mer engasjerte.
Jeg prøver derfor å telle sakte til 3 hver gang jeg stiller et åpent eller rikt spørsmål til klassene mine.
Det kan føles som en evighet, men jeg tror det er en enkel og meget nødvendig bevisstgjøring for meg som lærer.

Inspirert av Dan Meyer lagde jeg følgende opplegg:
Elevene fikk se følgende video av Andreas Thorkildsen:


Spørsmålet jeg deretter stilte var ganske enkelt: hva er vinkelen på spydet i det han slipper det?
Her er det naturlig å ta tak i mitt tidligere a pro pos; læreres responstid.
Etter at spørsmålet var stilt, var det stille en kort stund før 99,5% av elevene på ulike måter uttrykte at de ikke fikk det til - eller, fascinerende nok, var fast bestemt på at det måtte dreie seg om 60 grader.
Da jeg spurte de siste om hvordan de kom fram til 60 eller om de kunne vise meg, så var det stort sett blanke svar.
Det som gorde mest inntrykk og som nok er det jeg frykter er symptomatisk for elever i norske matematikklasserom, var at veldig få klarte å starte på egenhånd.
Elevene satt der med hver sin iPad med videoen på skjermen, og klarte ikke lage noe som liknet en matematisk formulering.
Min plan, skulle jeg løst oppgaven selv, var å ta et skjermbilde og tegne inn trekanten på bildet. Deretter kunne jeg målt vinkelen med gradskiva eller målt med vateret som jeg har på iPhonen min.
Hadde elevene fått utdelt en mer tradisjonell tegning/figur som viste en trekant og blitt bedt om å måle vinklene, så ville ingen nølt.

Etterhvert hadde alle enten fått beskjed om å ta bilde eller på andre måter blitt tipset om at det var en måte å gjøre det på.
Fortsatt lugget det for mange, selv på hvordan man skulle bruke vateret på iPhonen de evt. hadde tilgjengelig. Vi kom etterhvert til en slags konsensus på at vinkelen lå mellom 36 og 40 grader. Ingen av de mange som kjapt hadde anslått 60 grader tok det særlig til seg at de hadde bommet relativt grovt.
Kun en av elevene googlet spørsmålet for å finne ut om man kunne vite hva som teoretiske er den beste vinkelen...

Videre fikk de se denne, der Thorkildsen kaster over 91 meter, og de skulle gjenta prosedyren og sammenlikne vinklene. Dette for å se om dette siste kastet hadde en annen, og dermed antatt bedre vinkel på spydet:



De skulle også måle gjennomsnittsfarten spydet må ha hatt.
Igjen voldte selve matematiseringen mange av elevene store problemer. De fleste visste at de trengte å vite hvor lang tid spydet hadde brukt, men la da hele videoens lengde til grunn.

Til slutt i timen skulle de ut og se om de klarte å kaste med den samme vinkelen som Thorkildsen hadde i siste kast. De skulle filme hverandre i slow-motion og sjekke på samme måte som vi hadde gjort inne.

Selv om gjennomføringen lugget noe, så har jeg tro på opplegget og liknende opplegg.
Evnen til å kunne formulere utypiske situasjoner matematisk, er en mangelvare hos mange elever. Her er ingen kjente rammer eller prosedyrer, bare ditt eget kreative hode som må finne ut om du klarer å definere noe som man kan bearbeide, måle eller analysere.

Det er nærmere virkeligheten, og derfor bør det finne sted i klasserrommet. 

fredag 6. juni 2014

Jeg tar utfordringen!

I anledning det pågående ordskiftet som pågår rundt meklingsresultatet, ble jeg forespurt å skrive et innlegg om problematikken. Jeg gjorde et forsøk, men klarte ikke. Jeg vil nemlig ikke delta i et offentlig ordskifte som tas til inntekt for ja eller nei. Jeg vil heller forsøke å belyse mitt engasjement som lærer, og kanskje på den måten påvirke interesserte til å endre tankesettet. 
De som kom med forespørselen ville ikke ha det produktet jeg kunne tilby, så da havner det her.


Kjære KS, kjære lærerkolleger, kjære folk som mener mye om skolen og kjære alle dere som sikkert er lei.

Det er greit, jeg skjønner tegninga; lærerstanden har et forklarings- og troverdighetsproblem.
Jeg har derfor gjort det til min hjertesak å kun snakke positivt om jobben jeg elsker og hver dag sørge for å bidra til å gjøre meg selv og den norske skolen litt bedre.
En elev av gangen, en forelder av gangen, en kollega av gangen, en mannen i gata av gangen, en politiker av gangen.

Kjære elev
Jobben min er å se deg, få deg til å føle deg bra, få deg til å innse at du har potensiale, få deg til å ville yte mer, gi deg mestringsopplevelser og mestringsfølelse.
Lære deg å lese, lære deg å regne, lære deg å lære.
Når jeg er ferdig med deg, så skal du være en litt bedre utgave av deg selv og litt bedre i stand til å takle de utfordringene ditt liv kommer til å by deg på.
Jeg er takknemlig for rollen jobben min tillater meg å ha i livet ditt, det er en gave å få lov til å være så nær et ungt menneske i konstant forandring, kunne dytte og forme litt når det passer seg og litt etter litt se at du vokser til, modner, våkner.
Det finnes dager jeg gjerne skulle byttet deg ut og jeg må lete lenge etter grunnen til at jeg orker, men disse dagene drukner i alt jeg får tilbake. Alt fra de dagene du kaller meg pappa til de dagene du ser på meg med forundring og litt forfjamset kan konkludere med at du har forstått likninger.
Jeg har verdens viktigste og beste jobb.

Kjære forelder
Det er rart å være meg i forhold til deg; i perioder ser jeg mer til avkommet ditt enn du gjør selv, vet kanskje mer om vedkommende sosiale liv, får oppleve mestringsopplevelser som kan konkurrere med de første ustøe skrittene og generelt være en signifikant person i ditt barns liv.
Ditt barn og jeg deler en hverdag og den verken kan eller skal du ta del i.
Jeg informerer deg og lar deg få de mest nødvendige innblikkene, men jeg prioriterer å skape kvalitet i den tiden jeg har med barnet ditt. Det er barnet som må forstå og øve opp sin egen refleksjon. Det er barnet som må finne sin motivasjon og lyst til videre læring. Selvsagt spiller du en viktig rolle, ofte mer avgjørende enn meg – og noen ganger er det helt avgjørende at vi drar lasset sammen. Poenget mitt er at det er tiden i klasserommet som er selve essensen i skolelivet og den har absolutt høyeste prioritet.

Kjære kollega
Fra deg og meg ønsker jeg meg profesjonalitet. Vi må konstant strebe etter å være så gode vi kan og aldri tro at vi gode nok eller ferdig utlært. Da er man som kjent bare ferdig. For meg handler profesjonalitet om noen enkle huskeregler som jeg prøver å forholde meg til hver dag: går et opplegg eller en time ikke etter planen, så kan jeg alltid finne noe jeg kunne gjort bedre. Jeg er den eneste faktoren jeg til enhver tid kan kontrollere, så da gjør jeg det. Videre snakker jeg kun positivt om skolen og jobben min, selv om det tidvis kan holde hardt. Men hvordan kan jeg forvente andre å snakke meg opp hvis jeg ikke gjør det selv? Ellers har jeg funnet en danske som heter Mogens Niss. Han snakker om 6 lærerkompetanser vi som lærere bør inneha; undervisningskompetanse, læreplankompetanse, læringsavdekkingskompetanse, evalueringskompetanse, samarbeidskompetanse og profesjonell utviklingskompetanse. Hvis disse gjorde deg litt nysgjerrig, så vil jeg på det sterkeste anbefale deg å lese om dem. Ta kontakt, så sender jeg deg en link.

Kjære mannen i gata
Du har gjennom de årene du har vært elev skaffet deg et bredt erfaringsgrunnlag om lærere. Dette er utfordrende for oss som har samme erfaringen og i tillegg ble lærere selv. Vi skjønner at du har en sterk formening om lærerrollen og klare forventninger til hva du mener en lærerjobb består i. Det som er interessant, er at du mest sannsynlig kunne gått inn i et tilfeldig klasserom i morgen og spilt rollen som lærer på en meget overbevisende måte. Enda mer fascinerende er det at forskning viser at hadde alle fått muligheten til det, så ville dere ha fulgt identiske mønster i utøvelsen av det dere føler er en lærers naturlige handlinger. Lærerrollen er kulturelt sementert, også hos lærere. Jeg ønsker meg at du innser at det er mer ved yrket enn dine minner fra ungdommen.

Kjære politiker
På samme måte som jeg regner med at hver elev i utgangspunktet starter hver dag med et genuint ønske om å være snill og flink, så antar jeg at du som politiker vil skolens, lærerens og elevens beste. Ditt problem er at du er fanget i et spill der du må levere resultater og at du har maks fire år på deg. Min bønn til deg er at du har mot nok til å sette foten ned og si at når det gjelder unge menneskers utdanning så skal vi ikke slå politisk mynt – eller en annen passende politisk formulering.
Du må la fagmiljøene finne sin vei og la dem bruke den tiden det tar. Den kan komme til å ta flere år enn til neste valg, men den sjansen må du ta. Lærervanene er nemlig langsomme å endre, så vi trenger tid og trygghet – gi oss det.


Med lærerlig hilsen Simen Spurkland

Dragonbox Elements

Mellom slagene, slag av type lesing til eksamen neste uke, så har jeg blant annet spilt meg gjennom det nye spillet fra Dragonbox-folka.
Jeg har faktisk vært så heldig at jeg fikk prøve en tidlig versjon av spillet, og dermed fått innsikt i prosessen bak utviklingen av et slikt spill - fascinerende, og sjukt tidkrevende.
La meg ta konklusjonen med en gang: de har klart det igjen! 
Spillet er like bra som Dragonbox 5+ og vekker de samme følelsene. Det jeg liker er at hodet mitt ikke funker i spillet. Lærerhjernen, som tidvis er ganske full av matematikk, får det ikke til. Dette tvinger meg til å tenke nytt for å løse oppgavene, og det er jo hele poenget! Jeg forsøker jo i alle timer i matematikk å få elevene til å frigjøre seg, finne nye løsninger, gjøre feil, tenke på nye måter - dette spiller gjør dette med deg. 
Rent matematisk dekker spillet emner og regler jeg ikke kan, så jeg har lært noe og jeg er ikke sikker på alt jeg har lært...
Det ble i vår publisert resultatene fra forsøk der man sammenliknet læringseffekten hos en klasse som brukte #kikora og en klasse som brukte #dragonbox. Du finner rapporten her. Kort oppsummert fikk elevene som brukte Kikora bedre faglige resultater, mens elevene som brukte Dragonbox hadde mer engasjement. 
Jeg har tidligere skrevet om utfordringene med å finne overføring fra spillet Dragonbox til det skriftlige vurderingsparadigmet som dominerer norske klasserom, og argumenterer generelt for at man ikke skal lete etter den overføringen, men heller verdsette at det foregår matematisk aktivitet.
Forrige uke arrangerte jeg klassemesterskap i "5-på rad" i to av klassene mine. Opplegget var absolutt i kategorien fylle-tiden, men jeg setter min ære i å gjøre nettopp slike opplegg faglig relevante. Det er ikke alltid jeg lykkes, men denne gangen hadde jeg minst noen gylne øyeblikk.: på et tidspunkt spurte nemlig en elev meg hva dette hadde med matematikk å gjøre. Jeg ba ham observere et av de pågående spillene med følgende i bakhodet; hvilke følelser kjenner han på når han sitter med en såkalt rik oppgave eller tekstoppgave i matematikk? Den største utfordringen er nemlig å sortere informasjon. Eleven tittet i stillhet, snudde seg mot meg og sa ganske enkelt; ja...!
Altså er jeg på jakt etter alle aktiviteter som kan skape tankevirksomheter i en elevs hode som jeg kan relatere til matematikk. 5 på rad funker, Rubiks kube funker, Texas Hold'em funker - og alle spillene fra Dragonbox funker!
Spillene er alene ikke noe substitutt for undervisning, men de skal være med å variere en ellers rituell matematikkhverdag. Du som lærer skal benytte deg av dette enkle verktøyet for å skape variasjon, kanskje på veien til en utvikling der du helt slutter å la læreboka definere den faglige progresjonen i dine timer. 
Du som forelder skal la deg facinere av spillets oppbygning, sannsynligvis innse at barnet ditt er bedre enn deg i å løse det og kjenne på frustrasjonen over at du tvinges til å tenke i nye baner - og det er der læringen oppstår. 
Jeg liker det visuelle uttrykket i spillet, og jeg ble lurt til å tro at jeg spilte mer av et rollespill enn de har klart tidligere. Figurene er både søte og informative, min yngste datter hadde likesidet trekant som favoritt...
Det er helt klart at vi trenger flere av Dragonbox og alle de andre som forsøker å skape gode ressurser for skolen.
Men verdien er lik 0 hvis læreren i klasserommet ikke tør gå inn i en endringsprosess som er både sår og krevende. 
Den eneste faktoren jeg har full kontroll på i klasserommet, er meg selv. Derfor sørger jeg for, på samme måte som Aksel Lund Svindal sier det, å bli litt bedre hver dag

fredag 9. mai 2014

Lærer-amøben

På mandag delte jeg ut en terminprøve til 8.klassen min. Alle læreverk tilbyr sine versjoner, alle sammen tydelig påvirket av den lay-outen som preger eksamen. I håp om å skape en prosess der klassen skulle strekke seg, så valgte jeg en prøve som var tiltenkt 9.trinn og avslutningen på høstsemesteret.
Det er mulig tanken var god, men det slo fullstendig feil. I løpet av 5 minutter hadde lyset slukket hos 80%, og de som fortsatt hadde noe lys i behold så på meg med rådvillhet og lurte på om de hadde lært dette?
Hva er svaret på et sånt spørsmål? Svaret er jo åpenbart nei ettersom eleven opplever at de ikke kan det, så da kan min fagrapport brenne en viss plass...
Jeg overlevde timen noenlunde, løpende som en ojoj fra elev til elev, med en stadig stigende følelse av å være totalt utilstrekkelig både fysisk, pedagogisk, didaktisk og faglig.
Natt til tirsdag våknet jeg med et rykk klokken 04:06, av en ide. Det første jeg gjorde var å sjekke om klassesettet med ipader var ledig, noe det var og planen kunne tenkes videre på.
Tirsdag morgen satte jeg meg ned og produserte 13 videoer der jeg løste oppgavene på den utdelte prøven. Videoene laget jeg med Educreations, en app for ipad som gjør det meget lett å lage enkle instruksjonsvideoer der ipaden blir et whiteboard.
Filmene kan du se her.
Dette er lavterskel videoer der jeg bruker minimalt med tid på skrift, manus eller lay-ouy og totalt brukte jeg i underkant av to timer på å produsere dem.

Til timen hadde jeg med meg klassesettet med ipads og en god porsjon forventing til hvordan dette ville fungerer.
Det fungerte utmerket!
Tilstede i klasserommet var det 15 stykk virtuell lærer, en på hver pad, samt et stykk lærer i kjøtt og blod.
ALDRI har jeg hatt så god tid i en arbeidstime. Elevene jobbet i eget tempo, med den oppgaven de ønsket og fikk hjelp umiddelbart ved behov.
Elevene gav tydelig uttrykk for at dette fungerte bra og at de likte det - oppreisningen fra mandagen var total.

I min jakt på det Dan Meyer kaller Patient problem solving i sin TedTalk, så er ikke dette løsningen. Men i min jakt etter å skape timer der sjansen for å føle mestring øker, så var dette en god og nyttig erfaring og jeg kommer helt sikkert til å gjøre varianter over dette igjen.

torsdag 10. april 2014

Vurdering for læring

Hvordan står det til med din læringsavdekkingskompetanse?
Uttrykket stammer fra KOM-rapporten fra 2002, skrevet av Mogens Niss og Tomas Jensen (hele rapporten her eller matematikksenteret sin forkortede versjon her)
Kort gjengitt defineres 8 unike kompetanser i matematikk, samt 6 kompetanser for lærere.
Jeg ble presentert for rapporten og dens 8 kompetanser for ca. 3 år siden, og opplevde dem da som en befrielse. I min famling etter fundament for min endrede undervisning, så fikk jeg her lettfattelig teori som støttet min praksis.
Kompetansene som sådan er anerkjente og du finner dem igjen i eksisterende læreplan, men det er en viktig forskjell i at hver kompetanse ikke kan fragmenteres inn i, og dermed dekkes, av de andre.
Jeg har siden første møte jaktet på ulike måter å vurdere min elever på - i hver kompetanse.
Det har vært. og er, et spennende arbeid. Men å si at jeg har landet et arsenal av vurderingsuttrykk kategorisert etter kompetanser, er feil.
Men jeg har hevet blikket, og jeg har skapt et videre vurderingsuttrykk - og det er kanskje essensen i hva som bør være din neste endringsambisjon.

En av de 6 lærerkompetansene er altså læringsavdekkingskompetanse.
Hvor god er du til å avdekke at læring faktisk har skjedd?
Hvor god er den læringen du mener å ha avdekket?
Hvilken validitet har den læringen, utenom skolen eller på akkurat det gjeldende vurderingsuttrykket?
I hvor stor grad er den avdekkede læringen en følge av deltakelse - eller av tilegning?

Har du noen gode svar?
Jeg utfordrer deg, men den siste kompetansen profesjonell endringskompetanse som argument, til å kjapt telle over hvilke typer vurderinger du har gitt elevene dine det siste året.
Antall, sjanger, opphav, grad av tilbakemelding, tid fra prøven gitt til retting gjort, grad av egenvurdering for elev osv.

For meg handler det kort om følgende spørsmål stilt til diverse klasser angående prøver:
Har du (elev) noengang hatt en skriftlig matteprøve der du ikke har gjort noen slurvefeil?
Har du opplevd å faktisk forstå oppgaven du gjorde feil når du får prøven tilbake, med fasit?
Føler du at du får vist ditt faktiske nivå på skriftlige prøven?
Uten unntak har elevene svart henholdsvis nei, ja og nei.
De gjør alltid slurvefeil, de fleste vil oppleve at noen faller på plass når de ser fasiten og ingen av dem har et genuint positivt mestringsforhold til prøveformen.

Min oppfordring og utfordring til deg er å utforske et vurderingsuttrykk der du samhandler med eleven - med andre ord at du vurderer i timen. Ikke hver time eller ikke alle elevene på en gang, men forsøk deg på en endring.
Blir du nysgjerrig - ta kontakt, jeg har flere forslag du kan prøve.
Blir du provosert - ta kontakt, jeg diskuterer dette gjerne.

Når det gjelder de 8 kompetansene.
Det teoretiske grunnlagsmaterialet for PISA omtaler et mer eller mindre identisk sett kompetanser.
Så hvis du trenger et argument ovenfor foreldre, ledelse eller skeptiske kolleger, er svaret ditt: "min endring er for å undervise mer etter PISA og OECD sine intensjoner"

onsdag 26. mars 2014

Slik går no dagan...

Det er jo typisk; den dagen jeg faktisk planlegger en utetime, så slår været om...
Med andre ord var det en stadig kaldere gjeng som møtte på grusbanen til første time.
På planen stod en oppgave fra PISA, fra det øverste nivået. Mitt håp og tro var at alle elevene i klassen skulle få til oppgaven gjennom en praktisk tilnærming - og det gikk på et vis.
Oppgaven er å finne i rapporten og omhandler en svingdør.
Du har en diameter på 2 meter, skal finne vinklene for de tre dørbladene, antall passerende mennesker - og til slutt, på høyeste vanskelighetsnivå i PISA, hvor stor kan åpeningen være for at det ikke skal være åpning for luft til å strømme gjennom.

Det gikk tålelig bra.
Som kjent slutter slike timer når læreren begynte å fryse, så vi forflyttet oss inn etter dn drøy halvtime.
Da var det tid for å oppsummere det praktiske vi hadde gjort ute, med en mer teoretisk vinkling. Hvordan det gikk vet jeg mer om på mandag; klassen fikk i lekse å gjengi oppgaven hjemme for foreldrene - med mål om at de skulle forstå det de forklarte.
Mot slutten av denne økta, 2 timer, ytret klassen ønske om en Kahoot i den tredje timen de skulle ha i matte seinere på dagen. Jeg sa jeg kunne lage en, og brått gikk diskusjonen høylydt om hvilke nick de skulle ha. Noen i klassen mener å ha rettighetene på å benytte # (altså en hashtagg) i nicket sitt, mens andre er mer i "Mr.Swag" og liknende vendinger.
Jeg har kommet til at jeg kjører en ganske stram linje på bruken av nick og hva jeg tillater. I dag sensurerte jeg Varg Vikernes og Mr. Gay, samt et ordspill på en seksuelt overførbar sykdom.

I pausen jeg hadde mellom øktene, satt jeg vakt for tentamen på 10. trinn. Det er jo som kjent ikke den meste krevende oppgaven, så jeg brukte tiden til å lage Kahoot'en jeg hadde lovet. Ettersom jeg finner stor glede i å lage teite alternativer. så er dette noe jeg koser meg med.
I siste økt skulle jeg vise en episode fra Siffer, så jeg la inn noen spørsmål fra den episoden i quiz'en. Da programleder Jo Røislien har en umiskjennelig hårsveis, så spurte jeg blant annet om hvilke produkter elevene trodde han brukte for å opprettholde høyden på håret. Da jeg ikke har diskutert saken med herr Røislien selv, så baserte jeg fasit på noe jeg mener jeg har sett ham tvitre; nemlig at han sverger til saltvannsspray. Korrekt eller ei, det ble oppgitt som korrekt svar...
Noen klaget på at dette hadde lite med matematikk å gjøre, en holdning jeg avviste ved å henvise til en mystisk paragraf i læreplanen - noe som vant diskusjonen.

Underveis denne dagen, har jeg jevnlig mottatt mails fra min inspektør/kollega, Christian.
Disse inneholdt diverse linker til app'er han åpenbart har fått tips om i løpet av dagen. Da jeg jo hadde tid, som vakt, så lastet jeg dem ned forløpende.
Og inn kom Myscript Calculator!
En app så genial i sin enkelhet at jeg simpelthen får tårer i øya.
En kalkulator du kan notere på med håndskriften din, den tolker det du har skrevet og utfører beregningen. Du kan skrive stygt, du kan kan stryke ut, føye til og viske ut. Denne vakre og funksjonelle kombinasjonen av nettbrett og håndskrift gleder meg langt inn i hjerterota. Den løser ingen verdensproblem, men gjør mer avansert bruk av kalkulatorer lettere for de som ikke er så knappeglade. Bruk av de mer avanserte funksjonalitetene på en kalkulator av det avanserte slaget, er gjerne skjult bak knapper med rare tegn og kombinasjoner. Her kan du ganske enkelt skrive cos eller pi, og den skjønner hva du mener. skriver du 4 men mente 5, så skriver du ganske enkelt 5 oppå 4-tallet.

Nå i kveld har jeg blitt intervjuet per Skype av en student i Volda som trengte informant til sin bachelor-oppgave. Den stakkars studenten fikk 1.14 med tiltagende hes enetale hun skal transkribere - bless her soul...

I morgen er det siste dag med undervisning før oppgave og muntlig eksamen gjenstår i h.h.v. mai og juni.

ja, ja - natta bloggen...!

tirsdag 11. februar 2014

Muntlig eksamen

Denne uka gjennomfører vi prøvemuntlig på trinnet.
Det er alltid lærerikt, og ikke minst en god gjennomkjøring av tema og oppgaver.
Som vanlig er det diskusjoner rundt tolkning av forskriftene, og her kommer en tanke jeg funderer på:

I min hverdag er digitale hjelpemidler meget aktuelt og langt fremme på grunn av 1:1 iPad på hele trinnet. Den ene klassen er i tillegg med i et FoU, noe som gjør at vi har jobbet veldig mye med digitalisering av klasserommet. Det dreier seg om de vanlige i form av Excel, Geogebra og kalkulator til mer uvanlige som Dragonbox og Codea.
Min fundering går da på definisjonen av hjelpemidler under selve eksamen.

Min ide er ganske enkelt at jeg gjør tilgjengelig for eleven iPad eller PC som hjelpemiddel under selve eksamen.

På udir sine sider står det:
"Det eneste hjelpemidlet eleven kan ha med på eksamen, er egne notater knyttet til den forberedte presentasjonen.
Notatene inkluderer relevante hjelpemidler eller verktøy for å holde presentasjonen. Det er skoleeier (kommunen, fylkeskommunen eller skolen) som bestemmer hvilke typer notater elevene kan ta med på eksamen. Ulike hjelpemidler kan være relevante i ulike fag.
Eksempler på notater kan være digitale presentasjonsverktøy og andre digitale verktøy som regneark, graftegner og CAS. Listen er ikke uttømmende.
Dersom eksamen krever bruk av hjelpemidler utover notater til presentasjonen, må skoleeier sørge for at eleven får tilgang til disse. Det kan for eksempel være snakk om kalkulator eller utstyr eleven trenger for å vise forsøk i naturfag."
Åpner ikke dette for hjelpemidler av typer Dragonbox, Excel og Geogebra?
Tenk på følgende oppgaver:
- eleven kan vise kompetanse i Excel (Numbers) i en oppgave som omhandler budsjett
- eleven kan bruke Geogebra til å konstruere, vise funksjoner eller generell geometri
- eleven kan vise kompetanse i algebra og likingsløsning ved hjelp av Dragonbox
- eleven kan som muntlig eksamen planlegge en reise - foran sensor. Finne og sammenlikne priser på fly/hotell, vei/fart/tid under reisen, valutaberegninger, formelkunnskap ved f.x. omregning celsius/farenheit


Kjør debatt!

torsdag 30. januar 2014

Sett at det går?

Det er mange visdomsord i omløp, og jeg opplever at jeg setter større pris på dem etterhvert som min livserfaring øker. Kloke ord som først bare framstod som gammelmodig pjatt, er plutselig gode beskrivelser på den livssituasjonen jeg befinner meg i.
En variant jeg aktivt streber etter å etterleve, er at jeg gjør mot andre slik jeg vil de skal gjøre mot meg. Jeg holder meg for god til å synke ned på en annens nivå, jeg vender det andre kinnet til...
Det viser seg ofte å være lurt...

Kanskje er det mer aktuelt i disse dager enn man skulle tro?

Det er mange lærere som per i dag kappes om gode formuleringer der man søker framstille KS som den store stygge ulven. KS lytter ikke, KS viser mangel på respekt, KS framstår som inkompetente og så videre. Jeg kjenner jeg er enig i nesten alt som skrives, men jeg undres på hvordan det framstår fra KS sin side...
Er det på tide at vi, uten ironisk distanse eller sarkastisk hevede øyenbryn, faktisk leser ordene i forslaget, og ikke redselen for forvaltingen av dem?
For ordene, altså forslaget fra KS, er i ordrett forstand hverken farlig, feil eller hårreisende.
Det er vår kollektive redsel for hvordan det kan bli håndhevet, som er problemet.
KS er meget opptatt av å påpeke nettopp dette, både i Aftenposten i dag og i Dagbladet i går. Lied påpeker at vi kan lese - noe vi kan - men leser vi i overkant bra om dagen?

Det står altså kan, og ikke skal, utvides til 45 uker. Er det så galt med noen flere planleggingsdager? Jeg vet ikke hvilke timer jeg skal fylle dem med, men sett at det går? Er det noe vi er sterke motstandere av?
Er retting søndag kveld noe vi vil kjempe for å beholde? Tenk om en ny arbeidstidsavtale kan åpne for ordninger som gjør at vi ikke trenger å ta søndagen til hjelp? Jeg vet ikke hvordan, men sett at det går?
De av oss som allerede er på skolene våre fram til 16:00, vi kan da fortsette med det? Kanskje det til og med hadde vært greit at de av kollegene våre som for ofte ikke er der til 16:00 var der sammen med oss?
Kanskje frustrasjonen over å alltid måtte betale sesongpris på feriene forsvinner fordi det åpner seg muligheter for mer fleksibel avspasering? Jeg veit ikke hvordan, men sett at det går?
Jeg har tillit til min rektor og er sikker på at en evt. ny avtale er noe vi skal utforske sammen, på en god måte. Steg for steg - med en bedre skole som et klart felles mål.
Har du tillit til din leder?

Jeg vil mye heller utforske mulighetene med både gammel og ny avtale, enn å streike meg inn i framtidens skole.

Sett at det går?

Her finner du KS sitt andre tilbud. Ta på deg de helt nøytrale, eller kanskje nygjerrige brillene - klarer du å se muligheter?