fredag 27. desember 2013

Hva tror jeg på?

Mine 10 bud:

1) Vis meg hva du har tenkt
Til vanlig kalles dette som oftest for føring. Poenget med omformlueringen er å gi elevene frihet til å uttrykke tankene sine slik de selv forstår dem. Da kan jeg i prosessen med veiledning gi eksempler på hva de kan gjøre annerledes, basert på noe de selv eier

2) Jeg leter ikke etter svaret
Konvensjonen er to streker under svaret, og det er målet å få alle elevene dit. Men på veien nekter jeg å ikke gi full pott på matematisk innhold. Så lenge jeg slipper å lete etter svaret, så er svaret godt nok.
En elev tegnet blomster rundt hvert eneste svar en gang - aldri vært så enkelt å finne dem.

3) Du må gjøre feil
Det er underlig å observere de fleste av mine elever i matematikk. Møter de på en oppgave som de ikke umiddelbart har en strategi for å løse, så stopper de opp og rekker hånda i været.
Da må jeg som lærer gjette på hva du ikke forståt og prosessen tar lengre tid. Prøv, og gjør feil - da kan jeg se på hva du har tenkt og basere min hjelp på det

4) Alle veier er gode veier
Jeg kan ikke alle veier fram til et riktig svar. Har du fått riktig svar slev om jeg ikke ville gjort på din måte, så er svaret bra nok. Men du må kunne si noe om hva du har tenkt. Det holder ikke å si at man bare tenkte på det.

5) Du kan ikke alt
Selvsagt kan du ikke det, kjære kollega. Hvis du ikke tør gjøre noe før du kan det, så blir du hengende etter. Jeg lager ofte opplegg der jeg ikke helt vet hva som kommer til å skje.

6) Variasjon i vurdering, metoder og ressurser
Å kunne matematikk er så mye mer enn å svare riktig på spørsmål på en skriftlig prøve. Jeg nekter å la meg binde av redselen for resultatet på eksamen. Jeg vurderer skriftlig, muntlig, på spill, på klipp & lim og alt som viser kompetanse.

Lærer må snakke mindre og elevene mer. Jeg bruker tavla fortsatt, men nesten aldri i starten av timen. Den gode utforskingen krever tålmodighet og at elevene blir frustrerte. Gjør det du har lyst til i timene - du er sjefen

En ressurs funker for en elev, men kanskje ikke for den neste. Variasjon i lay-out, språk og vinkling er viktig.

7) Del
Å dele med andre kan gi gode korrektiv på hvordan det du gjør ser ut for andre.
Min erfaring er at andres opplegg er glimrende utgangspunkt for å få egne ideer. Jeg bruker sjelden andres opplegg i sin opprinnelige form - noe jeg tror gjelder veldig mange.

8) Ta ansvar
Du kan bare endre deg selv, din praksis og dine holdninger. Går et opplegg feil, så kunne du sikkert gjort noe annerledes. Er klassen urolig - hva kunne du gjort annerledes for at de ikke skulle blitt det osv. Aksel Lund Svindal sier han må bli litt bedre hver dag for å bli best - jeg som lærer må tenke på samme måte.

9) Kutt lærebok
Jeg opplever at undervisning basert på en lærebok ødelegger dynamikken og gjør meg som lærer stiv og rigid. Sjansen for at læreboka ikke treffer fletallet i klassen er meget stor.

10) Forventningene skal være høye
Når jeg som lærer treffer med opplegget, så er det ingen grenser for hva som kan oppstå av forståelse og mestring. Ikke vær redd for å lære elevene for mye, det er i så fall et luksusproblem for den neste læreren.



lørdag 21. desember 2013

KS i min verden

Jeg tror det tok 5 år før jeg skjønte min egen arbeidstidsavtale.
Jeg hadde en timeplan, jeg hadde to møter i uka - utover det gjorde jeg det som trengtes for å gjøre jobben.
Dette var under L-97, som stilte krav både til metode og kunnskapsinnhold.
Planen var god på mange måter, men variasjonene fra skole til til med tanke på hva man la i de ulike metodekravene, var enorme.

Nå jobber jeg under LK-06, og kravene til metode er borte og kunnskap har blitt til kompetanse.

Nå er KS i forhandling med lærerne om arbeidstidsordningen, og frontene er som forventet steile.
Er vi virkelig så grunnleggende uenig?
Ikke vet jeg, og i min naivitet så vil jeg så gjerne tro at min arbeidsgiver har som intensjon å legge til rette for en best mulig skole.

Jeg har derfor grepet de sjansene som byr seg på twitter for å snakke med motparten. Mine invitasjoner til samtale har vært nøytrale eller positive, fullstendig uten angrep eller påstander fra min side.
Responsen har forundret meg; for det første har det vært liten respons. For eksempel har det vært dundrende stille fra Mathilde Fasting. Det er ikke noe krav om å delta på twitter, men det blir påtakelig med så liten aktivitet.
For det andre ble jeg forundret av responsen jeg fikk fra Kjell Erik Saure, fagsjef medier og strategi i KS. Han viste ingen nysgjerrighet for mitt standpunkt og virket som å anta at jeg angrep ham.
Disse to forundringene føyer seg inn i en lang rekke samtaler på twitter der ulike representanter for enten KS eller lærere roper til hverandre uten å forsøke å lytte eller finne noen gram av enighet.

Da taper alle...

Hva er så problemet?
Det finnes ca. 100.000 lærere i Norge, og hver av dem har sin oppfatning av sin hverdag og sine utfordringer.
De er alle underlagt sin ledelse, som de på en skala fra idioter til genier føler hjelper eller motarbeider dem i deres virke som lærere.
Over der finner man på komunalt nivå ulike utvalg/styrer/råd og annet med diverse politiske farger som styrer etter flertall og egne forgodtbefinnende.
Årsakskjeden er lang, kronglete og på ingen måte ensartet.
Derfor vil KS sine tre grep for endring av arbeidstiden oppleves og tolkes høyst ulike.
Her kommer mine kommentarer på hvorfor KS sine tre grep ikke er mulig å gjennomføre i min hverdag:

1) "Selvstendig tid"
Jeg tolker dette punktet fra KS dithen at de legger til grunn at lærere er borte fra arbeidsplassen sin opp til 1/3 av tiden.
Jeg er som regel på plass fra 08:00 til 16:00 hver dag. Det er 8 timer. Da har jeg omtrent 1 time og 40 minutter igjen  av den tiden jeg skal arbeide i snitt hver dag.
Det er ikke en tredjedel, og det er liten vits i å være lengre eller komme tidligere.
Videre leser jeg at KS mener det blir mer tid med elevene om læreren er på skolen. Da må i så fall KS få eleven til å bli lengre på skolen, og det krever større endringer enn i arbeidstidsordningen.

Konklusjonen på punkt 1 er at det er et forsøk på å reparere noe som ikke er ødelagt - lekkasjen er et annet sted.

2) Komprimert arbeidsår.
Her er det ingen som er uenig i at det hadde vært fint med mer tid til kompetanseheving eller mer tid til samarbeid.
Blant annet nevner KS at planlegging kan legges til tiden elevene ikke er på skolen.
Svaret på det er to-delt: deler av planleggingen kan gjøres i tiden før og etter, slik det gjøres i dag.
Men i hverdagen, så er undervisningen en organisme som lever sitt eget liv. Det er UMULIG å forutse hvor langt man kommer, hvor godt man treffer og hvor mye man får gjort. En planlegging man gjør ferdig i august og som man følger slavisk fram til desember er kun garantert å ikke treffe noen. Alle taper...
Jeg kan ikke plukke ut et eneste element fra min arbeidshverdag som jeg kan flytte på. Alt jeg gjør er viktig og intet av det jeg gjør kan gjøres får forhånd.
Dog er det to hederlige unntak; research til gode opplegg og egen kompetanseheving.
Dette kan selvsagt gjøres utenom elevenes 38 uker, men i mitt tilfelle i tillegg til det jeg gjør i dag - og dermed koster det penger...

3) Undervisningstid/leseplikt
Her reagerer jeg først og fremst på eksemplene som brukes. KS framhever at en erfaren lærer som underviser 10 elever i et homogent miljø vil ha mindre å gjøre enn nyutdannet lærer med en stor klasse med variasjoner.
Dette er ikke nødvendigvis sant. Jeg har undervist ulike klassestørrelser, fra 72 elever til 2 - alle timene var like krevende uansett klassestørrelse.
De var ikke krevende på samme måte, men i belastning likt.
Den eneste reelle forskjellen er rettebyrden, da det selvsagt er forskjell på å rette 2 prøver kontra 72.
I tillegg avslører KS at de tror det blir lettere jo mer erfaring man får. Selvsagt blir det lettere, man vet hvor man vil, men det tar ikke dermed mindre tid. Min erfaring har vært at det tar minst like mye tid, og kanskje mer, fordi jeg stiller større krav til min egen kvalitet.
Videre lokker KS med at man på hver enkelt skole kan gjøre flere tilpasninger der man tar hensyn til alle faktorene som spiller inn.
All den tid det ikke blir flere lærere, så er det ikke mulig å ta flere hensyn enn man allerede gjør.

Jeg er redd KS ikke helt vet hva de vil eller at de ikke tør si i klartekst hva de vil.
Hvis de virkelig ikke har tillit til oss lærere, så er det bedre å si det enn å late som de har det.
Hvis de virkelig bare vil skape en bedre skole, så virker det lite taktisk å ikke lytte til de som helhjertet prøver å belyse utfordringene som de kjenner i hverdagen.


mandag 16. desember 2013

Holdninger og forventninger

Jeg pleier å fortelle elevene mine om Ole Einar Bjørndalen.
På spørsmålet om hva de tror han sier til seg selv når han skal skyte, så er svarene varierte - men som oftest er det varianter over; "Nå må jeg ikke bomme"
Jeg lærte en gang, og tror på, at hjernen vår er kodet til å ikke høre de negative ordene og dermed endres budskapet radikalt.
Når jeg har skrevet elevenes forslag til selvinstruksjon opp på tavla, for så å stryke ut de negative, så er responsen alltid den samme og det første frøet av holdningsendring er sådd.

Går du inn til en time, eller en hvilken som helst situasjon, med en negativ forventning til egne prestasjoner, så øker sjansen for at dine negative forventninger innfris.
Så det første steget mot å oppleve økt mestring vil alltid dreie seg om å så et lite frø av positiv forventning til egen prestasjon.
Du merker det rundt deg, du er kanskje en slik selv, som alltid vil møte en forespørsel av matematisk art med en skuldertrekning eller et utsagn om hvor lite matte du kan.
Da Siffer gikk, bet jeg meg merke i den nesten unisone negative holdningen folk viste i posten som het "Regn for regninga". Med ett eller to hederlige unntak, var det ingen som møtte programleder Jo Røisliens mattespørsmål med nysgjerrighet eller positiv forventning.

Tidligere i kveld ble jeg tatt med på en problemløsningsoppgave av en kollega. VitenWahl har en kalender med gåter, og i dag var den om sannsynlighetsregning.
Det første som slo ned i meg, var vissheten om at dette ville jeg ikke fikse.
Jeg! Mattelærer!Prestasjonsangst!???!
Ja, en sterk en også.
Den er ikke ny, jeg kjenner den fra tiden før jeg ble mattelærer...
Nå tar jeg fram min største mentale slegge og dunker den ned i hølet den kom fra, men det krever litt innsats.
Jeg og kollega løste mattenøtten i fellesskap og den varme følelsen av mestring spredde seg.
Men når jeg føler på prestasjonsangsten, hva må ikke da mine elever føle på i sitt møte med skolematematikken?



mandag 9. desember 2013

Fordommer

Alle lærere har fordommer mot sine elever. På studiet dette semesteret, så har jeg lært at det er greit, for en fordom trenger ikke være negativ - det dreier seg bare om en før-forståelse av eleven eller en forventning til eleven.
Så hvis jeg skriver første setning litt om: Alle lærere har en før-forståelse av sine elever og alle lærere har en forventning til sine elever.

I dag måtte jeg utfordre noe av min før-forståelse og forventning til to av mine elever.
Opplegget var basert på Kenguru-oppgaver og elevene jobbet i par.
Et av parene bestod av to karer som oftere mister fokus i timer enn det motsatte.
Min forventning er jo da at de også denne timen skal gjøre det samme, nemlig miste fokus.

Kort hopp fram til slutten av timen: mine to venner er raskest i klassen til å besvare alle 24 spørsmål, med ganske klar margin.
Ryggmargrefleksen min, basert på erfaring, før-forståelse og forventning, er: hvordan klarte de å jukse?
Jeg holder elevene tilbake og forteller dem nettopp det, at jeg er overrasket.
Hvis de faktisk har prestert så bra som svarene viser, så er jeg imponert og må revidere mine forventninger.
Elevene er troverdige på at de har gjort en reell prestasjon og påpeker at de likte oppgaveformen.

Jeg skal undertrykke mine fordommer, og satse på at jeg har funnet en måte disse to faktisk liker å prestere på. Ved første anledning skal jeg gjenta med et liknende opplegg, med noen ekstra kontrollrutiner som gjør at fordommene mine ikke får plass.

Det hadde vært så bra om resultatet ble det samme!

fredag 6. desember 2013

Praktisk oppgave på lange prøver

Etter tips fra en kollega, så har vi lagt inn en praktisk oppgave på de lengre prøvene mot slutten av semesteret. Klassene som hadde prøven i dag, ble tatt ut til et annet rom for litt klipp og lim.
De skulle klippe ut fra en mal med tetraeder eller oktaeder, lime figuren sammen og se etter sammenheng mellom sider, hjørner og kanter.
I tillegg skulle de se for seg en tredje figur, en kube, og skrive inn i tabell.
Tilbakemeldingen fra elevene var god, til og med en forelder har rukket å melde tilbake positiv opplevelse for sitt barn.
Oppbruddet og den lille forskjellen i oppgaveform kan umulig skade...


Matematikksenteret sine Kenguruoppgaver

De siste ukene har jeg og mine kolleger benyttet Kenguruoppgavene fra matematikksenteret.
Mer om konkurransen finner du på linken over.

Klassen har jeg delt inn i par eller grupper, men ikke alene. Noe av poenget er jo at jeg vil ha elevene til å prate matte sammen.
Parene/gruppene får en og en oppgave, i stigende rekkefølge.
I en klasse fikk man mer poeng om man svaret riktig raskest, mens i en annen fikk man ny oppgave fortløpende.
Her er det jo bare å organisere slik man føler seg mest komfortabel med.
Konkurranseaspektet har ofte en skjerpende effekt, men jeg jobber med å ta med tid til refleksjon underveis for å framheve løsningsstrategier eller vinklinger som er gode eller kreative.
Spesielt er det gøy når elever som kanskje ikke alltid er først opp med hånden, er kjappe og gode.
Det er en gyllen sjanse til å trekke dem fram og forsøksvis forsterke mestringsfølelsen deres.
Hvor lenge jeg holder på avhenger av klassen. Noen klasser har lengre utholdenhet, men når du ser at lyset slukker hos 2-3 elever, så er det på tide å runde av.
I enkelttilfeller klarer jeg å vekke dem opp, men ikke alltid.

En eske pepperkaker til 10 kroner fungerer utmerket som premie.

I dag tok jeg meg også tid til å preke litt om at det er lov å være best. Et par av jentene i den ene klassen vant såpass overlegent at de virkelig burde være superfornøyde. Det satt langt inne, men de erkjente at det var deilig å føle seg så god.


torsdag 5. desember 2013

Skogen svarer

Skoleåret 2011/12 startet jeg opp denne bloggen. Bakgrunnen kan du lese om i de første innleggene.
Nå har det gått 2,5 år og jeg er stolt av bloggen og innholdet jeg har produsert. Jeg har noe konkret jeg kan vise til, og jeg har en digital minnebank som hjelper meg å holde fokus.
Målet har ikke endret seg: jeg vil bli bedre og jeg vil gjøre skolen bedre.

Tirsdag kom resultatene fra PISA 2012.
Klokken 14:00 fikk jeg en oppringning fra TV2-nyhetene. De hadde søkt etter mattelærere og funnet meg. Om ikke jeg ville si noe om PISA?
Prestasjonsangsten angrep, men selvsagt vil jeg benytte meg av de mulighetene jeg får til å fortelle om hva jeg tror på.
Resultatet ble noe helt annet enn forventet - noe som kanskje også var å forvente?
På tross av det, så ble jeg talsmann for et budskap jeg står for: Læreren må få bestemme.

I klasserommet er det bare jeg som er fagpersonen. Det er ingen andre der enn læreren og elevene. Det er helt naturlig at jeg bestemmer hvordan jeg da utøver min profesjon.
Du er hjertelig velkommen til å observere hva jeg gjør, og først da er du reelt i stand til å mene noe om hva jeg gjør.
Vi er mennesker og vi jobber med mennesker. Det gjør at det ikke er snakk om eksakt vitenskap. Det er en rekke faktorer som alle spiller inn på klasserommets dynamikk og det er umulig å forholde seg til alle. Derfor vil scenen som utspiller seg i klasserommene kunne være diametralt ulike, men resultere i like resultater eller like fornøyde elever. Det jeg får til å fungere, trenger ikke fungere for en annen lærer og vice cersa.
Den praksisen jeg i dag har, er innenfor det helt vanlige handlingsrommet som alle lærere er i - på papiret. Tilføyelsen av på papiret er fordi tolkningen av handlingsrommet selvsagt er avhengig av kulturen man jobber i.
Min sjef gir meg tillit. Vi har hatt noen samtaler der sjefa med dårlig skjult skepsis har lurt på hva jeg driver med - men etter å ha talt til 10 og pustet med magen, har smilt og klappet meg på skulderen.

Fram til 2011 var jeg en grei mattelærer - etter 2011 har jeg blitt en stolt mattelærer.
Fortsatt famler jeg og tryner mer enn jeg setter nedslag, men jeg sørger for å bli litt flinkere hver dag.
Jeg ønsker at alle andre lærere skal oppleve den samme gleden som jeg har hver gang jeg får til noe nytt og lærerikt.
Har du lyst og trenger starthjelp - send meg en mail, jeg hjelper deg gjerne.
Synes du jeg er på feil spor - send meg en mail, jeg vil gjerne vite hvorfor.

Lykke til!