torsdag 26. september 2013

En pappa beretter (wax on/wax off)

Hver onsdag har jeg og eldstemann en time der vi regner matte. Da er lillesøster på dans og vi har en gyllen time der vi regner oss gjennom matteleksene. Ordningen har vart i to uker, så det er nå en tradisjon...

Leksene min datter får er delt inn i 4 nivåer og elevene velger selv hvilket de vil gjøre. Oppgavene er en fin miks av alle de mest brukte emnene, fint smeltet sammen ved for eksempel at man ganger med desimaltall. Da effektiviserer man - noe som er bra - så lenge eleven får det til.

Vi gjør altså lekser sammen.

Kommentar, del 1:
For oss er leksene en glimrende mulighet til å hjelpe vårt barn med de problemene hun har med faget. Vårt samarbeid funker så bra, at hun har tryggheten på at jeg klarer å hjelpe henne hvis hun føler at hun ikke får det til i timene. 
Men her har vi en situasjon der forelderen er lærer i faget og har hatt barnet i faget på skolen. Vår base for samarbeid er unik og vi er ekstremt priviligerte som har det sånn.

Kommentar, del 2: 
Noen av oppgavene er likningsløsning. Jeg har jo undervist det noen ganger opp gjennom årene, og vet at det er en sko som trykker mye hos mange. 
Begge ukene har barnet løst oppgavene, med økende sikkerhet. Jeg ha forklart og hun har løst. 
Det forløsende har hele tiden vært Dragonbox.
Jeg ber henne rett og slett visualisere oppgavene som om de skulle vært i spillet, og hun løser dem - med letthet.
Det er ettertrykkelig imponerende hvordan Dragonbox har skapt en alternativ representasjon for henne og hvordan spillet har gitt henne erfaring med å løse likninger uten å ha løst likninger.

Den beste sammenlikningen er fra Karate Kid 1, der Daniel-san polerer og vasker biler i en evighet, og plutselig er dritgod i karate.
La ungen din spille Dragonbox, og plutselig er den dritgod i likninger...

Wax on, wax off

fredag 20. september 2013

A small step in Math - a giant leap for my student

Dette året har jeg ansvar for undervisningen for en liten gruppe elever med vedtak.
Av alle utfordringer, så er slik undervisning definitivt av de største.
For noen år siden ble det bestemt at alle elever med vedtak skulle primært være en del av klassen sin og følge samme progresjon som denne.
En bestemmelse jeg støtter på prinsippielt grunnlag.
Uten å skulle vise til forskning eller noe som helst - min erfaring er at det er lettere og mer formålstjenlig om lærer klarer å tilrettelegge sin undervisning slik at den favner om alle elever.
Selvsagt er det unntak. Jeg har vært lærer for elever som ikke har klart å mestre klasseromssituasjonen, og disse har det ikke bra i klasserommet.

Elevene jeg snakker om er de som sliter med faget og som gjennom sitt skoleløp ikke har blitt sett på en måte som fungerer.

Dette innlegget handler kanskje om en av disse...

I dagens time bestemte jeg meg for at vi skulle ta oss god tid. Jeg skulle sørge for at hver enkelt av mine fem elever fikk den roen de trengte for å finne sin forståelse av dagens oppgave,
Jeg valgte multiplikasjon ved hjelp av boks og ved hjelp av fingermetode.
Dette er to struktureringer som erfaringsmessig alle elever kan mestre, uansett nivå.

Jeg skal gjøre historien kort:
Min elev startet med det vanlige flakkende blikket, de vanlige negative forsterkningene av egne evner og den vage angivelsen av å ikke skjønne noen ting.
Sakte, men sikkert, så løsnet det. Eleven jobbet med stadig økende sikkerhet, eleven klarte i stadig større grad å starte nye deler av prosessen selv og elevens følelse av mestring vokste.
Forvandlingen var enorm! Da timen var slutt klarte eleven å gange to to-sifrede tall med hverandre med bare en liten feil og litt hjelp. Eleven klarte å rette opp feilen da den ble påpekt.
Smilet, varmen og stoltheten over denne tilsynelatende nye følelsen av mestring tvang fram gåsehud hos undertegnede og en liten tåre.

Jeg elsker jobben min!