Dette året har jeg ansvar for undervisningen for en liten gruppe elever med vedtak.
Av alle utfordringer, så er slik undervisning definitivt av de største.
For noen år siden ble det bestemt at alle elever med vedtak skulle primært være en del av klassen sin og følge samme progresjon som denne.
En bestemmelse jeg støtter på prinsippielt grunnlag.
Uten å skulle vise til forskning eller noe som helst - min erfaring er at det er lettere og mer formålstjenlig om lærer klarer å tilrettelegge sin undervisning slik at den favner om alle elever.
Selvsagt er det unntak. Jeg har vært lærer for elever som ikke har klart å mestre klasseromssituasjonen, og disse har det ikke bra i klasserommet.
Elevene jeg snakker om er de som sliter med faget og som gjennom sitt skoleløp ikke har blitt sett på en måte som fungerer.
Dette innlegget handler kanskje om en av disse...
I dagens time bestemte jeg meg for at vi skulle ta oss god tid. Jeg skulle sørge for at hver enkelt av mine fem elever fikk den roen de trengte for å finne sin forståelse av dagens oppgave,
Jeg valgte multiplikasjon ved hjelp av boks og ved hjelp av fingermetode.
Dette er to struktureringer som erfaringsmessig alle elever kan mestre, uansett nivå.
Jeg skal gjøre historien kort:
Min elev startet med det vanlige flakkende blikket, de vanlige negative forsterkningene av egne evner og den vage angivelsen av å ikke skjønne noen ting.
Sakte, men sikkert, så løsnet det. Eleven jobbet med stadig økende sikkerhet, eleven klarte i stadig større grad å starte nye deler av prosessen selv og elevens følelse av mestring vokste.
Forvandlingen var enorm! Da timen var slutt klarte eleven å gange to to-sifrede tall med hverandre med bare en liten feil og litt hjelp. Eleven klarte å rette opp feilen da den ble påpekt.
Smilet, varmen og stoltheten over denne tilsynelatende nye følelsen av mestring tvang fram gåsehud hos undertegnede og en liten tåre.
Jeg elsker jobben min!
Av alle utfordringer, så er slik undervisning definitivt av de største.
For noen år siden ble det bestemt at alle elever med vedtak skulle primært være en del av klassen sin og følge samme progresjon som denne.
En bestemmelse jeg støtter på prinsippielt grunnlag.
Uten å skulle vise til forskning eller noe som helst - min erfaring er at det er lettere og mer formålstjenlig om lærer klarer å tilrettelegge sin undervisning slik at den favner om alle elever.
Selvsagt er det unntak. Jeg har vært lærer for elever som ikke har klart å mestre klasseromssituasjonen, og disse har det ikke bra i klasserommet.
Elevene jeg snakker om er de som sliter med faget og som gjennom sitt skoleløp ikke har blitt sett på en måte som fungerer.
Dette innlegget handler kanskje om en av disse...
I dagens time bestemte jeg meg for at vi skulle ta oss god tid. Jeg skulle sørge for at hver enkelt av mine fem elever fikk den roen de trengte for å finne sin forståelse av dagens oppgave,
Jeg valgte multiplikasjon ved hjelp av boks og ved hjelp av fingermetode.
Dette er to struktureringer som erfaringsmessig alle elever kan mestre, uansett nivå.
Jeg skal gjøre historien kort:
Min elev startet med det vanlige flakkende blikket, de vanlige negative forsterkningene av egne evner og den vage angivelsen av å ikke skjønne noen ting.
Sakte, men sikkert, så løsnet det. Eleven jobbet med stadig økende sikkerhet, eleven klarte i stadig større grad å starte nye deler av prosessen selv og elevens følelse av mestring vokste.
Forvandlingen var enorm! Da timen var slutt klarte eleven å gange to to-sifrede tall med hverandre med bare en liten feil og litt hjelp. Eleven klarte å rette opp feilen da den ble påpekt.
Smilet, varmen og stoltheten over denne tilsynelatende nye følelsen av mestring tvang fram gåsehud hos undertegnede og en liten tåre.
Jeg elsker jobben min!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar