torsdag 26. april 2012

Selvtillit

Onsdag denne uka hadde mine elever en matteprøve.
Prøven var laget av meg og min eminente kollega, og vi mente vi hadde funnet en fin form både med tanke på omfang, nivå og variasjon. Det er jo en utfordring å lage prøver, og ofte opplever vi at elever ikke mestrer den skriftlige vurderingssituasjonen godt nok.
Her hadde vi laget en 3-delt variant for å gi elevene variasjon, samt for å prøve ulike kompetanser hos elevene.

Hele dette skoleåret har jeg brukt MYE tid i en av mine klasser på å få dem til å angripe alle matematiske utfordringer med en positiv holdning, jobbet med å gi dem strategier som gjør at de kommer i gang selv om de ikke skjønner og snakket mye om at matte som regel er enkle ting sagt på en vanskelig måte.
Jeg opplever en treg progresjon der de etterhvert begynner å innse mine poeng, men har så langt ikke klart å gjenskape den gode læringssituasjonen fra timene i en skriftlig vurderingssituasjon.
Jeg hadde, inntil denne prøven, alltid en gruppe på 4-8 elever som presterte på lavt (1 og 2) nivå - skriftlig.
Typisk for en prøvesituasjon var at de satt stirrende på plassen sin, uten å produsere noe som helst på prøven.
Ved alle disse anledningen snakket jeg med dem i etterkant og de fikk muligheten til å snakke om oppgavene. Uten unntak klarte de da å prestere på en sterkt 2'er nivå, av og til 3.

Med andre ord klarte jeg å skape mestring hos dem, men det var krevende.

Så kommer denne prøven og jeg er som vanlig litt spent på mottakelsen.
Prøven deles ut og alle - absolutt alle - starter uten noen form for "sutring".
Så går det 55 minutter, og alle - absolutt alle - har jobbet konsentrert hele tiden.
Det har ikke skjedd før - noen gang - på mine 12 år.
Flere kunne også fortelle at de hadde øvd bra til prøven og mente de hadde lært masse.

Så det var med ganske høye forventninger jeg gikk i gang med rettingen.
Resultatet var topp!
Ingen elever fikk under 3!

Så kommer poenget; kan jeg stole på at jeg har gjort den korrekte vurderingen?
Skal noen komme dragende med Gaus?
Er det lov å lykkes så bra at alle elever i en klasse faktisk presterer over 3?
Det er greit i musikk, gym, mat & helse og kunst & håndverk. Jeg har satt standpunktkarakter i musikk, gym og mat & helse uten å sette en eneste 3'er - og det har vært greit.
Er det greit i matte?

Jeg skal ikke påstå eller forvente at jeg kommer til å sette standpunkt på denne klassen om to år og ikke sette en eneste 2'er - men jeg vil gjerne tro at jeg kan få det til!

Tidligere har jeg skrevet om at vi som er mattelærere må tørre å bruke andre former for vurdering enn den vanlige skriftlige prøven, selv om vi vet at de seinere i systemet kommer til å målt etter mer firkantede rammer. Si det til eleven og våg å tro på din egen vurdering av elevens nivå - vel vitende om at en evt. skriftlig eksamen ikke vil matche nivået.
Det er nettopp den selvtilliten jeg nå må ta fram.
Klassen min har prestert veldig bra og det er fordi vi sammen har skapt et læringsmiljø der de gjerne vil prestere og de takler vurderingssituasjonene godt nok til å yte opp mot sitt potensiale.

Jeg frustreres av at jeg ikke tror på resultatet, at jeg instinktivt leter etter feil eller mangler ved prøven som kan forklare det gode resultatet - heller enn å tenke at denne gangen fikk vi det virkelig til.
Så nå er det ute av systemet og jeg skal skryte av klassen - fordi de fortjener det!

Tårer i øya

Her sitter man da, klokka 01:01 natt til torsdag, og retter noen prøver.
Jeg velger selv å gjøre det så fort som mulig og det er ingen som tvinger meg til å sitte her på et slikt ugunstig tidspunkt.
Men jeg tror på verdien av å gi tilbake prøver så fort som mulig. Det gir en helt egen respons når de får prøven tilbake allerede påfølgende time.
Dessuten var jeg veldig nysgjerrig på resultatene. Det er jeg vel egentlig alltid, men nå hadde jeg trua på at noen hadde prestert bedre enn på lenge.
Først litt om prøven, som var en ny variant for meg og min kollega.
Jeg synes det er vanskelig å lage prøver, både med tanke på å treffe nivå, mengde og lay-out. Det er alltid noe som kunne vært gjort annerledes eller bedre eller finere eller mer gjennomtenkt eller det ene eller det andre...
Resultatet ble en 3-delt prøve:
Del 1 var en avkrysningsprøve med spørsmål hentet fra en nettressurs tilknyttet læreverket vi bruker, tilsammen 9 oppgaver som gav 11 poeng

Del 2 var med skriving/vis utregning og forståelse. Her var det 12 oppgaver som tilsammen gav 21 poeng

Del 3 var 4 oppgaver hentet fra ALP-heftet. Dette heftet består av 18 nivåer, 4 oppgaver med 3 deloppgaver på hvert nivå. Kort fortalt er oppgavene formulert som problemløsning. Disse ble lest opp for elevene og de skulle kun skrive ned svaret.

To ting skjedde:
Ikke en eneste elev uttrykte noe som helst i retning av at det var uklart, for omfattende eller uoverkommelig - INGEN! Det har ikke skjedd før.
Uavhengig av prøvens utforming, så er dette noe jeg er meget fornøyd med. Jeg har jobbet meget hardt med å bearbeide ryggmagsrefleksen som sitter i ungene om at ting er vanskelig eller uoverkommelig - og ikke minst deres trang til å gi opp.
Spesielt i min ene klasse var innsatsen til å få tårer i øya av. Alle jobbet hele prøvetiden og overkom trangen til å gi opp.
Det aller deiligste er at resultatene er deretter. Alle har prestert opp mot det potensialet jeg har sett i timer og andre vurderingssituasjoner.
På fredag kan jeg ikke bare si at jeg er fornøyd med innsatsen, men jeg kan uttrykke det gjennom å gi forbedrede karakterer til alle de elevene som har slitt med å prestere opp mot sitt nivå.
Det gleder jeg meg til!
 

torsdag 12. april 2012

Standpunktkarakter vs. eksamenskarakter

Advarsel; hvis du jobber i skolen eller kan systemet, så kan du hoppe til der det står (HER:)

I ungdomsskolen kan elevene på 10.trinn trekkes ut til 3 skriftlige eksamner i det som kalles kjernefagene (norsk x 2, engelsk og matematikk) og til en rekke flere til muntlig eksamen. Unntakene til muntlig er vel gym, mat & helse, kunst & håndverk og musikk.

Altså 2 eksamner for hver elev som skal oppsummere ti år med skolegang for elevene.
Du trenger ikke være rektor, rakettforsker, undervisningsminister, konge, diktator, barnetvonkeltanteperson eller radiokjendis for å mene/innse/forstå at de to eksamnene ikke nødvendigvis dekker alt eller alene representerer hva eleven har gjennomgått av opplæring de første 10 årene - eller hva eleven kan.

For å kort hoppe til min konklusjon på den diskusjonen jeg kunne tatt nå; dagens eksamensordning er ikke verre enn mange andre alternativer og jeg har mange positive mestringsopplevelser gjennom de 12 årene jeg har vært sensor og eksaminator.

Videre:
De to eksamene genererer hver sin karakter som kommer på elevens vitnemål og er en del av inntaksgrunnlaget til videregående skole.
Resten av karakterene på vitnemålet er da såkalte standpunktkarakterer satt av faglærer. Disse karakterene utgjør sluttvurderingen og skal oppsummere hvilket nivå eleven er på ved endt opplæring etter 10 år, men skal vise bredden i faget gjennom de siste tre årene.
Satt på spissen kan en elev sove gjennom 9 år og 5 måneder, våkne opp i januar på 10.trinn og dra i land toppkarakterer i alle fag (knapt nok hypotetisk og med unntak av mat & helse på de fleste skoler)

(HER:)
Alle rektorer, og dermed skolen de er ledere på, blir hvert eneste år gjenstand for en sammenlikning der standpunktkarakter settes opp mot eksamenskarakterene som skolens elever har prestert.
Er avviket for stort får man enten beskjed om at man er for streng eller for snill - og begge deler er på en måte like ille.
På tirsdag fikk jeg for første gang en presisering på at dette er en praksis som man må endre. Man må anerkjenne at det finnes en mengde faktorer som gjør at de to resultatene er helt uavhengige av hverandre og ikke sier noe om hverken kvaliteten på skolen, vurderingen, eleven eller læreren.
Vurderingen som ligger til grunn for standpunktkarakteren skal baseres på et bredt grunnlag, innen alle hovedområder for faget og ikke minst med varierte uttrykk for vurdering (skriftlig, muntlig, i gruppe, alene, forberedt, praktisk etc.).
Vi skal altså ikke bekymre oss for at eksamen, enten skriftlig eller muntlig, kan få et helt annet resultat enn standpunktkarakteren - noe vi definitivt gjør nå.
Dette er en lettelse!
Da kan jeg med god samvittighet gi mine muntlige elever den anerkjennelse de fortjener uten å måtte presse dem inn i vurderingssituasjoner de ikke har talent for.
Jeg kan la mine kreative elever får lov til å rappe, ikke stjele, kvadratsetningene, tegne Pytagoras eller danse Eulers polyederformel.

Elevene må selvsagt ta del i prosessen og gjøres inneforstått med at de kan komme til å få et meget avvikende resultat på en evt. skriftlig eksamen - men er det et problem?
De må i noen tilfeller også forberedes på at de i videregående skole kan komme til å møte et helt divergerende undervisningssyn (enn så lenge?) - men sånn er jo tross alt livet!

Vi må, i alle fag, bli flinkere til å variere vurderingen og stå for at resultatet ikke samstemmer med resultatet på eksamen. Dette krever store endringer for noen, tro på egne vurderingsevner og mot til å forsvare den profesjonelle jobben man har gjort i vurderingen av klassen.

tirsdag 10. april 2012

Natta bloggen...

jeg bare måtte...

Vurdering i matematikk - om å bli inspirert.

I dag har jeg hatt gleden av å bli inspirert!
Tett knyttet til inspirasjonen opplevde jeg samtidig at et menneske innfridde de forventningene som jeg hadde til vedkommende. Det er alltid befriende og ikke minst en lettelse, helt ulikt følelsen av å høre Thorbjørn Jagland snakke engelsk jmf. forrige episode av Brille...
Like tett knyttet til både inspirasjon og forventningsinnfriing - så har et menneske med faglig pondus og engasjement gitt meg økt kunnskap og støtte til å underbygge, begrunne, forsvare og belyse den jobben jeg har lagt ned dette skoleåret. Akkurat det siste er betryggende og gir selvsagt selvtillit til å fortsette.

(Det skal sies at jeg i løpet av samme kurs også endte opp med høyt blodtrykk og hodepine grunnet sutrete og lite innsiktsfulle (et fåtall) kolleger. Men det bruker jeg ikke plass og tid på- vil du vite mer inviterer du meg på en øl...)

Dagens inspirasjon stod Brynhild Farbrot Foosnæs for.
Hun er p.t. rektor ved Bærums Verk skole og har vært knyttet til Matematikksenteret siden 2007.
Tema for dagen var vurdering i matematikk, spesifisert ned til å definere, beskrive og utdype hva matematisk kompetanse er.
Dette har mange gjort før henne, mange gjør det fortsatt og sjansen er at mange kommer til å gjøre det etter henne. Det jeg vet, er at jeg skal gjøre hennes ord til mine, slik at jeg i allefall ikke trenger å gjøre det så mange flere ganger.

Først legger hun til grunn en tredeling av kompetansemålene i kunnskapsløftet som deler alle kompetansemål inn i; Ferdigheter - Forståelse - Anvendelse
Denne tredelingen er slettes ikke ulike den forkortede versjonen av Blooms taksonomi som forkortes til R - A - V; Reprodusere - anvende - vurdere
Vi trenger slett ikke å argumentere for om den ene er bedre enn den andre - i mine øyne omhandler de det samme, så det viktigste må være at vi så langt som mulig blir enige om at vi benytter en av dem.
Jeg stemmer for FFA

Digresjon; etter mine 9 måneder i militæret og 12 år i skolen så går jeg aldri av veien for en god TBF=trebokstavsforkortelse
Digresjon slutt

Deretter henter hun 8 matematiske kompetanser som hun putter inn i hver av de tre kategoreiene i FFA
De 8 er hentet fra Kompetencer og matematiklæring – ideer og inspirasjon til udvikling af matematikundervisning i Danmark”, av Mogens Niss og Thomas Højgaard Jensen, 2002. 

Er du mer enn gjennomsnittet interessert, så klikker du deg inn på linke over og leser mer om kompetansene. Du finner ikke noe nytt og alt du leser vil du finne igjen i læreplanen for faget, enten under kompetansemålene, i beskrivelsen av faget eller de generelle ferdighetene.
Poenget er at Brynhild F. Foosnæs gjør det man skal; hun finner god og relevant litteratur for deretter å sette det sammen til et helhetsbilde som hun mener er riktig.
Og det er nettopp det bildet hun skisserer, maler eller omtaler som treffer min visjon så ettertrykkelig.
Kort og effektivt går hun gjennom  hver kompetanse og ber oss summe med sidemannen. Så ber hun om innspill på hva folk mener de får til - og her finner du meg logrende og med løftet hånd.
Hva gjør jeg sm passer inn i bildet til BFF?
- jeg frigjør meg fra læreboka slik at elevene ikke blir sittende selvstendig og uvirksomme. Dette til tross for at PISA påstår at jeg gjør nettopp det
- jeg legger opp til undervisning som ikke er forutsigbar, nettopp for å overraske både meg og elevene mine.
- Jeg vurderer elevene mine på mange ulike måter; muntlig, skriftlig, i grupper, på tavla, i spillsituasjoner
- jeg viser og oppfordrere elevene til å fortelle meg hva de tenker og at alle måter å svare på er riktige så lenge du kan forklare hva du har tenkt
- jeg øver elevene mine opp i å snakke matematikk
- jeg anerkjenner at elever ikke alltid kan forstå før de gjør eller forstår uten å klare å gjøre
- jeg får dem til å undre seg over tallene, deres egenskaper, lager praktisk opplegg slik at 1'er og 6'er kan være sammen i timen
- trimmer dem til å bli "taktiske lesere", slik at de avslører lurespørsmålene
- jeg tar tiden på dem, jeg belønner dem, jeg får dem til å glemme at det er matte de driver med
- jeg klarer innimellom å oppsummere timene og skrive mål på timen på tavla
- jeg bruker gymtimene til å jobbe med vei,fart og tid
- jeg tar Hattie på alvor og lar elevene vurdere seg selv og hverandre

Jeg visste ikke at jeg traff på så mange punkter før i dag. Takket være BFF kan jeg sitte her og skjems over å framstå som en selvgod mattelærer fullstendig uten innsikt!

Men jeg står for hvert eneste punkt over og jeg er ekstremt stolt over jobben jeg gjør

Takk for meg...

...og takk til Brynhild som gjennom dagens forelesning har gitt meg mot til å fortsette