Selvtillit

Onsdag denne uka hadde mine elever en matteprøve.
Prøven var laget av meg og min eminente kollega, og vi mente vi hadde funnet en fin form både med tanke på omfang, nivå og variasjon. Det er jo en utfordring å lage prøver, og ofte opplever vi at elever ikke mestrer den skriftlige vurderingssituasjonen godt nok.
Her hadde vi laget en 3-delt variant for å gi elevene variasjon, samt for å prøve ulike kompetanser hos elevene.

Hele dette skoleåret har jeg brukt MYE tid i en av mine klasser på å få dem til å angripe alle matematiske utfordringer med en positiv holdning, jobbet med å gi dem strategier som gjør at de kommer i gang selv om de ikke skjønner og snakket mye om at matte som regel er enkle ting sagt på en vanskelig måte.
Jeg opplever en treg progresjon der de etterhvert begynner å innse mine poeng, men har så langt ikke klart å gjenskape den gode læringssituasjonen fra timene i en skriftlig vurderingssituasjon.
Jeg hadde, inntil denne prøven, alltid en gruppe på 4-8 elever som presterte på lavt (1 og 2) nivå - skriftlig.
Typisk for en prøvesituasjon var at de satt stirrende på plassen sin, uten å produsere noe som helst på prøven.
Ved alle disse anledningen snakket jeg med dem i etterkant og de fikk muligheten til å snakke om oppgavene. Uten unntak klarte de da å prestere på en sterkt 2'er nivå, av og til 3.

Med andre ord klarte jeg å skape mestring hos dem, men det var krevende.

Så kommer denne prøven og jeg er som vanlig litt spent på mottakelsen.
Prøven deles ut og alle - absolutt alle - starter uten noen form for "sutring".
Så går det 55 minutter, og alle - absolutt alle - har jobbet konsentrert hele tiden.
Det har ikke skjedd før - noen gang - på mine 12 år.
Flere kunne også fortelle at de hadde øvd bra til prøven og mente de hadde lært masse.

Så det var med ganske høye forventninger jeg gikk i gang med rettingen.
Resultatet var topp!
Ingen elever fikk under 3!

Så kommer poenget; kan jeg stole på at jeg har gjort den korrekte vurderingen?
Skal noen komme dragende med Gaus?
Er det lov å lykkes så bra at alle elever i en klasse faktisk presterer over 3?
Det er greit i musikk, gym, mat & helse og kunst & håndverk. Jeg har satt standpunktkarakter i musikk, gym og mat & helse uten å sette en eneste 3'er - og det har vært greit.
Er det greit i matte?

Jeg skal ikke påstå eller forvente at jeg kommer til å sette standpunkt på denne klassen om to år og ikke sette en eneste 2'er - men jeg vil gjerne tro at jeg kan få det til!

Tidligere har jeg skrevet om at vi som er mattelærere må tørre å bruke andre former for vurdering enn den vanlige skriftlige prøven, selv om vi vet at de seinere i systemet kommer til å målt etter mer firkantede rammer. Si det til eleven og våg å tro på din egen vurdering av elevens nivå - vel vitende om at en evt. skriftlig eksamen ikke vil matche nivået.
Det er nettopp den selvtilliten jeg nå må ta fram.
Klassen min har prestert veldig bra og det er fordi vi sammen har skapt et læringsmiljø der de gjerne vil prestere og de takler vurderingssituasjonene godt nok til å yte opp mot sitt potensiale.

Jeg frustreres av at jeg ikke tror på resultatet, at jeg instinktivt leter etter feil eller mangler ved prøven som kan forklare det gode resultatet - heller enn å tenke at denne gangen fikk vi det virkelig til.
Så nå er det ute av systemet og jeg skal skryte av klassen - fordi de fortjener det!