Jeg pleier å fortelle elevene mine om Ole Einar Bjørndalen.
På spørsmålet om hva de tror han sier til seg selv når han skal skyte, så er svarene varierte - men som oftest er det varianter over; "Nå må jeg ikke bomme"
Jeg lærte en gang, og tror på, at hjernen vår er kodet til å ikke høre de negative ordene og dermed endres budskapet radikalt.
Når jeg har skrevet elevenes forslag til selvinstruksjon opp på tavla, for så å stryke ut de negative, så er responsen alltid den samme og det første frøet av holdningsendring er sådd.
Går du inn til en time, eller en hvilken som helst situasjon, med en negativ forventning til egne prestasjoner, så øker sjansen for at dine negative forventninger innfris.
Så det første steget mot å oppleve økt mestring vil alltid dreie seg om å så et lite frø av positiv forventning til egen prestasjon.
Du merker det rundt deg, du er kanskje en slik selv, som alltid vil møte en forespørsel av matematisk art med en skuldertrekning eller et utsagn om hvor lite matte du kan.
Da Siffer gikk, bet jeg meg merke i den nesten unisone negative holdningen folk viste i posten som het "Regn for regninga". Med ett eller to hederlige unntak, var det ingen som møtte programleder Jo Røisliens mattespørsmål med nysgjerrighet eller positiv forventning.
Tidligere i kveld ble jeg tatt med på en problemløsningsoppgave av en kollega. VitenWahl har en kalender med gåter, og i dag var den om sannsynlighetsregning.
Det første som slo ned i meg, var vissheten om at dette ville jeg ikke fikse.
Jeg! Mattelærer!Prestasjonsangst!???!
Ja, en sterk en også.
Den er ikke ny, jeg kjenner den fra tiden før jeg ble mattelærer...
Nå tar jeg fram min største mentale slegge og dunker den ned i hølet den kom fra, men det krever litt innsats.
Jeg og kollega løste mattenøtten i fellesskap og den varme følelsen av mestring spredde seg.
Men når jeg føler på prestasjonsangsten, hva må ikke da mine elever føle på i sitt møte med skolematematikken?
På spørsmålet om hva de tror han sier til seg selv når han skal skyte, så er svarene varierte - men som oftest er det varianter over; "Nå må jeg ikke bomme"
Jeg lærte en gang, og tror på, at hjernen vår er kodet til å ikke høre de negative ordene og dermed endres budskapet radikalt.
Når jeg har skrevet elevenes forslag til selvinstruksjon opp på tavla, for så å stryke ut de negative, så er responsen alltid den samme og det første frøet av holdningsendring er sådd.
Går du inn til en time, eller en hvilken som helst situasjon, med en negativ forventning til egne prestasjoner, så øker sjansen for at dine negative forventninger innfris.
Så det første steget mot å oppleve økt mestring vil alltid dreie seg om å så et lite frø av positiv forventning til egen prestasjon.
Du merker det rundt deg, du er kanskje en slik selv, som alltid vil møte en forespørsel av matematisk art med en skuldertrekning eller et utsagn om hvor lite matte du kan.
Da Siffer gikk, bet jeg meg merke i den nesten unisone negative holdningen folk viste i posten som het "Regn for regninga". Med ett eller to hederlige unntak, var det ingen som møtte programleder Jo Røisliens mattespørsmål med nysgjerrighet eller positiv forventning.
Tidligere i kveld ble jeg tatt med på en problemløsningsoppgave av en kollega. VitenWahl har en kalender med gåter, og i dag var den om sannsynlighetsregning.
Det første som slo ned i meg, var vissheten om at dette ville jeg ikke fikse.
Jeg! Mattelærer!Prestasjonsangst!???!
Ja, en sterk en også.
Den er ikke ny, jeg kjenner den fra tiden før jeg ble mattelærer...
Nå tar jeg fram min største mentale slegge og dunker den ned i hølet den kom fra, men det krever litt innsats.
Jeg og kollega løste mattenøtten i fellesskap og den varme følelsen av mestring spredde seg.
Men når jeg føler på prestasjonsangsten, hva må ikke da mine elever føle på i sitt møte med skolematematikken?
Du er ikke alene! :)
SvarSlett