Jeg tar utfordringen!

I anledning det pågående ordskiftet som pågår rundt meklingsresultatet, ble jeg forespurt å skrive et innlegg om problematikken. Jeg gjorde et forsøk, men klarte ikke. Jeg vil nemlig ikke delta i et offentlig ordskifte som tas til inntekt for ja eller nei. Jeg vil heller forsøke å belyse mitt engasjement som lærer, og kanskje på den måten påvirke interesserte til å endre tankesettet. 

De som kom med forespørselen ville ikke ha det produktet jeg kunne tilby, så da havner det her.

Kjære KS, kjære lærerkolleger, kjære folk som mener mye om skolen og kjære alle dere som sikkert er lei.

Det er greit, jeg skjønner tegninga; lærerstanden har et forklarings- og troverdighetsproblem.

Jeg har derfor gjort det til min hjertesak å kun snakke positivt om jobben jeg elsker og hver dag sørge for å bidra til å gjøre meg selv og den norske skolen litt bedre.

En elev av gangen, en forelder av gangen, en kollega av gangen, en mannen i gata av gangen, en politiker av gangen.

Kjære elev

Jobben min er å se deg, få deg til å føle deg bra, få deg til å innse at du har potensiale, få deg til å ville yte mer, gi deg mestringsopplevelser og mestringsfølelse.

Lære deg å lese, lære deg å regne, lære deg å lære.

Når jeg er ferdig med deg, så skal du være en litt bedre utgave av deg selv og litt bedre i stand til å takle de utfordringene ditt liv kommer til å by deg på.

Jeg er takknemlig for rollen jobben min tillater meg å ha i livet ditt, det er en gave å få lov til å være så nær et ungt menneske i konstant forandring, kunne dytte og forme litt når det passer seg og litt etter litt se at du vokser til, modner, våkner.

Det finnes dager jeg gjerne skulle byttet deg ut og jeg må lete lenge etter grunnen til at jeg orker, men disse dagene drukner i alt jeg får tilbake. Alt fra de dagene du kaller meg pappa til de dagene du ser på meg med forundring og litt forfjamset kan konkludere med at du har forstått likninger.

Jeg har verdens viktigste og beste jobb.

Kjære forelder

Det er rart å være meg i forhold til deg; i perioder ser jeg mer til avkommet ditt enn du gjør selv, vet kanskje mer om vedkommende sosiale liv, får oppleve mestringsopplevelser som kan konkurrere med de første ustøe skrittene og generelt være en signifikant person i ditt barns liv.

Ditt barn og jeg deler en hverdag og den verken kan eller skal du ta del i.

Jeg informerer deg og lar deg få de mest nødvendige innblikkene, men jeg prioriterer å skape kvalitet i den tiden jeg har med barnet ditt. Det er barnet som må forstå og øve opp sin egen refleksjon. Det er barnet som må finne sin motivasjon og lyst til videre læring. Selvsagt spiller du en viktig rolle, ofte mer avgjørende enn meg – og noen ganger er det helt avgjørende at vi drar lasset sammen. Poenget mitt er at det er tiden i klasserommet som er selve essensen i skolelivet og den har absolutt høyeste prioritet.

Kjære kollega

Fra deg og meg ønsker jeg meg profesjonalitet. Vi må konstant strebe etter å være så gode vi kan og aldri tro at vi gode nok eller ferdig utlært. Da er man som kjent bare ferdig. For meg handler profesjonalitet om noen enkle huskeregler som jeg prøver å forholde meg til hver dag: går et opplegg eller en time ikke etter planen, så kan jeg alltid finne noe jeg kunne gjort bedre. Jeg er den eneste faktoren jeg til enhver tid kan kontrollere, så da gjør jeg det. Videre snakker jeg kun positivt om skolen og jobben min, selv om det tidvis kan holde hardt. Men hvordan kan jeg forvente andre å snakke meg opp hvis jeg ikke gjør det selv? Ellers har jeg funnet en danske som heter Mogens Niss. Han snakker om 6 lærerkompetanser vi som lærere bør inneha; undervisningskompetanse, læreplankompetanse, læringsavdekkingskompetanse, evalueringskompetanse, samarbeidskompetanse og profesjonell utviklingskompetanse. Hvis disse gjorde deg litt nysgjerrig, så vil jeg på det sterkeste anbefale deg å lese om dem. Ta kontakt, så sender jeg deg en link.

Kjære mannen i gata

Du har gjennom de årene du har vært elev skaffet deg et bredt erfaringsgrunnlag om lærere. Dette er utfordrende for oss som har samme erfaringen og i tillegg ble lærere selv. Vi skjønner at du har en sterk formening om lærerrollen og klare forventninger til hva du mener en lærerjobb består i. Det som er interessant, er at du mest sannsynlig kunne gått inn i et tilfeldig klasserom i morgen og spilt rollen som lærer på en meget overbevisende måte. Enda mer fascinerende er det at forskning viser at hadde alle fått muligheten til det, så ville dere ha fulgt identiske mønster i utøvelsen av det dere føler er en lærers naturlige handlinger. Lærerrollen er kulturelt sementert, også hos lærere. Jeg ønsker meg at du innser at det er mer ved yrket enn dine minner fra ungdommen.

Kjære politiker

På samme måte som jeg regner med at hver elev i utgangspunktet starter hver dag med et genuint ønske om å være snill og flink, så antar jeg at du som politiker vil skolens, lærerens og elevens beste. Ditt problem er at du er fanget i et spill der du må levere resultater og at du har maks fire år på deg. Min bønn til deg er at du har mot nok til å sette foten ned og si at når det gjelder unge menneskers utdanning så skal vi ikke slå politisk mynt – eller en annen passende politisk formulering.

Du må la fagmiljøene finne sin vei og la dem bruke den tiden det tar. Den kan komme til å ta flere år enn til neste valg, men den sjansen må du ta. Lærervanene er nemlig langsomme å endre, så vi trenger tid og trygghet – gi oss det.

Med lærerlig hilsen Simen Spurkland