I VG i går kunne vi lese at resultatene for VG2-eksamen ser ut til å være katastrofalt dårlige.
Forhåndssensuren gir et snitt på 2,5, noe som jo ikke gir grunn hverken til jubel eller særlige høye kneløft.
Selvsagt vil mange mene mye om grunner for dette resultatet - og her kommer min betraktning:
Mine elever er et produkt av sin skoleerfaring og sine foreldres skoleerfaring.
Foreldrene til mine elever er igjen et produkt av sin egen skoleerfaring og sine foreldres erfaring.
Tar vi med enda ett ledd bakover så havner vi tilbake til 1911, da min mormor ble født.
Legg så til grunn at undervisningen i matte stort sett har vært spunnet over samme lest; læreren har lært bort, elevene har gjort oppgaver, og hengt med etter beste evne.
Jeg erkjenner at dette grunnpremisset er grunt, men likevel ikke helt uten validitet.
Konsekvensen har i meget stor grad vært flere generasjoner med elever, nå foreldre, som har et anstrengt forhold til faget og sine egne evner i det.
På hvilket grunnlag kan jeg si dette? Et meget tynt et, men jevnt over vil den jevne nordmann ha en negativ forventning til sin egen prestasjon hvis utfordret på en matteoppgave. "Regn-for-regninga" som de kjørte i Siffer som et godt eksempel på dette.
Da sitter vi igjen med flere generasjoner med negativ forsterkning gjennom foreldre og et utdanningssystem bestående av mattelærere som fortsetter på samme måte som de alltid har gjort.
Er konsekvensen av dette det dårlige resultatet på eksamen dette året?
I ytterste konsekvens kan jeg godt si ja, men selvsagt er bildet mer komplekst enn som så.
Dog vil jeg si at de som må gå lengst inn i seg selv, er den jevne mattelærer - og virkelig se på egen praksis.
Hvem er det som legger premissene, hvem er det som bestemmer innhold og progresjon, hvem er det man føler ansvar ovenfor?
Svaret bør være en selv/læreren på spørsmål 1 til 3 og eleven på det siste.
At læreplanen ligger øverst er en selvfølge.
Det er kanskje på tide å sette fagets metodikk og didaktikk på prøve, slippe læreboka - tørre å utforske matematikken sammen med elevene.
Jeg har prøvd dette året og angrer ikke!
Ingen lærebok, tildels kreativt kaos, men veldig fornøyd lærer - og etter egne utsagn fornøyde elever.
For å gjøre John F. Kennedy sine ord til mine (lett omskrevet, selvsagt):
Ikke let etter grunner for elevens manglende prestasjoner alle andre steder - tenk heller på hva du kan gjøre for å heve dem
Forhåndssensuren gir et snitt på 2,5, noe som jo ikke gir grunn hverken til jubel eller særlige høye kneløft.
Selvsagt vil mange mene mye om grunner for dette resultatet - og her kommer min betraktning:
Mine elever er et produkt av sin skoleerfaring og sine foreldres skoleerfaring.
Foreldrene til mine elever er igjen et produkt av sin egen skoleerfaring og sine foreldres erfaring.
Tar vi med enda ett ledd bakover så havner vi tilbake til 1911, da min mormor ble født.
Legg så til grunn at undervisningen i matte stort sett har vært spunnet over samme lest; læreren har lært bort, elevene har gjort oppgaver, og hengt med etter beste evne.
Jeg erkjenner at dette grunnpremisset er grunt, men likevel ikke helt uten validitet.
Konsekvensen har i meget stor grad vært flere generasjoner med elever, nå foreldre, som har et anstrengt forhold til faget og sine egne evner i det.
På hvilket grunnlag kan jeg si dette? Et meget tynt et, men jevnt over vil den jevne nordmann ha en negativ forventning til sin egen prestasjon hvis utfordret på en matteoppgave. "Regn-for-regninga" som de kjørte i Siffer som et godt eksempel på dette.
Da sitter vi igjen med flere generasjoner med negativ forsterkning gjennom foreldre og et utdanningssystem bestående av mattelærere som fortsetter på samme måte som de alltid har gjort.
Er konsekvensen av dette det dårlige resultatet på eksamen dette året?
I ytterste konsekvens kan jeg godt si ja, men selvsagt er bildet mer komplekst enn som så.
Dog vil jeg si at de som må gå lengst inn i seg selv, er den jevne mattelærer - og virkelig se på egen praksis.
Hvem er det som legger premissene, hvem er det som bestemmer innhold og progresjon, hvem er det man føler ansvar ovenfor?
Svaret bør være en selv/læreren på spørsmål 1 til 3 og eleven på det siste.
At læreplanen ligger øverst er en selvfølge.
Det er kanskje på tide å sette fagets metodikk og didaktikk på prøve, slippe læreboka - tørre å utforske matematikken sammen med elevene.
Jeg har prøvd dette året og angrer ikke!
Ingen lærebok, tildels kreativt kaos, men veldig fornøyd lærer - og etter egne utsagn fornøyde elever.
For å gjøre John F. Kennedy sine ord til mine (lett omskrevet, selvsagt):
Ikke let etter grunner for elevens manglende prestasjoner alle andre steder - tenk heller på hva du kan gjøre for å heve dem
VG-artikkelen sa vel ikke noe om kunnskapene til elevene, men bare om hva de fikk til på eksamen, som var begredelig. Det er vel ikke supervanskelig å gjøre undervisningen morsommere og mer utforskende, men jeg har ennå til gode å se slik undervisning som i særlig grad fører til de ferdighetene som testes på eksamen.
SvarSlettJeg har bare tatt utgangspunkt i artikkelen som en av mange varianter der man peker i feil retning på hva som gjør at elevene presterer tilsynelatende dårlig.
SlettSlik jeg forstår deg, så er vi nok enige - kanskje det er eksamensformen, eller iallefall viktigheten eksamen tillegges, som er problemet?
Og nettopp her er noe av kjernen; mattelæreren må tørre å gi den undervisningen de mener er best, uten at de skal ha eksamen som mål