Når man skal snakke om gamle dager og hvordan man satte karakterer, så kommer ofte Gauss-kurven opp - normalfordelingsprinsippet.
Selv jeg har blitt konfrontert med prinsippet, tross at jeg begynte å jobbe etter at man anerkjente at man ikke måtte sette karakterer etter normalfordelingen.
Om man faktisk aktivt brukte kurven, vet jeg ærlig talt ikke - men man skjelte til den og kanskje mer enn det.
Likefullt, enten man vil eller ikke, så eksisterer normalfordelingen. Jeg selv bruker den ikke til mer enn at jeg erkjenner at alle ikke er like.
En interessant observasjon med tanke på normalfordelingen, er følgende:
I Bærum, og sikkert alle andre kommuner, er det enkelte skoler som har et bedre rykte enn andre, og som går for å være mer ambisiøse teoretisk på elevenes vegne. Resultatet er at de ambisiøse elevene, som gjerne har de beste karakterene på ungdomsskolen, søker seg til disse skolene.
I prinsippet får du da en ny gruppering av elever, som alle er vant til å være de beste i sine klasser.
Sist gang jeg sendte fra meg et 10. trinn, så havnet alle mine sterkeste elever på nettopp en slik skole.
Utfordringen for disse elevene, og for skolen som tar imot dem, er at også innenfor denne nye grupperingen så vil normalfordelingen inntreffe.
Altså må elever som er vant til 5'ere og 6'ere, plutselig være dem som får dårligst karakter i klassen - i alle fall framstå dårligere enn de er vant til.
Jeg har denne observasjonen fra skolen selv, så de er klar over det - og det er så pass mange andre faktorer som innvirker på et ungt liv at man kan ikke endre skolesystemet bare på grunn av noe slikt.
Dog er det en observasjon som er med på å beskrive hvor komplekst arbeid med mennesker er, og at det er en fullstendig umulig ambisjon å skulle ta høyde for alt som kan påvirke et ungt menneske på dets vei gjennom skolesystemet.
Det er min jobb som lærer å være bevisst nettopp denne kompleksiteten og å hver dag utvide min elevkompetanse slik at jeg er best mulig rustet til å se hver enkelt elev og avverge tendenser som i framtida kanskje kan skape elever som mister motivasjonen for skole.
Jeg leste med interesse om eleven som til slutt ble rådet å bytte til en internasjonal skole. (link)
Uansett omstendigheter som ikke refereres i artikkelen - alltid to sider i en sak - så er guttens opplevelse ekte og det skal ikke skje.
Jeg har hatt tilfeller som kan likne i løpet av årene, og det er meget utfordrende. Faglig sett skal man finne balansen mellom vanskelig nok og praktisk gjennomførbart, sosialt skal man finne balansen mellom å la folk være flinke, men samtidig ha et enhetlig læringsmiljø.
Uansett, så ligger ansvaret primært hos læreren.
Det er vi som skal se eleven - hver enkelt for det de er
Det er vi som skal skape et miljø der alle får lyst til å lære, og hjelp til å lære
Det er vi som skal oppdra elevene til å la andre være gode, eller dårlige - eller midt i mellom
Vi skal gjøre elevene til bedre utgaver av seg selv, og sette dem i stand til å takle sitt liv
Igjen koker det ned til at jeg trenger tid til å være sammen med elevene, for det er da jeg hjelper dem best
Selv jeg har blitt konfrontert med prinsippet, tross at jeg begynte å jobbe etter at man anerkjente at man ikke måtte sette karakterer etter normalfordelingen.
Om man faktisk aktivt brukte kurven, vet jeg ærlig talt ikke - men man skjelte til den og kanskje mer enn det.
Likefullt, enten man vil eller ikke, så eksisterer normalfordelingen. Jeg selv bruker den ikke til mer enn at jeg erkjenner at alle ikke er like.
En interessant observasjon med tanke på normalfordelingen, er følgende:
I Bærum, og sikkert alle andre kommuner, er det enkelte skoler som har et bedre rykte enn andre, og som går for å være mer ambisiøse teoretisk på elevenes vegne. Resultatet er at de ambisiøse elevene, som gjerne har de beste karakterene på ungdomsskolen, søker seg til disse skolene.
I prinsippet får du da en ny gruppering av elever, som alle er vant til å være de beste i sine klasser.
Sist gang jeg sendte fra meg et 10. trinn, så havnet alle mine sterkeste elever på nettopp en slik skole.
Utfordringen for disse elevene, og for skolen som tar imot dem, er at også innenfor denne nye grupperingen så vil normalfordelingen inntreffe.
Altså må elever som er vant til 5'ere og 6'ere, plutselig være dem som får dårligst karakter i klassen - i alle fall framstå dårligere enn de er vant til.
Jeg har denne observasjonen fra skolen selv, så de er klar over det - og det er så pass mange andre faktorer som innvirker på et ungt liv at man kan ikke endre skolesystemet bare på grunn av noe slikt.
Dog er det en observasjon som er med på å beskrive hvor komplekst arbeid med mennesker er, og at det er en fullstendig umulig ambisjon å skulle ta høyde for alt som kan påvirke et ungt menneske på dets vei gjennom skolesystemet.
Det er min jobb som lærer å være bevisst nettopp denne kompleksiteten og å hver dag utvide min elevkompetanse slik at jeg er best mulig rustet til å se hver enkelt elev og avverge tendenser som i framtida kanskje kan skape elever som mister motivasjonen for skole.
Jeg leste med interesse om eleven som til slutt ble rådet å bytte til en internasjonal skole. (link)
Uansett omstendigheter som ikke refereres i artikkelen - alltid to sider i en sak - så er guttens opplevelse ekte og det skal ikke skje.
Jeg har hatt tilfeller som kan likne i løpet av årene, og det er meget utfordrende. Faglig sett skal man finne balansen mellom vanskelig nok og praktisk gjennomførbart, sosialt skal man finne balansen mellom å la folk være flinke, men samtidig ha et enhetlig læringsmiljø.
Uansett, så ligger ansvaret primært hos læreren.
Det er vi som skal se eleven - hver enkelt for det de er
Det er vi som skal skape et miljø der alle får lyst til å lære, og hjelp til å lære
Det er vi som skal oppdra elevene til å la andre være gode, eller dårlige - eller midt i mellom
Vi skal gjøre elevene til bedre utgaver av seg selv, og sette dem i stand til å takle sitt liv
Igjen koker det ned til at jeg trenger tid til å være sammen med elevene, for det er da jeg hjelper dem best
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar