Ved frokostbordet idag dukkert det opp en situasjon der jeg fant det for godt å belemre ett av mine barn med pappas lærergjerning. Datter på 10 år ble utsatt for fingemultiplikasjonsmetodeopplæring.
Jeg tror det begynte med at minstemann på 6 år slang ut ulike mattestykker av typen; "2+2+2+2+2+2"
Uansett, 10-åringen var på ballen og fulgte med og hadde den reaksjonen som gjør at en lærer overlever; fascinasjon, entusiasme og mestring.
Seinere på kvelden var vi på middag hos noen venner og matte ble tema (bombe!). Igjen benyttet jeg sjansen til å lære bort fingermultiplikasjon. Herr Vertskap lot seg fascinere og begeistre, mens fru Vertskap startet med tema fra forrige innlegg; trakk ned rullgardina. Hun ble utsatt for mildt press og forstod kjapt metoden.
Da stykket 6 x 6 plutselig skulle utføres, så var hun den som umiddelbart klarte tierovergangen - ikke herr Vertskap.
Har jeg lært noe?
Nei, men jeg har gledet meg over å spre det glade budskap og kanskje sådd ett frø hos både datter og venner. For å si som Jo Røislien sa i A-magasinet på fredag; "folk stopper på gaten og vil snakke om matte - det er jo fantastisk!"
Amen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar