Hvorfor så negativ? - holdninger, selvtillit og oppstartsstrategier.

Jeg har fulgt programmet Siffer, med Jo Røislien, med stor glede. Som mattelærer er det ikke så mye nytt, men det er inspirerende å se kjent stoff presentert i tv-format - altså infotainment. Det er jo i prinsippet det jobben min består i; å gjøre matematikken spiselig, forståelig og oversiktlig for elevene mine. Om jeg i tillegg klarer å gi undervisningen et preg av Idol, Paradise Hotel, 71 grader Nord og Justin Bieber, så vinner jeg!

Et kroneeksempel er voksne folk i min krets som sier de har forstått det binære tallsystemet etter å ha sett programmet - Flott! Masse kudos til herr Røislien for det.

En post i programmet heter "regn for regninga" og går ut på at herr Røislien popper opp i ulike butikksituasjoner og tilbyr seg å betale regninga for den personen som står der. Haken ved det hele, som Røislien selvsagt drøyer litt med å avsløre, er at vedkommende må besvare et mattespørsmål - en grublis.

Og her kommer essensen;
Uten unntak reagerer alle personene som blir spurt negativt. Ulike varianter av vantro (ansiktsuttrykkene), unnvikende manøvre (snu seg bort, hjemme ansiktet i hendene) eller antagelser om å ikke lykkes (jeg er så dårlig i matte, dette kommer til å ta flere dager, ikke sjans i havet)
Det var et hederlig unntak i forrige program, men selv ham måtte gjennom litt ubehag før han tok på seg selvtilliten sin. "Man kan da regne" som han sa...
Ja, kan man det?
Selv jeg, som er mattelærer, glad i faget og god til å regne, har en tendens til å møte slike situasjoner med å tenke at dette får jeg ikke til.

Hvis du ved enhver anledning du blir stilt ovenfor et matematisk problem, forteller deg selv at dette kommer du ikke til å mestre, så øker selvsagt sjansene for at nettopp det skjer - du mestrer ikke.
Det er naturlig å feile, og man lærer av sine feil. Hvis man presterte feilfritt hver gang, så ville livet blitt kjedelig.
Skiskyting er underholdende nettopp fordi det er et element av spenning hver gang løperne er på standplass. Hadde man visst at de kom til å treffe alle hver gang, så ville det jo bare vært vanlig langrenn.
Nettopp skiskyttere er jo et godt eksempel på mennesker som må mestre situasjoner med prestasjonspress.
Det er jo en situasjon som er ekstrem; du står på standplass, leder med 30 sekunder og vil vinne en gjev medalje om du treffer alle blinkene. Det er åpenbart at det er en lite lur strategi å stille seg opp å fortelle seg selv at; dette klarer du aldri, hvis du bommer nå - så driter du deg ut osv.
Hjernen er jo konstruert slik at den i slike situasjoner kutter ut de negative ordene og dermed forteller deg f.eks: Du sier til deg selv "jeg må ikke bomme" Hjernen kutter ut negative ord og du hører "jeg må bomme"
Altså må man snakke til seg selv med positiv forsterker ; "jeg treffer/nå treffer jeg"

Kanskje vi skulle innført salige Willy Railo sine metoder i undervisningen?

I alle mine undervisningstimer med matematikk, så møter jeg på elever som har ulike varianter av negative forventninger til egen innsats og kompetanse i faget.
Jeg kan stille de enkleste spørsmål og blir likevel møtt med at de ikke forstår.
Det gjør min jobb umulig. Jeg klarer ikke å hjelpe en hjerne/elev som ikke tror at den kan få det til.
Så noe av det viktigste jeg gjør, er å bygge selvtillig, gi konstant positiv bekreftelse, fortelle dem at de er flinke og manipulere dem til å lære matte uten at de skjønner det.
Men når skjer det? Når får disse unge menneskene innprentet at de er dumme og at de ikke får det til? Hva er det med faget som gjør dette?
Er det lærerne som skaper dette, er det skolen, er det samfunnet, kan vi skylde på noen?

Det er jo en fortvilende situasjon, ettersom man har funnet ut at faget matematikk er det faget som har mest påvirkning på hvordan elevene ser på seg selv. En elev som mestrer matte, vil ha økt tro på egne evner i andre fag. En elev som ikke tror på egne evner, vil ha ditto manglende tro på egne evner i andre fag.
Med andre ord er matematikkfaget verdt å satse på for generelt å øke elevers prestasjoner i skolen.

Hva kan jeg så gjøre?
For det første har jeg innført massesuggesjon i timene. Foran i arbeidsboka har alle skrevet, med store bokstaver; Jeg er god i matte!
Dette messer vi sammen før timen begynner. Det føles teit, men det er samtidig ganske morsomt. Hvis en av dem lar seg lure - så er det verdt det. Dessverre husker jeg ikke å gjøre det i alle timer, må skjerpe meg der

For det andre jobber jeg beinhardt  med å lage opplegg der elevene utfører avansert matematikk uten at de helt skjønner det. Når det funker på sitt aller beste, så er det helt utrolig hva de klarer å komme fram til av matematisk refleksjon.

For det tredje har jeg begynt i gal ende, altså med relativt avansert matte. Så langt sliter jeg med å få klassene mine til å se verdien, men jeg gir meg ikke før etter jul. Fram til da skal vi jobbe abstrakt, men med konkrete innfallsvinkler. Vil du vite mer - følg med på bloggen...

For det fjerde godtar jeg alle former for strategier, oppsett og funderinger. Jeg har egentlig bare to kjennetegn på at føringen er godkjent; jeg må slippe å lete etter svaret og jeg må kunne skjønne hva eleven har tenkt. I dette punktet ligger også arbeidet med å gi elevene flere strategier for å løse kjente problemer. Jeg kan 5 metoder for multiplikasjon og jakter stadig videre på 20 til - ref. Scott Flansburg som sier han kan 25

For det femte, så jobber jeg med hoderegning og lek med tall. Da snakker vi om alt fra det å regne i hodet for å trene opp matematikkmuskelen/den indre kalkulator til det å lære strategier for ulike matematiske operasjoner. Første skoleuke sendte jeg samtlige elever hjem med en metode for å regne 11'gangen kjapt i hodet. Leksen var å gjøre det ved middagsbordet. Utrolig kult å oppsummere med elevene påfølgende time. Mange hadde imponert foreldrene sine og var salige glis dagen derpå.

Så til slutt;
Er du en av de som kjenner at du tenker negativt når noen snakker om matte?
Gi meg en tilbakemelding på hvorfor du tror det er sånn.