Digitalitet

Jeg er et barn av Commodore 64.
Vi satt i kjelleren med fast-load, joy-stick og kassettspiller, og misunte Tarjei som hadde diskettstasjon.
Min far, eller mor, kunne ikke hjelpe oss på noen som helst måte og vi lærte ved hjelp av manualer, venner og, tadaaa; ved å prøve oss fram.
Jeg og mine jevnaldrende er med andre ord de første barn med en form for autodidakt digitalitet der den beste læringsstrategien var å prøve seg fram.
Dette har jeg tatt med meg videre og kan det jeg kan idag på grunn av totalt manglende redsel for å trykke på nye knapper.
Dette er den store forskjellen mellom meg og de som frykter den personlige computerens nykker.

På onsdag denne uka var jeg på kurs i Geogebra. Foreleseren viste seg å være Odd Heir, som fikk Holmboeprisen i 2009.
Det i seg selv burde jo borge for at mannen kunne formidle, men det fascinerende var at jeg var på kurs i noe digitalt med en mann som startet sin undervisningskarriere i 1971 - før jeg ble født.
Det er utypisk at en mann av hans generasjon er kursleder i noe så dynamisk, og i så måte krevende, som Geogebra.
Kort oppsummert lærte jeg mye, både på grunn av Heir og fordi jeg fikk knotte fritt i trygge omgivelser.

Så til refleksjonen i denne forbindelse:
Våre barn og elevene som går i norsk skole i dag, er alle elever som mer eller mindre er født digitale. De har, i motsetning til meg, foreldre som kanskje kan mye om digitale tingester, men de er først og fremst flinke til å trykke.
Ikke dermed sagt at de er bedre enn sine lærere, men de er på et generelt grunnlag tryggere på dette med å trykke på ukjente knapper.
Og her kommer kjernen: For mange lærere er redde for å slippe elevene løs i det digitale uten å kunne vite hvor de havner eller hva de får gjort. De underviser ikke i Excel uten å selv kunne det, de lar ikke bare elevene føle seg fram og kanskje ende opp med å finne ut noe ingen visste om.
Resultatet er jo at elevene aldri slipper løs, sånn helt på ordentlig.
Det skal selvsagt anføres at elevene på ingen måte har selvbeherskelsen eller innsikten som gjør at de holder seg unna Facebook eller liknende, men det er overkommelig.
Foreleser Heir satte avgårde i et tempo som jeg sleit med å følge. Han suste avgårde, rota, gjorde feil, hadde en underfundig, anekdotisk humor, startet på nytt, viste en forkjærlighet for maur etc.

Inspirert av kurset skal jeg slippe mine to klasser løs på Geogebra om en uke. Jeg skal legge opp en rute for dem, lage noen veipunkter og vet at jeg må skape et ønske om å lære - men jeg skal gå veien sammen med dem og satser på lære mye sammen med dem.

Til dere andre lærere med digitale fobier: slipp de trygge rammene, ikke legg skjul på at du ikke helt kan veien og inviter klassen med på å finne ut av det.