Å være lærer på en heldigital skole slik jeg er, er spennende _og_ utfordrende.
Det er ikke lett å holde fokus når læringsverktøyet ditt samtidig er fylt med spill, bilder, venner, nyheter, tv eller hva det måtte være du foretrekker.
Nå er ikke jeg så ulik mine elever og innrømmer gladelig at jeg ofte blir fristet, og ikke klarer motstå, aktiviteter på iPaden som stjeler fokus fra det jeg egentlig skulle gjort eller fulgt med på.
Jeg har oppdaget at multitaskingen min har ulike nivå; å skumme gjennom feed'en på twitter og facebook kan jeg gjøre og fortsatt holde fokus på hva som blir sagt, endog føre en samtale - men jeg kan ikke spille et spill mens jeg hører en forelesning, da får jeg ikke med meg noe av innholdet.
Når man snakker om skole og læring, så snakkes det mye om hva som fungerer og ikke. Det er mengder forskning som kan vise til læringseffekt eller mangel på læringseffekt på tilsynelatende like kontekster. Ordskiftet rundt nasjonale prøver er et godt eksempel på hvor totalt forvirrende og lite formålstjenlig sammenlikning av slike tall kan være.
Det _er_ fascinerende at Osloskolen gjør det så bra og vi skal være nysgjerrige, men svarene på hvordan og hvorfor er like mange som det finnes lærere og klasserom, for ikke å si elever.
For hvordan vet man at noe fungerer?
I løpet av de to årene jeg har jobbet med 1:1 klasserom, pluss årene før med klassesett, så har det alltid fascinert meg å observere hva som er det mest fengende blant elevene.
Går du gjennom vår skole i midttimen, så vil du se kanskje så mange som 50% av skolens elever bøyd, i fellesskap, over diverse iPader.
I perioder vil skjermene være helt like, fordi alle spiller det samme spillet.
Det er som regel snakk om et spill, og når jeg sier alle - så mener jeg bortimot alle.
Ofte er det snakk om tankeløse spill som er suggererende avhengighetsskapende i kortere tidsrom, vi har alle vært der: Candy crush og alle de andre kliss like tidsfordriverne, perfekt for bussturen til jobb eller mens man venter på å komme inn til legen, eller når undervisningen blir ett eller annet...
De siste ukene har skjermene, mest hos guttene, være preget av Hearthstone: et kortbasert strategispill.
Det var først på tips fra min kollega Erlend at jeg satte meg ned for å prøve det ut.
La meg kort oppsummere; jeg er FULLSTENDIG hekta!
Det er så fett, og jeg logrer med hele kroppen når jeg sitter med spillet, en kopp kaffe og tiden bare renner ut i sanden.
I natt drømte jeg i kortbasert strategiform...regner med at du en gang enten har drømt i Tetrisform eller Candy_crushform og skjønner hva jeg mener. Forskjellen, er at drømmen min i dette tilfellet ble en historie og ikke en frustrerende psykedelisk kunstutstilling.
Det som topper opplevelsen, er at spillet har en verdi, også faglig. Det er utfordrende og lærerikt å lære grunnprinsippene, det er kreativt utfordrende å sortere informasjonen som gjør deg i stand til å vurdere dine sjanser på brettet, det krever hukommelse og evne til å sortere informasjon når man skal vurdere motstanderens sjanser og så videre.
Jeg sier ikke at læreboka byttes ut til fordel for Hearthstone, selvom man visstnok kan leve av å spille det profesjonelt, men spillet kan fungere som et tillegg i det arsenalet som gjør at jeg treffer enda flere av min elever.
Jeg kan si mye om en elevs potensielle evner i matematikk ved å spille med eller mot vedkommende, min jobb blir å hjelpe eleven til å bruke den erfaringen til å ha tro på egne evner på andre arenaer - for eksempel faget matematikk.
Klasserommet mitt fikk gjennom dette spillet utvidet sine dimensjoner ytterligere. Min utfordring blir å forvalte ressursen på best mulig måte.
Bildet under er fra da jeg slo bossen "Maexxna". Høy puls og stor glede!
Det er ikke lett å holde fokus når læringsverktøyet ditt samtidig er fylt med spill, bilder, venner, nyheter, tv eller hva det måtte være du foretrekker.
Nå er ikke jeg så ulik mine elever og innrømmer gladelig at jeg ofte blir fristet, og ikke klarer motstå, aktiviteter på iPaden som stjeler fokus fra det jeg egentlig skulle gjort eller fulgt med på.
Jeg har oppdaget at multitaskingen min har ulike nivå; å skumme gjennom feed'en på twitter og facebook kan jeg gjøre og fortsatt holde fokus på hva som blir sagt, endog føre en samtale - men jeg kan ikke spille et spill mens jeg hører en forelesning, da får jeg ikke med meg noe av innholdet.
Når man snakker om skole og læring, så snakkes det mye om hva som fungerer og ikke. Det er mengder forskning som kan vise til læringseffekt eller mangel på læringseffekt på tilsynelatende like kontekster. Ordskiftet rundt nasjonale prøver er et godt eksempel på hvor totalt forvirrende og lite formålstjenlig sammenlikning av slike tall kan være.
Det _er_ fascinerende at Osloskolen gjør det så bra og vi skal være nysgjerrige, men svarene på hvordan og hvorfor er like mange som det finnes lærere og klasserom, for ikke å si elever.
For hvordan vet man at noe fungerer?
I løpet av de to årene jeg har jobbet med 1:1 klasserom, pluss årene før med klassesett, så har det alltid fascinert meg å observere hva som er det mest fengende blant elevene.
Går du gjennom vår skole i midttimen, så vil du se kanskje så mange som 50% av skolens elever bøyd, i fellesskap, over diverse iPader.
I perioder vil skjermene være helt like, fordi alle spiller det samme spillet.
Det er som regel snakk om et spill, og når jeg sier alle - så mener jeg bortimot alle.
Ofte er det snakk om tankeløse spill som er suggererende avhengighetsskapende i kortere tidsrom, vi har alle vært der: Candy crush og alle de andre kliss like tidsfordriverne, perfekt for bussturen til jobb eller mens man venter på å komme inn til legen, eller når undervisningen blir ett eller annet...
De siste ukene har skjermene, mest hos guttene, være preget av Hearthstone: et kortbasert strategispill.
Det var først på tips fra min kollega Erlend at jeg satte meg ned for å prøve det ut.
La meg kort oppsummere; jeg er FULLSTENDIG hekta!
Det er så fett, og jeg logrer med hele kroppen når jeg sitter med spillet, en kopp kaffe og tiden bare renner ut i sanden.
I natt drømte jeg i kortbasert strategiform...regner med at du en gang enten har drømt i Tetrisform eller Candy_crushform og skjønner hva jeg mener. Forskjellen, er at drømmen min i dette tilfellet ble en historie og ikke en frustrerende psykedelisk kunstutstilling.
Det som topper opplevelsen, er at spillet har en verdi, også faglig. Det er utfordrende og lærerikt å lære grunnprinsippene, det er kreativt utfordrende å sortere informasjonen som gjør deg i stand til å vurdere dine sjanser på brettet, det krever hukommelse og evne til å sortere informasjon når man skal vurdere motstanderens sjanser og så videre.
Jeg sier ikke at læreboka byttes ut til fordel for Hearthstone, selvom man visstnok kan leve av å spille det profesjonelt, men spillet kan fungere som et tillegg i det arsenalet som gjør at jeg treffer enda flere av min elever.
Jeg kan si mye om en elevs potensielle evner i matematikk ved å spille med eller mot vedkommende, min jobb blir å hjelpe eleven til å bruke den erfaringen til å ha tro på egne evner på andre arenaer - for eksempel faget matematikk.
Klasserommet mitt fikk gjennom dette spillet utvidet sine dimensjoner ytterligere. Min utfordring blir å forvalte ressursen på best mulig måte.
Bildet under er fra da jeg slo bossen "Maexxna". Høy puls og stor glede!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar