Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen 01.04.15
Den digitale skolen
Som svar til Arne Krokan, Svein Sjøberg, Klassekampen 21.03 og Marte Blikstad Balas
En av mine faste ordskiftebrødre på Twitter ble i et av ordskiftene tillagt sin egen versjon av den velkjente forkortelsen IKT: Ikke kritt tilgjengelig.
Samtidig tas Arne Krokan til inntekt for å betrakta barna som små roboter som ikke trenger voksenkontakt.
Oppsettet blir dikoto-komisk…verden er nemlig ikke svart/hvitt, og har aldri vært det.
Hvis alle i et gyllent øyeblikk hadde lagt ned kjepphestene sine og vært dønn ærlige, så kunne vi funnet ut av vi er enige om noen premisser som kan danne grunnlaget for veien videre:
• Vi vet altfor lite om hva som funker, hvordan det funker og hvorfor det funker
• Det er læreren i klasserommet som må oppleve at “det” fungerer i hans/hennes hverdagsvirkelighet - uten den opplevelsen hjelper ikke all verdens tall eller funn
• Samfunnet er digitalt og det kommer ikke til å bli mindre digitalt
• Endring er skummelt, gjør vondt, kommer alltid ubeleilig - men den kommer.
Vi ville kanskje blitt enige om noe mer, men med disse fire punktene kan vi kanskje begynne å snakke sammen på en løsningsorientert måte og ikke en skyttergravbasert.
Jeg jobber daglig i et heldigitalt og teknisk meget velfungerende klasserom. Daglig opplever jeg øyeblikk som gjør meg klokere. Daglig utfordres jeg, fascineres jeg, skuffes jeg, irriteres jeg eller jubler jeg over utvikling som gjør at jeg enten kan fortsette eller bearbeide det som nettopp skjedde - i håp om å bli en bedre lærer og dermed forbedre undervisningen jeg gir mine elever.
Ingen andre enn jeg og mine elever vet i realiteten hva som foregår i våre felles timer, like lite som jeg kan vite hva som skjer i klasserommet til en som er mer digitalt skeptisk eller tilbakeholden enn meg. Så la oss slutt å påstå av vi vet det.
La oss heller jobbe for å opparbeide en felles nysgjerrighet og kultur for å skjønne historiene vi forteller hverandre.
Jeg er nemlig fullstendig overbevist om at selv den mest hardbarka og inngrodde skeptiker ville blitt fascinert over prosessene som inntreffer i mitt meget digitale klasserom. Mest sannsynlig ville vi kunne hevet oss over en diskusjon om det digitale og snakket om det som må ligge til grunn for endringen i alle klasserom, nemlig lærerens mot og vilje til å se reflektert og kritisk på egen praksis.
Arne Krokan har nemlig et poeng når han poengterer at økt lærertetthet i seg selv ikke sikrer didaktisk forbedring, like lite som hans foreslåtte nettbrett innført i et tilfeldig klasserom vil tilføre noe som helst av seg selv.
Vi som lærere må slutte å se på ethvert innlegg om skole som et personlig angrep på hverdagen vi opplever i klasserommet hver dag. Vi må gjøre som vi gjør med elevene; vi ser etter noe godt i hver av dem.
Hvis vi ser på alt som et forsøk på å bidra til å gjøre norsk skole bedre, så blir det enklere å forholde seg til ordskiftet.
Simen Spurkland
Lærer i et heldigitalt klasserom og masterstudent i skolerettet utdanningsvitenskap
Den digitale skolen
Som svar til Arne Krokan, Svein Sjøberg, Klassekampen 21.03 og Marte Blikstad Balas
En av mine faste ordskiftebrødre på Twitter ble i et av ordskiftene tillagt sin egen versjon av den velkjente forkortelsen IKT: Ikke kritt tilgjengelig.
Samtidig tas Arne Krokan til inntekt for å betrakta barna som små roboter som ikke trenger voksenkontakt.
Oppsettet blir dikoto-komisk…verden er nemlig ikke svart/hvitt, og har aldri vært det.
Hvis alle i et gyllent øyeblikk hadde lagt ned kjepphestene sine og vært dønn ærlige, så kunne vi funnet ut av vi er enige om noen premisser som kan danne grunnlaget for veien videre:
• Vi vet altfor lite om hva som funker, hvordan det funker og hvorfor det funker
• Det er læreren i klasserommet som må oppleve at “det” fungerer i hans/hennes hverdagsvirkelighet - uten den opplevelsen hjelper ikke all verdens tall eller funn
• Samfunnet er digitalt og det kommer ikke til å bli mindre digitalt
• Endring er skummelt, gjør vondt, kommer alltid ubeleilig - men den kommer.
Vi ville kanskje blitt enige om noe mer, men med disse fire punktene kan vi kanskje begynne å snakke sammen på en løsningsorientert måte og ikke en skyttergravbasert.
Jeg jobber daglig i et heldigitalt og teknisk meget velfungerende klasserom. Daglig opplever jeg øyeblikk som gjør meg klokere. Daglig utfordres jeg, fascineres jeg, skuffes jeg, irriteres jeg eller jubler jeg over utvikling som gjør at jeg enten kan fortsette eller bearbeide det som nettopp skjedde - i håp om å bli en bedre lærer og dermed forbedre undervisningen jeg gir mine elever.
Ingen andre enn jeg og mine elever vet i realiteten hva som foregår i våre felles timer, like lite som jeg kan vite hva som skjer i klasserommet til en som er mer digitalt skeptisk eller tilbakeholden enn meg. Så la oss slutt å påstå av vi vet det.
La oss heller jobbe for å opparbeide en felles nysgjerrighet og kultur for å skjønne historiene vi forteller hverandre.
Jeg er nemlig fullstendig overbevist om at selv den mest hardbarka og inngrodde skeptiker ville blitt fascinert over prosessene som inntreffer i mitt meget digitale klasserom. Mest sannsynlig ville vi kunne hevet oss over en diskusjon om det digitale og snakket om det som må ligge til grunn for endringen i alle klasserom, nemlig lærerens mot og vilje til å se reflektert og kritisk på egen praksis.
Arne Krokan har nemlig et poeng når han poengterer at økt lærertetthet i seg selv ikke sikrer didaktisk forbedring, like lite som hans foreslåtte nettbrett innført i et tilfeldig klasserom vil tilføre noe som helst av seg selv.
Vi som lærere må slutte å se på ethvert innlegg om skole som et personlig angrep på hverdagen vi opplever i klasserommet hver dag. Vi må gjøre som vi gjør med elevene; vi ser etter noe godt i hver av dem.
Hvis vi ser på alt som et forsøk på å bidra til å gjøre norsk skole bedre, så blir det enklere å forholde seg til ordskiftet.
Simen Spurkland
Lærer i et heldigitalt klasserom og masterstudent i skolerettet utdanningsvitenskap
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar