onsdag 16. november 2011

Vurdering

Hvis du hadde spurt alle mattelærere i landet om hvordan de vurderer sine elever eller skaffer seg grunnlag for å sette karakterer, så vil det store flertallet sannsynligvis svare at det er gjennom skriftlige prøver.
Mange vil dog trekke frem at de driver med alternative former for vurdering, men ikke i så stor grad at det tar over for den klassiske skriftlige prøven.
Under punktet vurdering i læreplanen for matematikk, 10. årstrinn, så står det at eleven skal ha en standpunktkarakter - det er alt.
Det står ikke spesifisert at i faget matematikk så skal man ha et skriftlig uttrykk for å kunne sette en karakter. Heller ikke i det enkelte kompetansemål står det helt spesifikt at man må gjøre det skriftlig.
Noen kompetansemål krever selvsagt at man gjør noe praktisk, helst på papiret eller i dertil egnet program - det er egentlig ikke poenget.

Poenget er at jeg er ferdig med å rette en matteprøve for mine to klasser, jeg har rettet en kartleggingsprøve og sett resultatene fra den nasjonale prøven i regning. Felles for alle disse prøvene er at det er en situasjon som de fleste elever forbinder med stress, det er lite rom for samhandling/komunikasjon med lærer, det er krav til å produsere noe skriftlig og det er store rom for å misforstå oppgavene.
Hvis du er en elev i en av disse tre situasjonene med en negativ erfaring i faget, stort sett strategier som går ut på å slippe å prestere og tilsynelatende en redsel for å tenke selv - så er resultatet gitt på forhånd.
Jeg sitter nemlig igjen med overraskende mange elever som passer inn i følgende beskrivelse:
Eleven har i undervisningen prestert på et ok, til og med høyt, nivå i arbeidet med flere oppgaver og emner. Skulle jeg gitt eleven en tilbakemelding basert på timene, så ville den vært positiv og preget av mitt inntrykk av at eleven både mestrer og trives med faget. Den samme eleven har på to av tre prøver skåret ganske dårlig, betydelig dårligere enn det jeg hadde forventet i noen av tilfellene.
Hvorfor skjer dette?
Jeg har ikke svaret, men jeg har følgende teori om elever som ikke klarer å prestere i en skriftlig prøvesituasjon:
1. De sliter med å selv tolke hva oppgaven krever av dem
2. De har mange negative erfaringer med situasjonen og har ikke blitt sett eller ivaretatt ved tidligere tilfeller av å ikke mestre
3. De er lært opp til en instrumentell tilnærming til faget og problemløsningen
4. Generelt har de ikke strategier for å angripe faget og oppgavene som blir gitt dem


Ad punkt 1: En elev som ikke vet hva spørsmålet er, klarer sjelden å finne svaret. Min oppfatning er at det koker ned til å bevisstgjøre eleven på hvordan man skal gripe an ulike oppgaver (strategier) og at de må få øve opp evnen til å tenke logisk og resonnere. Jeg er altfor ofte ikke tålmodig nok i undervisningen - slik at elevene får tid til å tenke, i sitt eget tempo. Dette er utfordrende i planleggingen av den enkelte time da elevene mildt sagt holder ulikt tempo. Men når det funker, så er det de beste timene.
Altså flere oppgaver der de må tenke for å komme videre og til svaret - på ulike nivå

Ad punkt 2: Min yngste datter tenker matte hele tiden. Hun regner, dobler, kategorisere og putter ny lærdom inn i det hun allerede kan. Helt aldersadekvat.
Min eldste datter er ikke like ivrig, men har fortsatt gleden ved å lære og lar seg fascinere av ny lærdom.
Et sted på veien dør dette - hvorfor/hvordan/hvem/når?
Jeg kan sikkert peke i mange retninger, men jeg veit ikke hva som er svaret. Men jeg vet at jeg er en mye bedre mattelærer idag enn jeg var før jeg etterutdannet meg forrige skoleår. Faglig trygghet og refleksjon rundt ufordringer i faget har hevet meg mange nivå - jeg mistenker at det er for mange lærere i barneskolen som ikke er trygge nok i faget, noe som åpenbart ikke er bra for opplæringen.

Ad punkt 3: De er lært opp til å følge regler, oppsett, algoritmer - ikke til å tenke ut eller forstå hvordan ting henger sammen. I mange tilfeller er dette en helt ok strategi - til og med den aller beste: ikke tenk, bare gjør!
Men vi må tørre å utfordre forståelsen på et tidligere tidspunkt.

Ad punkt 4: Veldig ofte er svaret fra en passiv elev at de ikke vet hvor de skal starte eller skjønner hva som er oppgaven. Hvis de da sitter foran noe som føles som et Atlanterhav av oppgaver, så sier det seg selv at det er lett å miste motivasjonen. Altså må vi utstyre dem med strategier og metoder som gjør at de alltid kommer i gang. Mange elever vil oppleve at de skjønner mer i det øyeblikket det har fått noe ned på papiret.

Min umiddelbare utfordring består i hvordan jeg skal sørge for at elever som hadde et håp om å gjøre det bedre enn de faktisk har gjort, ikke mister dytten de har.
Den umiddelbare løsningen på det er å ta en samtale med de som har prestert svakest. I samtalen tar vi ganske enkelt for oss prøven og snakker om de ulike oppgavene. Ved tidligere anledninger har elever som blir gitt denne muligheten uten unntak snakket seg opp en karakter.

Min neste utfordring blir å skape vurderingsuttrykk som er varierte og samtidig faglig tunge nok - og ikke nødvendigvis skriftlige.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar