Mestring

Elevene mine er skadet!
De er ofre for et elevsyn og en holdning til undervisning som har gjort dem til mattepyser.
De tror ikke de kan finne svaret, de tror ikke det er nyttig, de veit ikke om de tenker riktig, de klarer ikke finne sammenhenger, de tørr ikke prøve, de er redde for å mislykkes...stakkars!

De er ofre for lærere som føler at de ikke har tid, lærere som forholder seg til en lærebok en eller annen klok fyr eller fyrinne har skrevet - og tørr ikke rive seg løs. De er ofre for lærere som ikke har trygghet nok i faget, lærere som ikke er helt sikre på hvor de vil eller skal, lærere som trekker elever i poengsum fordi føringen er gjort med blyant og ikke med penn.

Hvis jeg skal oppsummere min matematikkundervisning fra 2007 til 2010, så skårer jeg høyt på flere av setningene listet over; jeg lot læreboka definere nivå, mengde og tempo, jeg hadde ikke en klar mening på hvor jeg forventet å ende opp med elevene og jeg følte at jeg hadde dårlig tid.
I tillegg forfektet jeg et læringssyn der jeg tenkte at elevene godt kunne lære seg faget uten forståelse, at den ville komme etterhvert.

Nå har jeg droppa læreboka og bestemmer selv hva elevene mine lærer, hvordan og når - og ikke minst i hvor lang tid. Jeg har en god ide om hvor elevene mine skal og jeg jobber iherdig for å skape forståelse bak hver operasjon i håp om at lærdommen da sitter bedre.
Jeg føler fortsatt at jeg har dårlig tid og jeg så gjennom fingrene med blyantførte prøver.

I dag fikk den ene klassen min igjen en prøve. Kort fortalt; ikke god stemning.
Mange varianter av elever som følte de fikk bekreftelse på sin egen utilstrekkelighet og at de ikke er gode i matematikk. Elever som jeg har sett prestere på bra nivå i en uformell klasseromssituasjon, elever som kommer med merknader fra barneskolen om at de trenger ekstra hjelp i faget, elever som ikke har følt mestring på lenge.
Det er ikke karakteren som er problemet, men at jeg ikke klarer å skape en situasjon der alle elevene mine klarer å prestere.
I dette tilfellet har jeg tatt for meg alle elevene som har fått 1 eller 2 og snakket gjennom prøven sammen med dem. Så langt har det resultert i at de har vist mestring på et høyere nivå og jeg kan forsvare en 3 for dem.
Jeg klarer ikke dette med alle...

Resten av dette skoleåret skal jeg bruke på å finne andre måter å gi elevene mine opplevelsen av mestring. Jeg vil ikke være en del av et system som ikke innbitt forsøker å gi elevene mestringsopplevelser. Jeg innser både mine og systemet sine klare begrensninger, men samtidig vet jeg at jeg kan gjøre bedre - og med meg kan systemet det også.