En pappa beretter (wax on/wax off)

Hver onsdag har jeg og eldstemann en time der vi regner matte. Da er lillesøster på dans og vi har en gyllen time der vi regner oss gjennom matteleksene. Ordningen har vart i to uker, så det er nå en tradisjon...

Leksene min datter får er delt inn i 4 nivåer og elevene velger selv hvilket de vil gjøre. Oppgavene er en fin miks av alle de mest brukte emnene, fint smeltet sammen ved for eksempel at man ganger med desimaltall. Da effektiviserer man - noe som er bra - så lenge eleven får det til.

Vi gjør altså lekser sammen.

Kommentar, del 1:

For oss er leksene en glimrende mulighet til å hjelpe vårt barn med de problemene hun har med faget. Vårt samarbeid funker så bra, at hun har tryggheten på at jeg klarer å hjelpe henne hvis hun føler at hun ikke får det til i timene. 

Men her har vi en situasjon der forelderen er lærer i faget og har hatt barnet i faget på skolen. Vår base for samarbeid er unik og vi er ekstremt priviligerte som har det sånn.

Kommentar, del 2: 

Noen av oppgavene er likningsløsning. Jeg har jo undervist det noen ganger opp gjennom årene, og vet at det er en sko som trykker mye hos mange. 

Begge ukene har barnet løst oppgavene, med økende sikkerhet. Jeg ha forklart og hun har løst. 

Det forløsende har hele tiden vært Dragonbox.

Jeg ber henne rett og slett visualisere oppgavene som om de skulle vært i spillet, og hun løser dem - med letthet.

Det er ettertrykkelig imponerende hvordan Dragonbox har skapt en alternativ representasjon for henne og hvordan spillet har gitt henne erfaring med å løse likninger uten å ha løst likninger.

Den beste sammenlikningen er fra Karate Kid 1, der Daniel-san polerer og vasker biler i en evighet, og plutselig er dritgod i karate.

La ungen din spille Dragonbox, og plutselig er den dritgod i likninger...

Wax on, wax off