fredag 29. januar 2016

Ode til Espen Schaaning

Espen Schaaning sin skrivelse: "Hvis skolematematikken ikke fantes"  er noe av det klokeste jeg har lest om matematikkens rolle i den norske skolesystemet.

Daglig treffer jeg, og strever med å motivere, elever hvis matematiske erfaringshistorie består av en rekke bekreftelser på at de ikke klarer å henge med.
De er ikke dumme noen av dem, men de er plassert i et system som definerer dem som dumme - helt urettmessig.
Eksempelvis ville et opptak av dagens dobbelttime i matematikk kunne analyseres ned til hver enkelt av de 28 elevene sin opplevelse av seg som matteperson - eller mangel på en slik følelse.
Før jeg har rukket å starte, har jeg mistet noen av elevene - bare fordi de av erfaring vet at timer med matematikk generelt får dem til å føle seg mindreverdige.
Slik fortsetter aksen helt ut til de som sitter igjen med en følelse av å kunne masse, men ikke helt få bruk for det eller få trimmet hjernevinningene på sitt nivå eller på sin måte.

Timen forutfor dagens doble økt, var derimot en time der flertallet av klassen opplevde mestring og undringsglede. Jeg klarte å designe et opplegg der konkretisering og formalisering overlappet hverandre og naturlig differensiering oppstod.
Jeg kunne latt det ligge der - bare latt den timen feste seg i hver elev sitt minne som en god time der de følte mestring og matteglede (eller liknende følelser av mindre panegyrisk art...).
Men nei, jeg valgte å gjøre et forsøk på å sjekke om mestringen fra dagen før passet inn i skolematematikkens krav til skriftlig produksjon.
I denne konverteringsprosessen kom det abstrakte tilbake med forsterkninger og i altfor mange tilfeller tok jeg og matematikken rennafart og dasket elevene i hodet med bekreftede fordommer på hvor dumme de selv synes de er...
Hva gjør en elev som blir utsatt for uforståeligheter, gresk, tullball, urettferdighet, uforståelighet eller annet tull? Jo, den går inn i overlevelsesmodus - en modus som ofte ledsages av uro, støy eller atferd som i liten grad er forenelig med et klasserom der skolespillet spilles.
Slik ble mitt klasserom i dag - jeg mistet kontrollen.
Jeg kan betro deg at å føle at man mister kontrollen i en undervisningstime er en dødseter verdig.
Ikke miste kontrollen av typen elevene-påbegynte-en-prosess-av-kaos-og-anarki-der-jeg-lå-i-fosterstilling-under-et-bord, men miste kontrollen i den forstand at alle mine planlagte læringsprosesser mislyktes for flertallet av elevene, oppgavene var for avanserte, rammene for utydelige og jeg hadde ikke en plan C, D og E.

Akkurat denne timen er selvsagt min feil, men den oppstår i kjølvannet av den skolematematikken Schaaning argumenterer for at kan fjernes eller redefineres.
Jeg misliker den læreren systemet altfor ofte tvinger meg til å være, og jeg forsøker aktivt å kjempe mot den kulturelle artefakten denne lærerrollen er.
Men det er en kamp mot vindmøller, men kanskje Schanning med sin tekst stikker enda et nytt hull på den verkebyllen skolematematikken kan synes å være
Til det roper jeg et rungende heia - og takk!

1 kommentar:

  1. Som alltid - en drivende god, ærlig og igjennkjennbar (heter det det?) tekst om en mattetime som ikke ble slik man skulle ønske. Good intentions... Jeg heier på deg Simen Spurkland!

    SvarSlett