Hva lærte de nå?

...eller hva ble de i alle fall utsatt for i løpet av de to timene jeg nettopp hadde med klassen?

I løpet av to timer var vi innom:
- geogebra
- presentasjonsteknikk (takk til Hans Rosling og hans video)
- Befolkningsutvikling (takk til samme link som over)
- Studieteknikk og notasjonsteknikk
- presentasjonsteknikk, igjen (takk til youtube for tilfeldig link)
- praktisk måling og øving på å anslå størrelser
- Konvertering mellom enheter
- multiplikasjonsteknikker
- Kalkulatorbruk
- Formler for areal av sirkel, omkrets av sirkel og volum av kule
- Samtale og refleksjon rundt hva som skjer i de overnevnte formlene når radius dobles
- Egenvurdering ifm med når elevene husker/lærer/tilegner seg informasjon best
- Beregning av volum, med realitetsorientering (takk til vanndispenser i klasserommet, med det som viste seg å være en 18,7 liters tank)

På forhånd planlagt arbeid for timen:
Måling og regning med areal, samt en episode av Siffer

Hvilken versjon av timene foretrekker jeg? Den som inntraff

Hvorfor inntraff den? Fordi en av elevene ikke hadde gjort forarbeidet til timen

Er det godt å være lærer? Ja!

Ha en god dag og uke videre

Karakterer - et innlegg

Jeg har jobbet i ungdomsskolen i 12 år og har gjennom årene satt noen karakterer.
Det er like vanskelig hver gang, og var lenge like spennende hver gang - hvilken reaksjon jeg ville få.
Men heldigvis lærte jeg meg, og ble vel strengt tatt pålagt, at hvis det er en overraskelse for eleven hvilken karakter den får - så har ikke jeg gjort jobben min som lærer og veileder.
Dette prinsippet har jeg arbeidet etter de siste 7 årene og har i løpet av den tiden hatt minimalt med klager eller uoverensstemmelser på grunn av en satt karakter.
Hvordan?
-alle karakterer skal være forutsigbare for eleven, kommunisert gjennom en eller annen form for kjennetegn på måloppnåelse. Eleven må skjønne hva jeg ser etter, for å kunne se sin egen prestasjon
-ingen karakter er endelig. Kan en elev presisere, utdype, analysere eller på annen måte sannsynliggjøre at jeg har gjort en skjønnsmessig feil - så skal denne eleven enten lyttes til eller umiddelbart bli gitt en ny mulighet til å vise det denne mener er sitt riktige nivå.
-alle karakterer må veiledes av en forklaring og en framovermelding. Disse trenger ikke være omfattende eller skriftlige, men kan godt gjøres muntlig og i flere tilfeller i selve vurderingssituasjonen. Spesielt i musikk og kroppsøving har jeg underveis i en praktisk prøve eller liknende fortalt eleven hva jeg har sett så langt og spesifisert hva jeg har savnet, for på den måten å gi eleven en sjanse til å rette opp inntrykket der og da.
-varier vurderingssituasjonene; hvorfor skal alt på død og liv være skriftlig hele tiden? Jeg har ført ut to klasser i samfunnsfag uten en eneste skriftlig prøve, jeg vurderer min elever i matte på instruksjonsforståelse, evne til å rette egne prøver, problemløsning, undervisningsopplegg med mere
-målet med vurdering/karakterer er å bekrefte læring og å gi elevene følelse av mestring.
-Så kjapp respons som overhodet mulig. Jo kjappere tilbake med vurdering, jo lettere å skape prosess med elevene
-egenvurdering; ulike varianter der elevene rettet sin egne prestasjoner og foreslo karakter.

Vil det være lurt å innføre karakterer på barneskolen? Tja, får de ikke "karakterer" allerede? Bare i en annen form og ikke like formelt; smilefjes, klistremerker, blomster, poeng, prosent riktig etc. Alt dette er vurdering på en skala. Problemet er at skalaen er uklar, uforutsigbar og ikke minst potensielt delt inn i mange flere nivåer enn den seksdelte som man bruker i ungdomsskolen. Nå skal det poengteres at denne også praktiseres med betraktelig flere nivåer enn 6, men det er en annen diskusjon.

Man har vurdering for læring - og man har vurdering av læring
Distinksjonen mellom disse to er liten, men meget viktig. Hvis hver karakter betraktes som et avsluttet kapittel uten sammenheng med videre arbeid, så vurderer man den læringen som har oppstått uten å forsøke å skape videre læring. Da holder det med et tall - og så er man happy eller ikke.
En vurdering som gjør et poeng av hva eleven har fått til - mestringsbekreftelse - for deretter å stake ut kursen videre for å komme opp på et høyere nivå - framovermelding, er en vurdering for læring.
Den kan meget godt foregå uten karakter. Strengt tatt er karakteren bare forstyrrende i en slik situasjon, da den må forklares med både mestringsbeskrivelse og framovermelding for å oppnå full effekt.
Likevel opplever jeg at elevene først får helhetlig forståelse av sin egen prestasjon når det til slutt settes et tall på prestasjonen. Det kan være fordi det er håndfast, at det er en inngrodd forventning eller at det faktisk er det som i bunn og grunn er mest forståelig.

På mitt aller beste; når situasjonen, kommunikasjonen og motivasjonen er på topp - så klarer jeg meg best uten tallkarakteren. Da er ikke eleven interessert i tallet, fordi eleven er opptatt med å nyte følelsen av mestring og kanskje til og med se framover.

Dragonbox - en oppdatering

Har den siste uka fått lov til å bruke en beta-versjon av Dragonbox for pc. Takk til Wewantoknow for tilgang. Jeg har latt 10. trinn og 5.-7. trinn få bruke spillet og er fortsatt meget fornøyd med utbyttet jeg tror elevene får av det.
Det som blir spennende framover, er hvordan jeg skal arbeide med Dragonbox videre. Hvordan får jeg sjekket hva elevene faktisk sitter igjen med, hvordan får jeg sikret overføringer fra spillet til mer åpenbare matematikksituasjoner.
Et av svarene er at det trenger jeg ikke; hvorfor skal jeg overføre noe som helst? Erfaringen for samtlige elever er at Dragonbox fungerer som spill og at jeg da i samme slengen mener at de lærer matematikk er jo bare en vanvittig bonus. Hvorfor dra spillet ned i søla ved å måtte presse det de eventuelt har lært inn i en skriftlig prøve eller liknende? Spilt er spilt og lært er lært for å lett omskrive Bamsefars kloke ord fra Hakkebakkeskogen.

Det andre svaret er at jeg må teste det ut fordi jeg gjerne vil vite om det er sant som spillet så ambisiøst slår fast på dine vegne når du er ferdig:" du kan mere matte enn de fleste" (omtrentlig gjengivelse av formuleringen). Elevene som får se denne meldingen blir veldig blide og jaggu har de regnet mye avansert matematikk.
Hvis det stemmer, og jeg finner en eller annen måte å få dette bekreftet på slik at selv den mest fastlåste og endringsengstelige forelder/politiker/kollega ser det og tror på det - så har det en verdi.
Jeg trenger nemlig ikke å teste det ut for å overbevise meg selv eller elevene - det jeg observerer av positiv aktivitet og mestringsfølelse hos elevene som spiller Dragonbox er bevis godt nok - og det burde være det samme for alle andre.
Vi skal ikke lete etter bekreftelser utenfor den arenaen som mestringen finner sted i, for det endrer premissene og kan plutselig slå skeivt ut.
Elever som mestrer Dragonbox bedriver matte - i en form. Det er ikke dermed sagt at de blir matematikere eller veldig mye bedre i matte - men det øker sjansen for at de trives bedre med faget.
Og det trengs!

Hva er jobben min egentlig?

Det er mange som mener noe om hva en lærers jobb består i. 
For lærerjobben er det kanskje unikt at alle i relativt lange perioder av livet har vært i daglig kontakt med en eller flere utøvere av yrket - og dermed har sterke førstehåndserfaringer med ting som har fungert og ting som ikke har fungert.
Det er for så vidt ikke poenget idag, mer ment som en assosierende innledning til hva jeg mener at dagene mine består av.

En av mine trofaste fans, og beste venner, sendte meg en link til TED-talks og to korte foredrag holdt av Sir Ken Robinson (her og her).
Kort oppsummert sier Robinson noe om hva som er formålet med undervisningen - og svaret er framtiden. 
Jeg, og alle andre lærere, utdanner framtidens arbeidstakere - men har vi tatt det inn over oss?
Vi kan jo ikke lære sannheter og absolutter til elevene, vel vitende om at disse sannhetene og absoluttene slett ikke trenger å være nettopp det om kun kort tid.
Noen elementer er tidløse og vil alltid egne seg i undervisning, men hva er det vi trenger å lære bort?
Sir Robinson sitt svar er like enkelt som det er genialt; i like stor grad som lesing og skriving er viktig, så må vi lære bort kreativitet.
Elevene må utstyres med strategier, kompetanse og erfaringer som hjelper dem å finne løsninger på problemer, hindringer og utfordringer vi ennå ikke vet hvordan kommer til å se ut - fordi framtiden ikke har skjedd enda. 
Det betyr at jeg må la eleven som bruker 2 timer på å lage sin egen lekseplan, bruke nettopp de to timene - i håp om at han neste gang bruker 1,5 timer, og ikke minst at han lærer seg å selv vurdere hva som er vanskelig, krevende, morsomt, spennende etc. 
Jeg må la eleven som bruker 1 time på å merke sin nye ark-mappe, gjøre det. Da eier hun kategoriene og evner kanskje å bruke dem på en pragmatisk måte. 
Eleven som spør hva hun kan kalle de ulike fanene i samme dokument-mappe, så jeg hjelpe til å tenke hva slags type ark hun kan komme til å putte i den.
Selv spurte jeg min første teamleder om hvordan man satte ting i perm - ikke rent fysisk, men på en slik måte at det hjalp...hun er den dag i dag like flirfull når vi snakker om det.

Alt dette er små detaljer som tilsammen skaper evne til å tenke sjøl, finne løsninger på små og ettervert store utfordringer i livet.
Vi må utstyre elevene med verktøy som de kan mestre sine framtidige liv med.

Spesielt opplever jeg dette i matematikken. Elevene møter på oppgaver de synes er vanskelige og har ingen strategier for hvordan de skal finne ut av dem. Jeg vet ikke hva som er årsaken til dette, men de virker livredde for å gjøre feil, fulle av negative forventninger til egne prestasjoner og generelt hjelpeløse med tanke på hvordan man skal gripe an noe som ikke er kjent.
Her kommer kreativiteten til Sir Robinson inn; de må oppfordres og øves opp til å se på oppgaven på andre måter enn de er vant til.

Vi skal gi elevene selvtillit og selvinnsikt - de skal bli sett og lære seg å se - og de skal føle økende mestring