Den falske lekse-dikotomien

Torsdagens Debatten på NRK gav ikke flere svare eller gjorde meg noe klokere når det gjelder lekser.
Med et hederlig unntak: Kunnskapsminister Isaksen var klokkeklar på at det er opp til læreren å administrere det som p.t. omtales som lekser.
Min misnøye med innholdet i debatten, er primært at den blir presset inn en falsk forventning om at den skal være dikotomisk. Hvorfor må det være svart/hvitt eller ja/nei?

Videre vil jeg ta til orde for å rydde opp i begrepsbruken. Ordet lekser er en kulturell artefakt med en uklar definisjon men et veldig tydelig forventingsomfang i den generelle befolkningen.
Det er ikke lekser jeg tar med meg hjem fra jobben, det er jobben.
Elever trenger ikke ta med seg lekser, men velge å utvide sin egen læring.
For en endring av dagens lekseparadigme betyr jo ikke at foreldre som vil at deres barn skal sitte med oppgaver ikke kan gjøre det.

Jeg har noen tanker rundt lekser som gjør at jeg er på leting etter en radikal endring av dagens ordning:

- Skolen oppleves for mange utfordrende nok. Da nekter jeg å forsterke det systemet med å gi oppgaver som elever får dårlig samvittighet for å ikke ha utført. Du skal som min elev aldri være redd for å komme til min undervisning. Det å ikke ha gjort lekser med tilhørende redsel for irettesettelse eller anmerkning, kan bidra til dette. Det er et argument for å endre kravspesifikasjonene til dagens lekser.

- Dagens ordning forsterker eksisterende forskjeller. De flinke elevene blir flinkere fordi de gjør lekser. De svake elevene blir enten svakere fordi de opplever leksene som en bekreftelse på sitt lave nivå, i tillegg til at de opplever å ankomme timen på etterskudd på grunn av manglende lekser eller manglende kvalitet på de leksene som er gjort.

- Det er umulig å lage lekser som skal oppfylle kriteriene folk drar fram i debatten. Jeg kan ikke gi oppgaver som alle elevene klarer å løse uten hjelp eller som er faktisk repetisjon for alle. Skulle jeg det, måtte jeg bruke uforholdsmessig tid på administrasjon. Den tiden vil jeg bruke på å lage god undervisning.

- Lekser må følges opp sier man videre. Ja, men ikke i undervisningen. Hvor skal jeg starte undervisningen hvis leksene skal være utgangspunktet? Der de 33% som har opplevd relativt lik mestring befinner seg, der de 33% som har prøvd med ikke fått til eller der de 33% ikke har prøvd en gang befinner seg? Uansett valg, vil 66% oppleve at de ikke er på nivået undervisningen starter.

Selvsagt er det slik at hvis du øver/repeterer/trener på noe, så blir du flinkere til det du øver på.
Sånn sett er lekser en måte å få elever til å bli flinkere, men det er ikke sikkert de blir flinkere til det vi tror leksene legger opp til.

Til foreldre som føler det er for lite lekser eller kommer til å savne leksene som eventuelt fjernes: den tiden som frigjøres er jo opp til dere å forvalte. Fyll den gjerne med lekseliknende aktiviteter.

Per i dag gjør jeg følgende med lekser: elevene får jevnlig videoer de kan se hjemme. Har de ikke sett ukens video, så gjør de det i timen. Videre ligger det til enhver tid ute diverse relevante oppgaver i Kikora. Elevene bestemmer selv hvor mange av disse de vil gjøre. Her påvirker sikkert foreldrene i ulik grad. Sist gir jeg undring- eller brifelekser: Elevene blir oppfordret til å vise frem ting de har lært og rapportere tilbake responsen de fikk.

Ambisjonen min er å skape en undring i eleven som gjør at den har lyst til å finne ut eller sikre mestring. Den gode følelsen av å forstå noe eller mestre noe vil i det lange løp skape det som i essens kalles motivasjon.

Hver lærer kan og skal få finne sin vei i dette arbeidet. Mitt poeng er at valget skal være bevisst tatt og på grunnlag av en faglig, pedagogisk og didaktisk refleksjon.

Skolespillet - elever som forsvarer seg mot systemet

Lærer: "Hvordan går det, trenger du hjelp?"
Elev: "Det går bra, trenger ikke hjelp..."
Resultat på prøven = 0 poeng

Jeg opplever elever som aktivt forsvarer seg mot å bli utsatt for læring. Elever som spiller skole- og klasseromsspillet med en eleganse og troverdighet som gjør at de glir gjennom skolehverdagen uten å bli avslørt.
Elever som kan framstå som aktive, elever som kan viser til oppgaver gjort i boka, elever som rekker opp hånda akkurat i tide til å bli registert som deltakende, elever som avslører sjangeren på prøver med så stor grad av mønstergjenkjenning at de faktisk ser ut som de kan noe.

Det kan være vondt å lære, fordi man må innse/erkjenne/oppleve at man ikke mestrer det man skal lære. Det gjør så vondt, spesielt for de som opplever å ikke kunne noe ofte, at eleven vil strekke seg langt for å slippe opplevelsen. Tenk deg at du kom på jobb hver dag og kun opplevde bekreftelser på alt du ikke mestrert - ganske sikker på at du ikke hadde blitt lenge i jobben.
Mennesket, i alle aldre, lever på bensin i form av anerkjennelse. Enten er det i mellom-menneskelige relasjoner (Jeg liker deg) eller på generell mestring (dette kan du/dette får jeg til).
Lever du et liv der du ikke får en av disse anerkjennelsene, så er du mest sannsynlig ikke helt fornøyd.
Det er min jobb, og unike mulighet, og kunne gi den bensinen til min elever - hver dag.
Jeg kan både gi dem mellom-menneskelig bensin ved å se dem, like dem og trygge dem - og jeg kan gi dem mestringsbensin ved å legge til rette for situasjoner der de kan oppleve nettopp mestring.

En elev har ikke matematikkvansker, men er i matematikkvansker. Vansker man er i, kan man komme seg ut av...

Som lærer i faget matematikk, et fag som mange elever måler sitt totale egenverd ut i fra, jobber jeg hver time med å legge til rette for at hver elev skal oppleve mestring på sitt nivå innenfor en felles oppgave. Den flinke skal få være flink, den svake skal få være svak - begge skal oppleve mestring.
Det er utfordrende, og meget krevende. Når det funker, finnes det ikke noe bedre sted å være enn i nettopp den timen og med den klassen.
Når det ikke funker, så må jeg lete etter elementer jeg kan forbedre. Et evig arbeid, men det nytter.
Denne formen for naturlig differensiering, støtter og underbygger læring i matematikk som en sosial aktivitet, der klassen i fellesskap bygger opp den matematiske diskursen som til sammen blir all læring tilgjengelig.

Etableringen av denne didaktiske kontrakten mellom lærer og elevene, tar tid. Det må etableres en rekke mønstrer for alt fra arbeidsmåter, kommunikasjonsformer, anerkjente prestasjoner, godkjente hjeklpemidler, tilgjengelige verktøy - kort sagt alt som kan og bør være en del av et klasserom der alle skal lære matematikk.

I etableringsfasen må jeg for eksempel få elevene til å komme til timen med et håp/ønske/vilje til å lære noe. For å lære noe, må du være klar over at det er noe du ikke kan.
Her møter jeg, som nevnt lenger opp, en rekke meget velfungerende strategier som beskytter dem mot nettopp dette.
For ikke lenge siden ble jeg var en av elevene som jobbet bra sammen med sin arbeidspartner, men som var hjelpeløs uten. Når jeg forsøkte å snakke om de oppgavene hun faktisk hadde skrevet ned i boka, så kunne hun ikke gjøre rede for noe av det som stod der.
Min teori er at eleven spiller sin rolle i skolespillet eminent: hun er aktiv, ved overfladisk sjekk har hun produsert mye, hun bråker ikke, hun bruker ikke lærers tid ved å spørre om hjelp. Jeg kunne lett ha oversett det faktum at hun ikke reelt produserte noen forståelse og latt henne være i fred.
Nå vet jeg bedre, og må starte en prosess/opptrening for å få henne til å våge å lære.

Vi skal ta elevene i fersk gjerning mens de er gode, catch them being good - og det er ingen grunn til at en slik hendelse må gjøres på papir for at den skal ha verdi.
Min korte samtale med en elev forrige time, der vedkommende godt forklarte hva h*n hadde tenkt - på tross av at det som var skriftlig notert var uforståelig - har ikke mindre verdi enn det skriftlige prøveproduktet.
Så får jeg overleve at jeg i den timen kun fikk snakket med to elever. Jeg har god tid og et helt år å ta av - hvis jeg tillater det.

Som teoretisk rammeverk for mange av tankene tenkt i dette innlegget, kan jeg henvise til Mogens Niss sin KOM-rapport fra 2002. (del 6)
Her snakkes det om lærers læringsavdekkingskompetanse og evalueringskompetanse.

Spørreundersøkelse i forbindelse med min masteroppgave.

Undersøkelsen du finner i dette innlegget skal hjelpe meg å rekruttere lærere i matematikk. Selve spørreundersøkelsen er ikke en del av datagrunnlaget mitt, annet enn for å skaffe meg folk å snakke med. Datagrunnlaget blir de intervjuene jeg har med et utvalg av de som svarer på undersøkelsen.

Jeg lurer ganske enkelt på hva mattelærere sier om sitt forhold til forskning og forskningslitteratur. 

Jeg vil gjerne snakke med lærere fra alle skoleslag og/eller med lite og mye fordypning i faget. Poenget er at du er mattelærer.

Spre ordet til dine mattelærerkolleger og hjelp meg med å finne folk.

På forhånd takk.

Link til undersøkelsen her (åpnes i eget vindu).

Eller besvar under:

Matematikkens elsykkel

I den perioden jeg syklet til jobb, opplevde jeg en gang å bli frasyklet av en eldre dame med kurv.
I den ene kjipe og bratte bakken på vei jobb, hørte jeg sus og knirk bak meg.
Noen sekunder seinere seg den tidligere nevnte damen forbi meg...
Det tok flere sekunder før jeg skjønte at hun hadde ekstrahjelp i form av en elmotor, noe som gjorde det lettere å svelge.
Jeg er helt sikker på at mitt ansiktsuttrykk er noe hun lever på den dag i dag.

Er hennes forsering av den bakken noe mindre verdt enn min?
Hva om alternativet var at hun tok bussen, drosje eller kanskje ikke kom seg ut i det hele tatt?

Ved frokostbordet i dag kom vi inn på Photomath; ta bilde av et regnestykke og få løsningen, og at noen hadde uttrykt at dette var en negativ utvikling for matematikkopplæring.
Og det er klart man som mattelærer kan spørre seg hva det er man skal lære elevene opp i når de har såpass kraftige og tilgjengelige verktøy tilgjengelige i lomma til enhver tid.
Legg til MyScript Calculator og Dragonbox, og bildet blir ytterligere komplekst.

Det var da sammenlikningen med elsykkel kom: for damen som syklet forbi meg kan det hende alternativet var å bli hjemme eller å bruke drosje. Men med elsykkelen som verktøy kom hun seg ut, fikk trim som var tilpasset henne, det ble kjørt mindre bil siden hun ikke tok drosje og sikkert flere sommerfugleffekter man kan kreativt kose seg med.
De som sykler analogt, vil fortsatt sykle analogt --> de som regner matte med tabeller og regnestav, vil fortsatte med det.
Med elsykkel/photomath senkes terskelen slik at de som ellers ville blitt sittende hjemme/ikke regnet et mattestykke, nå faktisk drar på tur/aktivt gjør noe som har med matte å gjøre.

Vi skal omfavne de verktøyene som gir oss mulighet til å gi flere mennesker opplevelse av å mestre matematikk.
På samme måte som en elsykkel faktisk gjør det mulig for meg og kona å sykle en ordentlig sykkeltur sammen, så gjøre nevnte verktøy i matematikken det mulig for flere å frigjøre seg fra negative forventinger til egen prestasjon.

Men skal vi oppnå noe med slike verktøy, så kan det hende det krever en endring i praksis hos hver enkelt mattelærer.
På samme måte som Hattie påpeker at gruppestørrelse ikke har noe å si på grunn av at lærer ikke endrer praksis, så vil en undervisning der man kun putter inn Photomath i vanlig oppgaveløsing, ikke bli beriket.
Hvis man, som jeg, lar seg inspirere av Dan Meyer sin tre-akts-matematikk og TED-talk, så vil tidligere nevnte verktøy være faktorer som gjør at elever klarer å frigjøre prosessorkraft til å være kreative og ikke bundet i sin tilnærming til oppgaven.

Jeg opplever elever som er engstelige for å gjøre feil, som ikke er vant til å snakke om hvordan de tenker, som tror de må komme ferdig utlært til undervisningen og som generelt har et anstrengt forhold til faget - med for eksempel Photomath kan det bli lettere å bygge opp deres matematiske selvtillit og mestringskompetanse. 

Finnes den digitalt innfødte eleven?

For en drøy uke siden fikk hele 8. trinnet ved min skole utdelt hver sin iPad.
Etter erfaringene min fra forrige skoleår, var dette noe jeg så frem til med glede.
Som en av pilotlærerne, faller en del av ansvaret for å få oppsettet til å fungere på meg.
Det er morsomt, men samtidig krevende på tidvis uventede måter.

De 4 siste undervisningstimene mine har alle i stor grad vært preget av prosessen med å få logget på, laget kontoer, finne informasjon, laste ned - generelt orientere seg i det læringslandskapet jeg prøver å skape i mitt heldigitale klasserom.

Etter å ha drevet denne prosessen i to klasser, så vil jeg si at ryktene om den digitalt innfødte elev er sterkt overdrevet...!
Jeg hører gjennom andre kanaler og kilder at vi lærere må slippe til elevens på grunn av deres innfødte kompetanse på det digitale generelt.
Eh...nei, det må vi ikke.

Mine to 8. klasser er knapt gode på det man ville forvente; type Facebook og sosiale medier.
Faktisk er det flere av dem som er helt ukjente med å forholde seg til mail, og flere hadde ikke en egen adresse jeg kunne ta utgangspunkt i.
I seg selv ikke et problem eller et krav, men jeg trodde det ville være flere som skulle ha det.

Videre lider samtlige elever av lesevegring og akkutt trykkofobi hver gang det kommer en knapp.
87,5% av de gangene elevene har fått opp en dialogboks eller valgmulighet, så har de strukket handa i været. i 90% av disse tilfellene har svaret stått i boksen eller vært mulig å finne ut av ved å se/lese.
Dette fenomenet kjenner jeg igjen fra min tid som ikt-ansvarlig med ansvar for å hjelpe kolleger. Det er med andre ord kjente symptomer på digital usikkerhet.

Det gjør meg ingenting, da det jo er jobben min å lære opp elevene i nettopp dette.
Poenget mitt med dette innlegget er å belyse at det som kanskje er den gjengse oppfatningen om elevers digitale suverenitet i forhold til læreren, overhodet ikke stemmer.

Jeg tar herved et standpunkt; jeg er ferdig med lekser!

Det skrives og sier mye klokt om lekser:
Her, her og her

Først: det er klart at mer øving, trening og produksjon vil gjøre deg bedre på det du øver på.
Dernest er det viktig at hjemmet blir gitt muligheten til å følge opp barnet sitt og at foreldrene får innsikt i hvordan det går med barna.

Dette skal jeg ivareta, også uten de klassiske leksene.

Det jeg herved nekter å la skje, er følgende:
- Jeg nekter å la lekser/forarbeid diktere hvordan jeg må undervise i timene mine.
- Jeg nekter å legge ytterlige sten til byrden for de som allerede synes skolen er slitsom/mangler motivasjon/eller annet.

Skal leksene bli gode, så må jeg bruke lang tid på å planlegge dem.
Den tiden vil jeg bruke på å gjøre hver undervisningsøkt god.

Jeg skal legge til rette for at hjemmet skal få innsikt i hva vi driver med på følgende måter:
- Show and tell når elevene har lært noe nytt, spennende eller annet som er verdt å vise frem
- Jeg legger til rette for adekvate oppgaver ved å bruke verktøy som krever selvstendighet hos eleven. Vil du jobbe mer, så skal jeg følge det opp
- Forarbeidet mitt er mest i form av videoer, som elever kan begynne timen med å se om de ikke har sett dem hjemme.

Det er fortsatt en forventning til produksjon, prestasjon og deltakelse i alle mine timer, men du kan stille opp med et positivt sinn - så ordner vi resten i fellesskap.

På hjemmebane kommer jeg mer aktivt til å stoppe lekser jeg finner lite formålstjenlig og heller finne alternativer jeg mener dekker mye av samme område.
Mine barn skal slippe å sitte timesvis hver ettermiddag - livet er for kort til det.

Sånn; min profesjonelle fot er herved satt ned, hvor setter du din?

Koder, tenking, holdninger og strategier

FGVVG JCT LGI UMTGXGV K MQFG, MCP FW HKPPG NAUPKPIGP?

Denne kodede meldingen gav jeg mine elever i dag. Beskjeden var enkel; klarer du å løse den, og forklare hvordan.

Som alltid interessant å observere de ulike variantene av forventninger til egen mestring, de manglende strategiene og den åpenbare manglende treninger på å løse en oppgave som er fri for oppskrift og struktur.

Begge klassene responderte bra og gikk til oppgaven med god innsats.

Jeg la inn noen anekdoter om Enigma fra 2. verdenskrig, om behovet for kryptering i vår moderne verden og banksikkerhet.

Elever som kom opp med gode strategier, ble bedt om å dele hvordan de hadde tenkt.

En elev gjorde for eksempel refleksjonen om at den ensomme K'en måtte være I eller Å.

Nestemann skrev ned alfabetet for å lettere kunne telle seg frem eller skaffe seg oversikt.

Jeg tipset dem om å lete etter mønster, og mange var raske på å plukke opp at G godt kunne være E - den mest brukte bokstaven i norsk språk.

Selv når koden er knukket, er det krevende nok å få ned hele meldingen. God trening for det meste av matematisk arbeid, spør du meg.

Neste del var å lage en egen kode, som jeg prøvde å løse fortløpende. Her var det flere fine varianter. De som baserte seg på gamlemåten å stave på fra mobiltelefon, satte meg godt fast.

I løpet av en enkelt time får jeg innblikk i typiske startvansker hos den enkelte, evne til å tenke utenfor boksen, evnen til å strukturere informasjon og utholdenhet når oppgaven er krevende.

Videre skal vi jobbe med Eratostenes sil for å bli kjent med primtallene, og så skal vi jobbe med enkel primtallskoding - men det er etter helga.