Slik går no dagan...

Det er jo typisk; den dagen jeg faktisk planlegger en utetime, så slår været om...
Med andre ord var det en stadig kaldere gjeng som møtte på grusbanen til første time.
På planen stod en oppgave fra PISA, fra det øverste nivået. Mitt håp og tro var at alle elevene i klassen skulle få til oppgaven gjennom en praktisk tilnærming - og det gikk på et vis.
Oppgaven er å finne i rapporten og omhandler en svingdør.
Du har en diameter på 2 meter, skal finne vinklene for de tre dørbladene, antall passerende mennesker - og til slutt, på høyeste vanskelighetsnivå i PISA, hvor stor kan åpeningen være for at det ikke skal være åpning for luft til å strømme gjennom.

Det gikk tålelig bra.
Som kjent slutter slike timer når læreren begynte å fryse, så vi forflyttet oss inn etter dn drøy halvtime.
Da var det tid for å oppsummere det praktiske vi hadde gjort ute, med en mer teoretisk vinkling. Hvordan det gikk vet jeg mer om på mandag; klassen fikk i lekse å gjengi oppgaven hjemme for foreldrene - med mål om at de skulle forstå det de forklarte.
Mot slutten av denne økta, 2 timer, ytret klassen ønske om en Kahoot i den tredje timen de skulle ha i matte seinere på dagen. Jeg sa jeg kunne lage en, og brått gikk diskusjonen høylydt om hvilke nick de skulle ha. Noen i klassen mener å ha rettighetene på å benytte # (altså en hashtagg) i nicket sitt, mens andre er mer i "Mr.Swag" og liknende vendinger.
Jeg har kommet til at jeg kjører en ganske stram linje på bruken av nick og hva jeg tillater. I dag sensurerte jeg Varg Vikernes og Mr. Gay, samt et ordspill på en seksuelt overførbar sykdom.

I pausen jeg hadde mellom øktene, satt jeg vakt for tentamen på 10. trinn. Det er jo som kjent ikke den meste krevende oppgaven, så jeg brukte tiden til å lage Kahoot'en jeg hadde lovet. Ettersom jeg finner stor glede i å lage teite alternativer. så er dette noe jeg koser meg med.
I siste økt skulle jeg vise en episode fra Siffer, så jeg la inn noen spørsmål fra den episoden i quiz'en. Da programleder Jo Røislien har en umiskjennelig hårsveis, så spurte jeg blant annet om hvilke produkter elevene trodde han brukte for å opprettholde høyden på håret. Da jeg ikke har diskutert saken med herr Røislien selv, så baserte jeg fasit på noe jeg mener jeg har sett ham tvitre; nemlig at han sverger til saltvannsspray. Korrekt eller ei, det ble oppgitt som korrekt svar...
Noen klaget på at dette hadde lite med matematikk å gjøre, en holdning jeg avviste ved å henvise til en mystisk paragraf i læreplanen - noe som vant diskusjonen.

Underveis denne dagen, har jeg jevnlig mottatt mails fra min inspektør/kollega, Christian.
Disse inneholdt diverse linker til app'er han åpenbart har fått tips om i løpet av dagen. Da jeg jo hadde tid, som vakt, så lastet jeg dem ned forløpende.
Og inn kom Myscript Calculator!
En app så genial i sin enkelhet at jeg simpelthen får tårer i øya.
En kalkulator du kan notere på med håndskriften din, den tolker det du har skrevet og utfører beregningen. Du kan skrive stygt, du kan kan stryke ut, føye til og viske ut. Denne vakre og funksjonelle kombinasjonen av nettbrett og håndskrift gleder meg langt inn i hjerterota. Den løser ingen verdensproblem, men gjør mer avansert bruk av kalkulatorer lettere for de som ikke er så knappeglade. Bruk av de mer avanserte funksjonalitetene på en kalkulator av det avanserte slaget, er gjerne skjult bak knapper med rare tegn og kombinasjoner. Her kan du ganske enkelt skrive cos eller pi, og den skjønner hva du mener. skriver du 4 men mente 5, så skriver du ganske enkelt 5 oppå 4-tallet.

Nå i kveld har jeg blitt intervjuet per Skype av en student i Volda som trengte informant til sin bachelor-oppgave. Den stakkars studenten fikk 1.14 med tiltagende hes enetale hun skal transkribere - bless her soul...

I morgen er det siste dag med undervisning før oppgave og muntlig eksamen gjenstår i h.h.v. mai og juni.

ja, ja - natta bloggen...!

Muntlig eksamen

Denne uka gjennomfører vi prøvemuntlig på trinnet.
Det er alltid lærerikt, og ikke minst en god gjennomkjøring av tema og oppgaver.
Som vanlig er det diskusjoner rundt tolkning av forskriftene, og her kommer en tanke jeg funderer på:

I min hverdag er digitale hjelpemidler meget aktuelt og langt fremme på grunn av 1:1 iPad på hele trinnet. Den ene klassen er i tillegg med i et FoU, noe som gjør at vi har jobbet veldig mye med digitalisering av klasserommet. Det dreier seg om de vanlige i form av Excel, Geogebra og kalkulator til mer uvanlige som Dragonbox og Codea.
Min fundering går da på definisjonen av hjelpemidler under selve eksamen.

Min ide er ganske enkelt at jeg gjør tilgjengelig for eleven iPad eller PC som hjelpemiddel under selve eksamen.

På udir sine sider står det:
"Det eneste hjelpemidlet eleven kan ha med på eksamen, er egne notater knyttet til den forberedte presentasjonen.

Notatene inkluderer relevante hjelpemidler eller verktøy for å holde presentasjonen. Det er skoleeier (kommunen, fylkeskommunen eller skolen) som bestemmer hvilke typer notater elevene kan ta med på eksamen. Ulike hjelpemidler kan være relevante i ulike fag.

Eksempler på notater kan være digitale presentasjonsverktøy og andre digitale verktøy som regneark, graftegner og CAS. Listen er ikke uttømmende.

Dersom eksamen krever bruk av hjelpemidler utover notater til presentasjonen, må skoleeier sørge for at eleven får tilgang til disse. Det kan for eksempel være snakk om kalkulator eller utstyr eleven trenger for å vise forsøk i naturfag."

Åpner ikke dette for hjelpemidler av typer Dragonbox, Excel og Geogebra?

Tenk på følgende oppgaver:
- eleven kan vise kompetanse i Excel (Numbers) i en oppgave som omhandler budsjett
- eleven kan bruke Geogebra til å konstruere, vise funksjoner eller generell geometri
- eleven kan vise kompetanse i algebra og likingsløsning ved hjelp av Dragonbox
- eleven kan som muntlig eksamen planlegge en reise - foran sensor. Finne og sammenlikne priser på fly/hotell, vei/fart/tid under reisen, valutaberegninger, formelkunnskap ved f.x. omregning celsius/farenheit

Kjør debatt!

Sett at det går?

Det er mange visdomsord i omløp, og jeg opplever at jeg setter større pris på dem etterhvert som min livserfaring øker. Kloke ord som først bare framstod som gammelmodig pjatt, er plutselig gode beskrivelser på den livssituasjonen jeg befinner meg i.
En variant jeg aktivt streber etter å etterleve, er at jeg gjør mot andre slik jeg vil de skal gjøre mot meg. Jeg holder meg for god til å synke ned på en annens nivå, jeg vender det andre kinnet til...
Det viser seg ofte å være lurt...

Kanskje er det mer aktuelt i disse dager enn man skulle tro?

Det er mange lærere som per i dag kappes om gode formuleringer der man søker framstille KS som den store stygge ulven. KS lytter ikke, KS viser mangel på respekt, KS framstår som inkompetente og så videre. Jeg kjenner jeg er enig i nesten alt som skrives, men jeg undres på hvordan det framstår fra KS sin side...
Er det på tide at vi, uten ironisk distanse eller sarkastisk hevede øyenbryn, faktisk leser ordene i forslaget, og ikke redselen for forvaltingen av dem?
For ordene, altså forslaget fra KS, er i ordrett forstand hverken farlig, feil eller hårreisende.
Det er vår kollektive redsel for hvordan det kan bli håndhevet, som er problemet.
KS er meget opptatt av å påpeke nettopp dette, både i Aftenposten i dag og i Dagbladet i går. Lied påpeker at vi kan lese - noe vi kan - men leser vi i overkant bra om dagen?

Det står altså kan, og ikke skal, utvides til 45 uker. Er det så galt med noen flere planleggingsdager? Jeg vet ikke hvilke timer jeg skal fylle dem med, men sett at det går? Er det noe vi er sterke motstandere av?
Er retting søndag kveld noe vi vil kjempe for å beholde? Tenk om en ny arbeidstidsavtale kan åpne for ordninger som gjør at vi ikke trenger å ta søndagen til hjelp? Jeg vet ikke hvordan, men sett at det går?
De av oss som allerede er på skolene våre fram til 16:00, vi kan da fortsette med det? Kanskje det til og med hadde vært greit at de av kollegene våre som for ofte ikke er der til 16:00 var der sammen med oss?
Kanskje frustrasjonen over å alltid måtte betale sesongpris på feriene forsvinner fordi det åpner seg muligheter for mer fleksibel avspasering? Jeg veit ikke hvordan, men sett at det går?
Jeg har tillit til min rektor og er sikker på at en evt. ny avtale er noe vi skal utforske sammen, på en god måte. Steg for steg - med en bedre skole som et klart felles mål.
Har du tillit til din leder?

Jeg vil mye heller utforske mulighetene med både gammel og ny avtale, enn å streike meg inn i framtidens skole.

Sett at det går?

Her finner du KS sitt andre tilbud. Ta på deg de helt nøytrale, eller kanskje nygjerrige brillene - klarer du å se muligheter?

Hva tror jeg på?

Mine 10 bud:

1) Vis meg hva du har tenkt
Til vanlig kalles dette som oftest for føring. Poenget med omformlueringen er å gi elevene frihet til å uttrykke tankene sine slik de selv forstår dem. Da kan jeg i prosessen med veiledning gi eksempler på hva de kan gjøre annerledes, basert på noe de selv eier

2) Jeg leter ikke etter svaret
Konvensjonen er to streker under svaret, og det er målet å få alle elevene dit. Men på veien nekter jeg å ikke gi full pott på matematisk innhold. Så lenge jeg slipper å lete etter svaret, så er svaret godt nok.
En elev tegnet blomster rundt hvert eneste svar en gang - aldri vært så enkelt å finne dem.

3) Du må gjøre feil
Det er underlig å observere de fleste av mine elever i matematikk. Møter de på en oppgave som de ikke umiddelbart har en strategi for å løse, så stopper de opp og rekker hånda i været.
Da må jeg som lærer gjette på hva du ikke forståt og prosessen tar lengre tid. Prøv, og gjør feil - da kan jeg se på hva du har tenkt og basere min hjelp på det

4) Alle veier er gode veier
Jeg kan ikke alle veier fram til et riktig svar. Har du fått riktig svar slev om jeg ikke ville gjort på din måte, så er svaret bra nok. Men du må kunne si noe om hva du har tenkt. Det holder ikke å si at man bare tenkte på det.

5) Du kan ikke alt
Selvsagt kan du ikke det, kjære kollega. Hvis du ikke tør gjøre noe før du kan det, så blir du hengende etter. Jeg lager ofte opplegg der jeg ikke helt vet hva som kommer til å skje.

6) Variasjon i vurdering, metoder og ressurser
Å kunne matematikk er så mye mer enn å svare riktig på spørsmål på en skriftlig prøve. Jeg nekter å la meg binde av redselen for resultatet på eksamen. Jeg vurderer skriftlig, muntlig, på spill, på klipp & lim og alt som viser kompetanse.

Lærer må snakke mindre og elevene mer. Jeg bruker tavla fortsatt, men nesten aldri i starten av timen. Den gode utforskingen krever tålmodighet og at elevene blir frustrerte. Gjør det du har lyst til i timene - du er sjefen

En ressurs funker for en elev, men kanskje ikke for den neste. Variasjon i lay-out, språk og vinkling er viktig.

7) Del
Å dele med andre kan gi gode korrektiv på hvordan det du gjør ser ut for andre.
Min erfaring er at andres opplegg er glimrende utgangspunkt for å få egne ideer. Jeg bruker sjelden andres opplegg i sin opprinnelige form - noe jeg tror gjelder veldig mange.

8) Ta ansvar
Du kan bare endre deg selv, din praksis og dine holdninger. Går et opplegg feil, så kunne du sikkert gjort noe annerledes. Er klassen urolig - hva kunne du gjort annerledes for at de ikke skulle blitt det osv. Aksel Lund Svindal sier han må bli litt bedre hver dag for å bli best - jeg som lærer må tenke på samme måte.

9) Kutt lærebok
Jeg opplever at undervisning basert på en lærebok ødelegger dynamikken og gjør meg som lærer stiv og rigid. Sjansen for at læreboka ikke treffer fletallet i klassen er meget stor.

10) Forventningene skal være høye
Når jeg som lærer treffer med opplegget, så er det ingen grenser for hva som kan oppstå av forståelse og mestring. Ikke vær redd for å lære elevene for mye, det er i så fall et luksusproblem for den neste læreren.

KS i min verden

Jeg tror det tok 5 år før jeg skjønte min egen arbeidstidsavtale.
Jeg hadde en timeplan, jeg hadde to møter i uka - utover det gjorde jeg det som trengtes for å gjøre jobben.
Dette var under L-97, som stilte krav både til metode og kunnskapsinnhold.
Planen var god på mange måter, men variasjonene fra skole til til med tanke på hva man la i de ulike metodekravene, var enorme.

Nå jobber jeg under LK-06, og kravene til metode er borte og kunnskap har blitt til kompetanse.

Nå er KS i forhandling med lærerne om arbeidstidsordningen, og frontene er som forventet steile.
Er vi virkelig så grunnleggende uenig?
Ikke vet jeg, og i min naivitet så vil jeg så gjerne tro at min arbeidsgiver har som intensjon å legge til rette for en best mulig skole.

Jeg har derfor grepet de sjansene som byr seg på twitter for å snakke med motparten. Mine invitasjoner til samtale har vært nøytrale eller positive, fullstendig uten angrep eller påstander fra min side.
Responsen har forundret meg; for det første har det vært liten respons. For eksempel har det vært dundrende stille fra Mathilde Fasting. Det er ikke noe krav om å delta på twitter, men det blir påtakelig med så liten aktivitet.
For det andre ble jeg forundret av responsen jeg fikk fra Kjell Erik Saure, fagsjef medier og strategi i KS. Han viste ingen nysgjerrighet for mitt standpunkt og virket som å anta at jeg angrep ham.
Disse to forundringene føyer seg inn i en lang rekke samtaler på twitter der ulike representanter for enten KS eller lærere roper til hverandre uten å forsøke å lytte eller finne noen gram av enighet.

Da taper alle...

Hva er så problemet?
Det finnes ca. 100.000 lærere i Norge, og hver av dem har sin oppfatning av sin hverdag og sine utfordringer.
De er alle underlagt sin ledelse, som de på en skala fra idioter til genier føler hjelper eller motarbeider dem i deres virke som lærere.
Over der finner man på komunalt nivå ulike utvalg/styrer/råd og annet med diverse politiske farger som styrer etter flertall og egne forgodtbefinnende.
Årsakskjeden er lang, kronglete og på ingen måte ensartet.
Derfor vil KS sine tre grep for endring av arbeidstiden oppleves og tolkes høyst ulike.
Her kommer mine kommentarer på hvorfor KS sine tre grep ikke er mulig å gjennomføre i min hverdag:

1) "Selvstendig tid"
Jeg tolker dette punktet fra KS dithen at de legger til grunn at lærere er borte fra arbeidsplassen sin opp til 1/3 av tiden.
Jeg er som regel på plass fra 08:00 til 16:00 hver dag. Det er 8 timer. Da har jeg omtrent 1 time og 40 minutter igjen  av den tiden jeg skal arbeide i snitt hver dag.
Det er ikke en tredjedel, og det er liten vits i å være lengre eller komme tidligere.
Videre leser jeg at KS mener det blir mer tid med elevene om læreren er på skolen. Da må i så fall KS få eleven til å bli lengre på skolen, og det krever større endringer enn i arbeidstidsordningen.

Konklusjonen på punkt 1 er at det er et forsøk på å reparere noe som ikke er ødelagt - lekkasjen er et annet sted.

2) Komprimert arbeidsår.
Her er det ingen som er uenig i at det hadde vært fint med mer tid til kompetanseheving eller mer tid til samarbeid.
Blant annet nevner KS at planlegging kan legges til tiden elevene ikke er på skolen.
Svaret på det er to-delt: deler av planleggingen kan gjøres i tiden før og etter, slik det gjøres i dag.
Men i hverdagen, så er undervisningen en organisme som lever sitt eget liv. Det er UMULIG å forutse hvor langt man kommer, hvor godt man treffer og hvor mye man får gjort. En planlegging man gjør ferdig i august og som man følger slavisk fram til desember er kun garantert å ikke treffe noen. Alle taper...
Jeg kan ikke plukke ut et eneste element fra min arbeidshverdag som jeg kan flytte på. Alt jeg gjør er viktig og intet av det jeg gjør kan gjøres får forhånd.
Dog er det to hederlige unntak; research til gode opplegg og egen kompetanseheving.
Dette kan selvsagt gjøres utenom elevenes 38 uker, men i mitt tilfelle i tillegg til det jeg gjør i dag - og dermed koster det penger...

3) Undervisningstid/leseplikt
Her reagerer jeg først og fremst på eksemplene som brukes. KS framhever at en erfaren lærer som underviser 10 elever i et homogent miljø vil ha mindre å gjøre enn nyutdannet lærer med en stor klasse med variasjoner.
Dette er ikke nødvendigvis sant. Jeg har undervist ulike klassestørrelser, fra 72 elever til 2 - alle timene var like krevende uansett klassestørrelse.
De var ikke krevende på samme måte, men i belastning likt.
Den eneste reelle forskjellen er rettebyrden, da det selvsagt er forskjell på å rette 2 prøver kontra 72.
I tillegg avslører KS at de tror det blir lettere jo mer erfaring man får. Selvsagt blir det lettere, man vet hvor man vil, men det tar ikke dermed mindre tid. Min erfaring har vært at det tar minst like mye tid, og kanskje mer, fordi jeg stiller større krav til min egen kvalitet.
Videre lokker KS med at man på hver enkelt skole kan gjøre flere tilpasninger der man tar hensyn til alle faktorene som spiller inn.
All den tid det ikke blir flere lærere, så er det ikke mulig å ta flere hensyn enn man allerede gjør.

Jeg er redd KS ikke helt vet hva de vil eller at de ikke tør si i klartekst hva de vil.
Hvis de virkelig ikke har tillit til oss lærere, så er det bedre å si det enn å late som de har det.
Hvis de virkelig bare vil skape en bedre skole, så virker det lite taktisk å ikke lytte til de som helhjertet prøver å belyse utfordringene som de kjenner i hverdagen.

Holdninger og forventninger

Jeg pleier å fortelle elevene mine om Ole Einar Bjørndalen.
På spørsmålet om hva de tror han sier til seg selv når han skal skyte, så er svarene varierte - men som oftest er det varianter over; "Nå må jeg ikke bomme"
Jeg lærte en gang, og tror på, at hjernen vår er kodet til å ikke høre de negative ordene og dermed endres budskapet radikalt.
Når jeg har skrevet elevenes forslag til selvinstruksjon opp på tavla, for så å stryke ut de negative, så er responsen alltid den samme og det første frøet av holdningsendring er sådd.

Går du inn til en time, eller en hvilken som helst situasjon, med en negativ forventning til egne prestasjoner, så øker sjansen for at dine negative forventninger innfris.
Så det første steget mot å oppleve økt mestring vil alltid dreie seg om å så et lite frø av positiv forventning til egen prestasjon.
Du merker det rundt deg, du er kanskje en slik selv, som alltid vil møte en forespørsel av matematisk art med en skuldertrekning eller et utsagn om hvor lite matte du kan.
Da Siffer gikk, bet jeg meg merke i den nesten unisone negative holdningen folk viste i posten som het "Regn for regninga". Med ett eller to hederlige unntak, var det ingen som møtte programleder Jo Røisliens mattespørsmål med nysgjerrighet eller positiv forventning.

Tidligere i kveld ble jeg tatt med på en problemløsningsoppgave av en kollega. VitenWahl har en kalender med gåter, og i dag var den om sannsynlighetsregning.
Det første som slo ned i meg, var vissheten om at dette ville jeg ikke fikse.
Jeg! Mattelærer!Prestasjonsangst!???!
Ja, en sterk en også.
Den er ikke ny, jeg kjenner den fra tiden før jeg ble mattelærer...
Nå tar jeg fram min største mentale slegge og dunker den ned i hølet den kom fra, men det krever litt innsats.
Jeg og kollega løste mattenøtten i fellesskap og den varme følelsen av mestring spredde seg.
Men når jeg føler på prestasjonsangsten, hva må ikke da mine elever føle på i sitt møte med skolematematikken?

Fordommer

Alle lærere har fordommer mot sine elever. På studiet dette semesteret, så har jeg lært at det er greit, for en fordom trenger ikke være negativ - det dreier seg bare om en før-forståelse av eleven eller en forventning til eleven.
Så hvis jeg skriver første setning litt om: Alle lærere har en før-forståelse av sine elever og alle lærere har en forventning til sine elever.

I dag måtte jeg utfordre noe av min før-forståelse og forventning til to av mine elever.
Opplegget var basert på Kenguru-oppgaver og elevene jobbet i par.
Et av parene bestod av to karer som oftere mister fokus i timer enn det motsatte.
Min forventning er jo da at de også denne timen skal gjøre det samme, nemlig miste fokus.

Kort hopp fram til slutten av timen: mine to venner er raskest i klassen til å besvare alle 24 spørsmål, med ganske klar margin.
Ryggmargrefleksen min, basert på erfaring, før-forståelse og forventning, er: hvordan klarte de å jukse?
Jeg holder elevene tilbake og forteller dem nettopp det, at jeg er overrasket.
Hvis de faktisk har prestert så bra som svarene viser, så er jeg imponert og må revidere mine forventninger.
Elevene er troverdige på at de har gjort en reell prestasjon og påpeker at de likte oppgaveformen.

Jeg skal undertrykke mine fordommer, og satse på at jeg har funnet en måte disse to faktisk liker å prestere på. Ved første anledning skal jeg gjenta med et liknende opplegg, med noen ekstra kontrollrutiner som gjør at fordommene mine ikke får plass.

Det hadde vært så bra om resultatet ble det samme!