Hva lærte de nå?

...eller hva ble de i alle fall utsatt for i løpet av de to timene jeg nettopp hadde med klassen?

I løpet av to timer var vi innom:
- geogebra
- presentasjonsteknikk (takk til Hans Rosling og hans video)
- Befolkningsutvikling (takk til samme link som over)
- Studieteknikk og notasjonsteknikk
- presentasjonsteknikk, igjen (takk til youtube for tilfeldig link)
- praktisk måling og øving på å anslå størrelser
- Konvertering mellom enheter
- multiplikasjonsteknikker
- Kalkulatorbruk
- Formler for areal av sirkel, omkrets av sirkel og volum av kule
- Samtale og refleksjon rundt hva som skjer i de overnevnte formlene når radius dobles
- Egenvurdering ifm med når elevene husker/lærer/tilegner seg informasjon best
- Beregning av volum, med realitetsorientering (takk til vanndispenser i klasserommet, med det som viste seg å være en 18,7 liters tank)

På forhånd planlagt arbeid for timen:
Måling og regning med areal, samt en episode av Siffer

Hvilken versjon av timene foretrekker jeg? Den som inntraff

Hvorfor inntraff den? Fordi en av elevene ikke hadde gjort forarbeidet til timen

Er det godt å være lærer? Ja!

Ha en god dag og uke videre

Karakterer - et innlegg

Jeg har jobbet i ungdomsskolen i 12 år og har gjennom årene satt noen karakterer.
Det er like vanskelig hver gang, og var lenge like spennende hver gang - hvilken reaksjon jeg ville få.
Men heldigvis lærte jeg meg, og ble vel strengt tatt pålagt, at hvis det er en overraskelse for eleven hvilken karakter den får - så har ikke jeg gjort jobben min som lærer og veileder.
Dette prinsippet har jeg arbeidet etter de siste 7 årene og har i løpet av den tiden hatt minimalt med klager eller uoverensstemmelser på grunn av en satt karakter.
Hvordan?
-alle karakterer skal være forutsigbare for eleven, kommunisert gjennom en eller annen form for kjennetegn på måloppnåelse. Eleven må skjønne hva jeg ser etter, for å kunne se sin egen prestasjon
-ingen karakter er endelig. Kan en elev presisere, utdype, analysere eller på annen måte sannsynliggjøre at jeg har gjort en skjønnsmessig feil - så skal denne eleven enten lyttes til eller umiddelbart bli gitt en ny mulighet til å vise det denne mener er sitt riktige nivå.
-alle karakterer må veiledes av en forklaring og en framovermelding. Disse trenger ikke være omfattende eller skriftlige, men kan godt gjøres muntlig og i flere tilfeller i selve vurderingssituasjonen. Spesielt i musikk og kroppsøving har jeg underveis i en praktisk prøve eller liknende fortalt eleven hva jeg har sett så langt og spesifisert hva jeg har savnet, for på den måten å gi eleven en sjanse til å rette opp inntrykket der og da.
-varier vurderingssituasjonene; hvorfor skal alt på død og liv være skriftlig hele tiden? Jeg har ført ut to klasser i samfunnsfag uten en eneste skriftlig prøve, jeg vurderer min elever i matte på instruksjonsforståelse, evne til å rette egne prøver, problemløsning, undervisningsopplegg med mere
-målet med vurdering/karakterer er å bekrefte læring og å gi elevene følelse av mestring.
-Så kjapp respons som overhodet mulig. Jo kjappere tilbake med vurdering, jo lettere å skape prosess med elevene
-egenvurdering; ulike varianter der elevene rettet sin egne prestasjoner og foreslo karakter.

Vil det være lurt å innføre karakterer på barneskolen? Tja, får de ikke "karakterer" allerede? Bare i en annen form og ikke like formelt; smilefjes, klistremerker, blomster, poeng, prosent riktig etc. Alt dette er vurdering på en skala. Problemet er at skalaen er uklar, uforutsigbar og ikke minst potensielt delt inn i mange flere nivåer enn den seksdelte som man bruker i ungdomsskolen. Nå skal det poengteres at denne også praktiseres med betraktelig flere nivåer enn 6, men det er en annen diskusjon.

Man har vurdering for læring - og man har vurdering av læring
Distinksjonen mellom disse to er liten, men meget viktig. Hvis hver karakter betraktes som et avsluttet kapittel uten sammenheng med videre arbeid, så vurderer man den læringen som har oppstått uten å forsøke å skape videre læring. Da holder det med et tall - og så er man happy eller ikke.
En vurdering som gjør et poeng av hva eleven har fått til - mestringsbekreftelse - for deretter å stake ut kursen videre for å komme opp på et høyere nivå - framovermelding, er en vurdering for læring.
Den kan meget godt foregå uten karakter. Strengt tatt er karakteren bare forstyrrende i en slik situasjon, da den må forklares med både mestringsbeskrivelse og framovermelding for å oppnå full effekt.
Likevel opplever jeg at elevene først får helhetlig forståelse av sin egen prestasjon når det til slutt settes et tall på prestasjonen. Det kan være fordi det er håndfast, at det er en inngrodd forventning eller at det faktisk er det som i bunn og grunn er mest forståelig.

På mitt aller beste; når situasjonen, kommunikasjonen og motivasjonen er på topp - så klarer jeg meg best uten tallkarakteren. Da er ikke eleven interessert i tallet, fordi eleven er opptatt med å nyte følelsen av mestring og kanskje til og med se framover.

Dragonbox - en oppdatering

Har den siste uka fått lov til å bruke en beta-versjon av Dragonbox for pc. Takk til Wewantoknow for tilgang. Jeg har latt 10. trinn og 5.-7. trinn få bruke spillet og er fortsatt meget fornøyd med utbyttet jeg tror elevene får av det.
Det som blir spennende framover, er hvordan jeg skal arbeide med Dragonbox videre. Hvordan får jeg sjekket hva elevene faktisk sitter igjen med, hvordan får jeg sikret overføringer fra spillet til mer åpenbare matematikksituasjoner.
Et av svarene er at det trenger jeg ikke; hvorfor skal jeg overføre noe som helst? Erfaringen for samtlige elever er at Dragonbox fungerer som spill og at jeg da i samme slengen mener at de lærer matematikk er jo bare en vanvittig bonus. Hvorfor dra spillet ned i søla ved å måtte presse det de eventuelt har lært inn i en skriftlig prøve eller liknende? Spilt er spilt og lært er lært for å lett omskrive Bamsefars kloke ord fra Hakkebakkeskogen.

Det andre svaret er at jeg må teste det ut fordi jeg gjerne vil vite om det er sant som spillet så ambisiøst slår fast på dine vegne når du er ferdig:" du kan mere matte enn de fleste" (omtrentlig gjengivelse av formuleringen). Elevene som får se denne meldingen blir veldig blide og jaggu har de regnet mye avansert matematikk.
Hvis det stemmer, og jeg finner en eller annen måte å få dette bekreftet på slik at selv den mest fastlåste og endringsengstelige forelder/politiker/kollega ser det og tror på det - så har det en verdi.
Jeg trenger nemlig ikke å teste det ut for å overbevise meg selv eller elevene - det jeg observerer av positiv aktivitet og mestringsfølelse hos elevene som spiller Dragonbox er bevis godt nok - og det burde være det samme for alle andre.
Vi skal ikke lete etter bekreftelser utenfor den arenaen som mestringen finner sted i, for det endrer premissene og kan plutselig slå skeivt ut.
Elever som mestrer Dragonbox bedriver matte - i en form. Det er ikke dermed sagt at de blir matematikere eller veldig mye bedre i matte - men det øker sjansen for at de trives bedre med faget.
Og det trengs!

Hva er jobben min egentlig?

Det er mange som mener noe om hva en lærers jobb består i. 
For lærerjobben er det kanskje unikt at alle i relativt lange perioder av livet har vært i daglig kontakt med en eller flere utøvere av yrket - og dermed har sterke førstehåndserfaringer med ting som har fungert og ting som ikke har fungert.
Det er for så vidt ikke poenget idag, mer ment som en assosierende innledning til hva jeg mener at dagene mine består av.

En av mine trofaste fans, og beste venner, sendte meg en link til TED-talks og to korte foredrag holdt av Sir Ken Robinson (her og her).
Kort oppsummert sier Robinson noe om hva som er formålet med undervisningen - og svaret er framtiden. 
Jeg, og alle andre lærere, utdanner framtidens arbeidstakere - men har vi tatt det inn over oss?
Vi kan jo ikke lære sannheter og absolutter til elevene, vel vitende om at disse sannhetene og absoluttene slett ikke trenger å være nettopp det om kun kort tid.
Noen elementer er tidløse og vil alltid egne seg i undervisning, men hva er det vi trenger å lære bort?
Sir Robinson sitt svar er like enkelt som det er genialt; i like stor grad som lesing og skriving er viktig, så må vi lære bort kreativitet.
Elevene må utstyres med strategier, kompetanse og erfaringer som hjelper dem å finne løsninger på problemer, hindringer og utfordringer vi ennå ikke vet hvordan kommer til å se ut - fordi framtiden ikke har skjedd enda. 
Det betyr at jeg må la eleven som bruker 2 timer på å lage sin egen lekseplan, bruke nettopp de to timene - i håp om at han neste gang bruker 1,5 timer, og ikke minst at han lærer seg å selv vurdere hva som er vanskelig, krevende, morsomt, spennende etc. 
Jeg må la eleven som bruker 1 time på å merke sin nye ark-mappe, gjøre det. Da eier hun kategoriene og evner kanskje å bruke dem på en pragmatisk måte. 
Eleven som spør hva hun kan kalle de ulike fanene i samme dokument-mappe, så jeg hjelpe til å tenke hva slags type ark hun kan komme til å putte i den.
Selv spurte jeg min første teamleder om hvordan man satte ting i perm - ikke rent fysisk, men på en slik måte at det hjalp...hun er den dag i dag like flirfull når vi snakker om det.

Alt dette er små detaljer som tilsammen skaper evne til å tenke sjøl, finne løsninger på små og ettervert store utfordringer i livet.
Vi må utstyre elevene med verktøy som de kan mestre sine framtidige liv med.

Spesielt opplever jeg dette i matematikken. Elevene møter på oppgaver de synes er vanskelige og har ingen strategier for hvordan de skal finne ut av dem. Jeg vet ikke hva som er årsaken til dette, men de virker livredde for å gjøre feil, fulle av negative forventninger til egne prestasjoner og generelt hjelpeløse med tanke på hvordan man skal gripe an noe som ikke er kjent.
Her kommer kreativiteten til Sir Robinson inn; de må oppfordres og øves opp til å se på oppgaven på andre måter enn de er vant til.

Vi skal gi elevene selvtillit og selvinnsikt - de skal bli sett og lære seg å se - og de skal føle økende mestring

King of Math / Mattekonge

Spillet Dragonbox har fått mye god omtale siste året. Det har vært interessant å lese de ulike anmeldelsene og ikke minst prøve ut spillet på alt fra mine egne barn (7 + 10 år) og på min far (70 år), min nevø (10 år) og diverse elever.
Den enkle konklusjonen er at spillet er en gave til all matematikkundervisning - som et supplement til noe som allerede er variert.
Slik er det nå en gang med alle gode ressurser; de er ikke bedre enn læreren som forvalter dem.
Brukt riktig er også en blyant, en terning, en kortstokk eller en lærebok en gave til all undervisning - så lenge man forvalter dem riktig.
Det Dragonbox gjør, er å gjøre denne forvaltningen mye enklere...

Et annet glimrende supplement er spillet/app'en King of Math / Mattekonge. Den er utviklet av Oddrobo Software AB
Enkelt forklart er spillet delt inn i 12 emner, som igjen er delt inn i 9 kapitler. I hvert kapittel får du et utvalg oppgaver/regnestykker og fire svaralternativer. Oppgavene løses på tid og du får mer poeng jo raskere du er. Du får tre liv i hver kapittel og må starte på nytt om du svarer feil tre ganger.
For hvert kapittel øker vanskelighetsgraden og tidvis er det meget vanskelige oppgaver.
Hele poenget er jo å trene på å bruke hodet, eller "Area 51" som Scott Flansburg referer til: det området i hjernen der vår naturlige kalkulator ligger. Denne må trenes opp, noe i alle fall norske elever i altfor liten grad utfordres til.

Spillet i seg selv inneholder liten læring, men en motivert elev eller elevgruppe viser seg å være veldig mottagelige for læring og instruksjon når de først er i spillsituasjonen. Enten det er regnerekkefølge eller fortegnsendring, så suger de det til seg for å løse neste oppgave. I tillegg prøver de mange ganger, for å forbedre poengsummen fra forrige runde.

I tillegg er det meget interessant å observere de ulike elevens strategier for å takle presset som spille gir - verdifull informasjon når man skal skape seg et helhetlig bilde av eleven.

I dag brukte jeg kun en iPad på klassen min. De sto i kø og svaret på en oppgave hver, etter tur. Når de hadde svart, løp de rundt pultene og endte bakerst i køen igjen. De som fikk mest hetta kunne få hjelp av de som ikke fikk hetta; en situasjon som viste seg å fungere utmerket. Den med hetta fikk mindre av hetta, og den som var god fikk lov å være nettopp det.
I tillegg fikk jeg korte, intense 1-1 situasjoner der jeg kunne veilede den eleven som skulle svare, og ikke minst anerkjenne hver de svarte riktig. Det var en genial økt på omtrent 20 minutter. Vi kom ca. halvveis i første emne, og har med andre ord muligheten for 23 liknende økter - uten repetisjon!

Den virkelige følelsen av suksess oppstod da jeg seinere på dagen fikk tilbakemelding på at noen av elevene hadde gått rett hjem, kjøpt spillet og fortsatt.

Da er det deilig å være lærer!

En ny hverdag - men faget er det samme

Siden sist har jeg flyttet på meg - ganske langt.
Den 26. august hadde jeg første skoledag som en av 5 lærere på den norske skolen i Qatar (QNS). Ved skolen er 17 elever fordelt på 3 klasser; Seks elever 1.-4. trinn, ni elever på 5.-7. trinn og to elever på 8.-10.trinn, og det på en skole som for tre år siden huset opp mot 150 elever.
En av mine kolleger er min kone, og to av elevene er mine egne barn.
Jeg underviser i norsk, matte, gym og naturfag i på 5.-7.trinn og i matte, gym og naturfag på 8.-10.trinn. Den siste klassen består kun av to gutter på 10.trinn.
Med andre ord små forhold...
For de som er interessert, så kommer det jevnlig små drypp på twitter som jeg tagger med #qskole og #reisentilqatar

I min nye hverdag har jeg igjen tilgang på Smartboard i klasserommet (etter 5 år uten), jeg har god dekning på bærbare pc'er (ca. 3 per elev), kan putte en elev i hvert sitt rom hvis behov og har tilgang på en mengde ulike læreverk av ulike årganger.

Veldig spennende!

Tilnærmingen til all min undervisning er den samme og bloggen lever videre.
Min største utfordring er å ha gått ned noen trinn, da jeg for første gang jobber helt ned på 5.trinn.

På planen framover står blant annet å prøve ut en beta-versjon av Dragonbox, som jeg har fått tilgang til fra Wewanttoknow (utgiver/utvikler).
Siden jeg har pc til alle elever til enhver tid, så skal det bli spennende å prøve det ut.

Da jeg fortsatt ikke har fullført første skoleuke enda, så er ikke alle planer og tanker helt ferdige, men det har vært godt å komme igang.

Et godt skoleår til alle lærere, foreldre, elever og andre nysgjerrige!

Læringstrykk

Et skoleår består av 190 dager med undervisning.
Hvert år, på alle skoler, så spises disse 190 dagene opp av ulike aktiviteter - mange viktige og nødvendige.
Men, foran og i etterkant av hver ferie, så spises det opp mye tid på grunn av manglende effektivitet.
Elevene, og mange foreldre tilsynelatende, har en forventning om at en eller flere dager i forbindelse med ferie  skal brukes til "kos".
I 2007 bestemte jeg meg for å prøve å bekjempe dette fenomenet og innførte muntlig gruppeprøve mandag til torsdag i siste uke før sommerferien - etter oppskrift etter eksamen.
Dette har jeg praktisert siden, med variasjoner rundt omfanget.
Dette året var intet unntak og her kommer noen erfaringer:
- Man holder læringstrykket helt fram til sommeren
- Flott erfaring for elevene på noe som likner på den muntlige eksamen de kommer til å møte
- Stor grad av positiv opplevelse for elevene, mange som presterer på høyt faglig nivå og opplever å avslutte på en stigende kurve
- Effektivt for lærere og god trening i det å avvikle en slik prøvesituasjon
- Tar bort noe av mystikken eller redselen for den muntlige eksamen som kommer
- Elevene får øvd på å jobbe i gruppe/par

Vi hadde oppe 90 elever fordelt på 8 grupper.
Hver lærer valgte det faget de ønsket og kunne komme med ønske om elever de evt. trengte litt mer grunnlag på. Oppgaven laget vi delt, med en tydelig gruppeoppgave og en individuell del.
I matte skulle de velge en praktisk oppgave innen emnet, med begrunnelse for valget - eller de skulle dramatisere en undervisningssituasjon de mente var bra, med begrunnelse.
Som individuell del skulle de forberede 5 spørsmål til den eller de som var på gruppa - disse kunne gjerne deles på forhånd.

Det var selvsagt mange lange fjes i oppstarten og ikke spesielt mye kreativ eller konstruktiv tenking som foregikk. Jeg veiledet, presiserte og oppmuntret - uten å føle at jeg kom særlig vei.
Da klarte jeg å gjøre noe jeg gjør altfor sjelden; nemlig å forholde meg helt i ro. Konkret gikk jeg ut, hentet meg en kopp kaffe og satte meg utenfor rommet. Der jeg satt hadde jeg innsyn til alle elevene mine og så ventet jeg.
I løpet av 15 minutter gikk samtlige elever fra bakoverlent og passiv stilling til å sitte framoverlent, aktivt pratende med gruppa.
Læring; gi elever rom og tid til å finne sin indre kreativitet. Masing, velmente oppfordringer og desslike kan bremse mer enn å dytte.

Selve prøven, med mine fire grupper, kan oppsummeres slik;
- alle elevene presterte på sitt nivå eller høyere
- alle elevene gav uttrykk for en positiv og lærerik opplevelse, og at det hadde lært noe - både faglig og sosialt
- alle, unntatt en elev, ville valgt å jobbe sammen med noen gitt muligheten til å velge
- kun en elev klarte å reflektere på et høyt nivå i selve den selv-forberedte delen; denne eleven var også den eneste som fikk 6.
- alle elevene klarte å reflektere når jeg klarte å stille de riktige spørsmålene

Stort sett klarte elevene å presentere et matematisk, faglig nivå som var enkelt å måle. Dermed valgte jeg å utfordre dem på refleksjon rundt faget, heller enn å ta fram oppgaver av vanskeligere art for å se om de mestret disse. Jeg tok selvsagt tak i ting de hadde kommet med, men kun for å la dem kjenne på følelsen av å måtte forholde seg til den umiddelbare situasjonen som oppstår.

Jeg endte opp med følgende spørsmål:
- Hvordan vil du beskrive ditt forhold til faget matematikk, og hvorfor har det blitt sånn?
Her tok jeg tak i det de sa og stilte oppfølgingsspørsmål. Alle responderte meget bra på dette spm.
- Hvordan lærer du, evt omformulert til om det var en spesiell undervisningssituasjon de husket - og hvorfor?
Igjen mange gode svar og de viste gode evner til å tenke høyt rundt hvordan de faktisk lærer
- Tenk deg en prøvesituasjon, du kommer til siste oppgave, leser den - og tenker: "oj! Dette var vanskelig, jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre". Hvis det er din første tanke - hva gjør du/hva er din andre tanke?
Her fikk jeg endelig skilt de som klarte å skissere en klar strategi for hvordan de ville gått fram, fra de som bare ville sitte stille og håpe at det skulle gå opp et lys for dem.
Veldig spennende og bevisstgjørende, for meg og for elevene.

Hva var det eleven som fikk 6 gjorde som ingen andre gjorde?
Da hun fikk spørsmålet;" Er 144 et kvadrattall, og hvordan vet du det?" svarte hun:
"Jeg vet at det er et kvadrattall og at roten er 12. Egentlig må jeg bare prøve meg fram for å finne ut om det er et kvadrattall...jeg vet at det må være mer enn 10, fordi 10 *10 er 100. 11 *11 klarer jeg i hodet, og så prøver jeg 12*12, som gir 144".

En muntlig form for å vise utregning - å tenke høyt mens man regner